Terrorisme

Al-Qaida påtok seg ansvaret for angrepet mot Charlie Hebdo og kom i medienes søkelys igjen etter å ha blitt fortrengt av Den islamske stats raske ekspansjon i Irak og Syria. Organisasjonene har samme mål og råskap, men vidt forskjellige strategier.

Allerede før 11. september var Midtøsten, Nord-Afrika og de tilgrensende områdene sårbare og svekket av konflikter hvor korrumperte diktatorer blomstret. Med «krigen mot terror» kom fire store vestlige intervensjoner, i tillegg til den israelske krigføringen i Libanon og Gaza. Disse intervensjonene bidro til å svekke statene og styrke jihadistgruppene. Som kartet viser krysser islamistkrigerne grenser, eksporterer ideene, metodene og kunnskapene sine. Konfliktene tiltrekker seg frivillige fra store deler av verden, også Europa. Afghanistan, september 2001. Etter angrepene mot World Trade Center i New York og Pentagon i Washington, styrtet USA talibanregimet som hadde fått makten i et Afghanistan herjet av krigen mot den sovjetiske invasjonen i 1980. Mens alle NATO-styrkene skal være ute av landet i 2014, har Taliban aldri før vært så mektig som nå. Konflikten har også spredt seg til Pakistan, særlig med USAs droneangrep. Irak, 2003. USA styrter Saddam. De amerikanske styrkene trakk seg ut høsten 2012 og etterlot seg et ødelagt og splittet land. Al-Qaida hadde ikke vært i Irak før invasjonen, men etterpå strømmet det til flere tusen frivillige, særlig fra Kaukasus og Persiabukta, i tillegg til mujahedinere som hadde kjempet i Afghanistan. Den irakiske staten er knapt gjenoppbygd. Libya, 2011. Med støtte fra Washington bidrar blant andre Frankrike, Storbritannia og Norge til å styrte Muammar al-Gaddafi. Flere tusen krigere, særlig fra Afrika sør for Sahara, som har vært innrullert i den libyske hæren sprer seg i regionen, mens forlatte våpenlagre plyndres. Ingen har lenger kontroll over grensene. Mali, 2012. Frankrike griper inn militært for å jage bort de væpnede gruppene som tok kontroll over Nord-Mali. Selv om FN-tropper har tatt over er Frankrike fortsatt den sentrale sikkerhetsforanstaltningen i denne spøkelsesstaten. Krigere fra Al-Qaida i Nord-Afrika (AQMI) har spredt seg utover regionen. USAs massive bruk av droner i krigsområdene, samt i Somalia og Jemen, har eliminert en rekke jihadistledere, men også drept mange sivile, såkalt utilsiktet tap, noe som har skapt et antiamerikansk hat som driver flere hundre krigere til fronten. I tillegg til disse fire krigene, kommer Israels angrep på Libanon i 2006, som ytterligere rammet den prekære balansen i landet og gjorde statsapparatet enda mindre i stand til å temme Hizbollah. Og de to angrepene på Gaza, som bidro til å forhindre enhver mulighet for en uavhengig og forent palestinsk statsdannelse. For ikke å glemme Syria.

Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.

Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.

Fransk politi arresterte i november flere medlemmer av et autonomt kollektiv i den lille landsbyen Tarnac. Selv om myndighetene mangler konkrete bevis, sitter fortsatt «den karismatiske ideologiske lederen» Julien Coupat varetektsfengslet. Er rettssalene i den vestlige verden i ferd med å bli scener der fantasiforestillinger får fritt spillerom på bekostning av konkrete bevis?

Al-Qaidas ekstreme ideologi har etter hvert blitt en belastning for de nasjonale motstandsgruppene i Irak, Pakistan og Afghanistan. Bin Ladens fiende er ikke lenger bare Vesten, men også «vantro» muslimer. Taliban var de første som gikk lei av Al-Qaidas altomfattende agenda. Etter fem år med samarbeid ble de høsten 2006 enig med Pakistan om å utvise alle utenlandske krigere. Dette markerte et vendepunkt for det tidligere så mektige Al-Qaida i Pakistan og Afghanistan. Organisasjonen flyttet så fokuset til Irak, der den nå møter samme skjebne. Etter at Al-Qaida begynte å angripe sjiamuslimer, innså de irakiske motstandslederne at de ikke kjempet for samme sak. Nå ivrer den irakiske motstandsbevegelsen etter å kvitte seg med organisasjonen. Al-Qaida må sannsynligvis nok en gang lete etter en ny slagmark for sin globale krig.

Eksistensen av USAs hemmelige fengsler utenfor Europa (Afghanistan, Syria, Marokko, Egypte, osv.) er kjent, i tillegg til andre forvaringssteder på fortsatt ukjente steder – der fengslede som for eksempel Khaled Cheikh Mohammed og Ramzi Binalchibh har befunnet seg siden 2003. De to er de antatte organisatorene bak 11. september (og har tilstått ifølge informasjon hentet ut av CIA). De har aldri blitt dømt, og man har ikke sett dem siden. Er de fortsatt i live? Etterretningen utfører hemmelige avhør av mistenkte over hele verden utført av deres agenter uten juridisk mandat til å arrestere, for å fengsle dem i skjulte fengsler der de kan tortureres. Det dokumenteres nå at CIA har gjennomført 1080 flyvinger med mellomlandinger på europeiske flyplasser fra 11. september til slutten av 2005. Og det finnes beviser for at 14 land–deriblant Tyskland, Sverige, Italia, Belgia, og Spania–har tillatt ulovlige spesielle arrestasjoner. Italia har nå funnet beviser for og siktet 22 CIA-agenter som deltok i en bortføring av imamen Abou Omar i Milano, for så å overføre ham til et egyptisk fengsel der han ble torturert.

For de fleste ville det være underlig om ikke et sammenstøt med et passasjerfly skulle være nok til at en skyskraper raste sammen. Det var derfor få som var i tvil om hva som rammet Tvillingtårnene den 11. september 2001, og hvem som var gjerningsmennene. I årene som har fulgt har imidlertid en rekke enkeltpersoner og grupperinger, både i Nord-Amerika og Europa, begynt å tvile på om dette nødvendigvis medfører riktighet. For dem er det en rekke paradoksale omstendigheter ved angrepene som ikke gir mening i forhold til hvordan de er forklart av amerikanske myndigheter og granskningskommisjonen som er utnevnt av Kongressen. En viktig årsak til denne tvilen kan være at det finnes vitner og deltakere i dramaet rundt 11. september som beskriver hendelser som ikke stemmer med hva som skjedde i den offisielle historien. Et eksempel er tilskuere som hørte og så noe de mente var eksplosjoner rundt Tvillingtårnene før de ble truffet av flyene. Politimenn mente det så ut som «planlagt implosjon». Brannmannen Richard Banaciski rapporterte om at «det var en eksplosjon [i det sørlige tårnet]. Det så ut som om når de detonerer bygninger. Det så ut som om de fant sted hele veien rundt som et belte, alle eksplosjonene». Assisterende brannkommisjonær Stephen Gregory hevdet følgende: «Jeg så gjentakende lysglimt på den nedre delen av bygningen. Du vet, som når de river ned et bygg?» Et annet kontroversielt vitneutsagn kom fra rengjøringsassistenten William Rodriguez som jobbet i Nordtårnet den 11. september. I et intervju med New York Magazine hevder han at han først hørte en stor eksplosjon da han befant seg i kjelleren i skyskraperen og var vitne til at det dukket opp rammede med skinnet brent av armene fra heissjakten. Etter eksplosjonen i kjelleren hørte han en ny ovenfra. Det var et Boeing 767. Williams var den siste levende personen som ble reddet ut av branntomten ved World Trade Center. Han ble regnet som en helt og fikk besøke Det hvite hus og president George Bush. Senere, da han forsøkte å videreformidle historien om eksplosjonen i kjelleren, ble han avvist av amerikanske myndigheter. Nå har han anlagt en sak mot de samme myndighetene under RICO-statuttene, en lovgiving som egentlig er beregnet for å tiltale mafiafamilier. Foruten vitneutsagn som beskriver en kontrollert nedriving av Tvillingtårnene med eksplosiver, mener kritikere av Bush-administrasjonen at det finnes flere omstendigheter rundt 11. september som gir rimelig grunn til mistanke om at den offisielle historien ikke er korrekt. Et faktum er at ingen av de fire kaprede flyene ble avskåret av jagerfly. At dette ikke skjedde, kombinert med at mesteparten av luftstyrken var opptatt med militærøvelser, har gitt grobunn for mistanken om at det ble gitt ordre om «standdown» av det amerikanske luftforsvaret, slik at terrorangrepene på denne måten kunne foregå uhindret. En annen mistenkelig omstendighet er at WTC 7, også kjent som bygning 7, som var en 47-etasjes skyskraper raste sammen uten å ha blitt truffet av noe fly. Derimot er bygningene som stod ved siden av fremdeles intakte. Når det gjelder forhåndsvarsling av angrepene har det vakt oppsikt at det har blitt hevdet at NSA lyttet på samtaler sommeren 2001, i sanntid og med full oversettelse, mellom Mohammed Atta og Khalid Shaikh Mohammed. I en av samtalene hadde Atta angivelig gitt Mohammed grønt lys for angrepene, og NSA burde derfor

Drapet på Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri 14. februar 2005 ga startskuddet til massive demonstrasjoner mot libanesiske makthavere og for tilbaketrekning av syriske tropper. Samtidig økte det internasjonale presset på begge land. Mobiliseringen var en veritabel «oransjerevolusjon», à la revolusjonene i Serbia, Georgia og Ukraina, og oppnådde takket være amerikansk og fransk støtte sitt fremste mål

Alt tyder på at Al-Qaida gjennomgår et skifte, som vil gjøre det stadig vanskeligere å betegne nettverket som en strukturert organisasjon. Om Al-Qaidas harde kjerne nøytraliseres, vil «varemerket» antakelig leve videre.

Mot slutten av 1800-tallet sto anarkister for en bølge av attentater som ga inntrykk av at det fantes et internasjonalt nettverk av terrorgrupper. Også da var sosial eksklusjon en av årsakene til terrortruslene.