Leder – Side 10

Bibi Aisha var på forsiden av Time Magazine 9. august 2010. Uten ører og neser, lemlestet av afghanske Taliban, påstås det. I Iran ble Sakineh Mo-hammadi-Ashtiani pisket for utroskap, og har også blitt dømt til døden med steining. Hennes ennå intakte ansikt er blitt et symbol på motstanden mot regimet i Teheran. De to kvinneansiktene maner til ettertanke, men om hva? Ikke villskapen til de islamistiske afghanerne: Russerne hadde allerede erfart den i en tid da Vesten med de medieintellektuelles velsignelse bevæpnet fundamentalistene. Fotografiene avslører heller ingenting nytt for oss om regimet til Mahmoud Ahmadinejad: Valgfusket og den brutale undertrykkelsen av opinionen, som blant annet inkluderer henging, er velkjent. SNARERE ENN Å vekke ettertanke, står ikke disse bildene i fare for å fortrenge den ved å knytte et uimotståelig symbol (lemlestelsen som man gjerne skulle ha straffet, henrettelsen man ønsker å avverge) til et hasardiøst strategisk prosjekt (trappe opp krigen i Afghanistan og sanksjonene mot Iran)? Jo mektigere symbolet er, desto mindre trenger man å argumentere for prosjektet, følelsene godtar det refleksjonen ville ha stoppet. For å gi mening til sin lidelsesfortelling om Aisha, valgte Time Magazine følgende tittel: «Dette vil skje hvis vi trekker oss ut av Afghanistan». Et par dager tidligere hadde de 77 000 dokumentene Wikileaks offentliggjorde, vist det moralske, politiske og militære nederlaget i den vestlige krigføringen. Men et sjokkerende bilde krever langt mindre tid enn å lese gjennom flere tusen sider – et bilde uten opplysning. I LANG TID HAR tilhengere av dødsstraff forsvart denne straffen med å dytte foran seg grufulle drap, fortrinnsvis av barn. En rekke tiltak som angriper borgernes frihet, som å kunne komme og å gå uten å bli observert og dokumentert – overvåkningskameraer, systematiske narkotester, strengere fengselsstraffer, kjemisk kastrering av seksualforbrytere – har blitt vedtatt i kjølvannet av et sjokkerende bilde, av en forbrytelse som den de nye tiltakene kanskje kunne ha avverget. Sikkert og visst kan et «symbol» også bidra til rettmessige kamper – tenk bare på Guernica eller Abu Ghraib. Men en impulsiv mobilisering utelukkende på bakgrunn av sjokk kan raskt bli erstattet av motsatte følelser, for lageret av tilgjengelige ofre er uut-tømmelig. VIL LEMLESTELSENE få overhånd «hvis vi forlater Afghanistan»? I alle tilfeller har ikke «vår» tilstedeværelse forhindret at de blir begått … Taliban mangler heller ikke bilder av sivile som har mistet kroppsdeler eller blitt drept av vestlige missiler. En dag vil Time Magazine kanskje trykke et av dem. Vil det havne på forsiden? Hva vil tittelen bli? Oversatt av R.N. En amerikansk journalist som kjente Aisha, har avslørt at det i virkeligheten var hennes stefar som gjorde det, med samtykke fra lederne i landsbyen, for å hevne en «æreskrenkelse». Se Ann Jones, «Afghan Women Have Already Been Abandoned», The Nation, 12. august 2010.

Et ras av avsløringer sjokkerer Frankrike. Politiske ledere pleier støtt og stadig – og i full vennskapelighet – kontakt med næringslivsledere. De sistnevnte finansierer partiene og valgkampene til de førstnevnte. Som takk får de hjertelige skatteletter. Enda mer sjokkerende er det at skattenedgang for høye inntekter (nærmere 100 milliarder euro på ti år) framfor alt har vært til fordel for … de høye inntektene, som siden 2006 har vært beskyttet av et skreddersydd «skatteskjold». Og for å erfare på kroppen hvor vanskelige kår de rike har, engasjerer de styrende (og deres familier) seg i næringslivet snarere enn i fagforeningsarbeid. Bettencourt-skandalen har bare gjort synlig det som allerede er virkeligheten. Sov gravejournalistene, og dydsmenneskene i april i år, da Jacques Chiracs kone Bernadette trådte inn i styret til LVMH, luksuskonsernet som eies av Frankrikes rikeste, Bernard Arnault? På nøyaktig samme tid fikk kona til arbeidsminister Éric Woerth, Florence Woerth, en direktørstilling hos Hermès. Før dette hadde hun tatt seg av formuen til Liliane Bettencourt, Frankrikes nest rikeste, uten at det skapte noe som helst ståhei. Éric Woerth har reagert slik på anklagene om rollesammenblanding: «Jeg er også minister for likestilling, derfor ville det vært feil av meg å bremse karrieren til min kone […] parallelt med min.» Ingen mistenkte ham virkelig for å bremse konas yrkesmessige utvikling, men varsellampene lyste heller ikke for «parallellismen» mellom karrieren til en forvalter av en stor formue som var opptatt av «skatteoptimalisering» på Seychellene, og karrieren til en sosialminister som gjorde seg klar til å amputere pensjonen for de fattige. Alt dette skjedde før «Bettencourt-skandalen». Relasjonene mellom penger og makt var akkurat de samme da som i dag. Men på den tiden var det tydeligvis ikke noe problem. At dette nå har blitt en «skandale» ligger kanskje i de drepende detaljene: en ung og ærgjerrig statssekretær for arbeid (Laurent Wauquiez) benytter anledningen under en offisiell reise til London til å be aksje­meglerne i City om å finansiere minipartiet hans, kalt «Nouvel Oxygène»; en inntektsskatt på mellom én og seks prosent i året i tilfellet med Bettencourt (skatteskjoldet fungerer); en kjendisjournalist som klarte å få til et intervju med L’Oréal-arvingen Bettencour på tv-kanalen TF1, forklarer hvorfor: «Jeg ble kjent med henne og hennes ektemann i et middagsselskap hos felles venner. Siden har vi møttes på forskjellige utstillinger.» For at denne fangarmaffæren skal bli til en «halsbåndprosess» for det nye franske oligarkiet, må den i det minste ende med slutten på svingdøren mellom privat og offentlig, for ikke å glemme «journalisthjemmene» som via ekteskap og vennskap knytter forpliktende relasjoner til pengemakten. Alt maset den siste måneden har derimot ikke tjent til noe, hvis håpet om å rense lufta for eimen av dekadanse i keiserriket bare fører en siamesisk tvilling av Nicholas Sarkozy til presidentpalasset. For eksempel lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn. De rike vil feire seieren til denne næringslivssosialisten på samme måte som de feiret Sarkozys i 2007. Og alt vil begynne på nytt igjen. Oversatt av R.N.

Den enkleste forklaringen er ofte den mest sannsynlige, heter det etter William Ockham og hans barberblad. Det kan virke som 2000-tallets kriger og kriser er motivert av enkle drivkrefter.

Det som tidligere ble tatt for gitt som naturlover, er nå gjenstand for diskusjon.

20. april i år trodde verken kinesiske investorer eller britiske pensjonister at oljeflaket utenfor Louisiana skulle ramme dem så fort. På ulykkesstedet mistet elleve plattformarbeidere livet, fiskerne i Bay Saint-Louis mistet levebrødet sitt, befolkningen i Mexicogolfen mistet sine brune pelikaner og fikk nærmiljøet sitt ødelagt.

Spekulantenes betalingsproblemer har vekket mye misnøye hos folk og tvunget regjeringene til å distansere seg litt fra finanssektoren. Men fortsatt er det de som signerer sjekkene som formulerer lovene, i Brussel så vel som i Washington. Er den aksepterte korrupsjonen blitt en integrert del av demokratiet? Le Monde diplomatique ser nærmere på forholdet mellom penger og politikk i verden.

Skiller forholdet mellom penger og politikk i Norge seg vesentlig fra land litt lenger sør i Europa?

Britisk valgkamp i bakvendtland.

Hvordan kan man unngå å se det komiske i at høyresiden plutselig har falt pladask for sekularitet, feminisme og fritenkning?

Statene reddet bankene uten å kreve noe i gjengjeld. Bankene har kommet til krefter igjen, og vender dem mot statene. De innleder en utpressing av statene som baserer seg på avsløringen av nedrighetene de selv har anbefalt dem. For når den offentlige kreditten minker, øker lånerentene ?

Kampen om ny «kommunisme» innledes nå, med Google i spissen.

Seksti år etter Mao Zedongs erklæring fra 1. oktober 1949 siterte Hu Jintao sin fjerne forgjenger (både tidsmessig og ideologisk): «Kina står i dag oppreist takket være sosialismens framskritt». Gjenreisningen er forbløffende. Det er lenge siden Kina har latt seg ydmyke eller stykke opp av Europa eller Japan. Og enda bedre, deler av befolkningen opplever en velstandsøkning. Men at dette skulle ha noe med sosialisme å gjøre, er en annen sak. Det er så langt fra virkeligheten at man til og med kan si at den kinesiske veksten (9,6 prosent i 2008 og 8,7 prosent i 2009) delvis har erstattet det sviktende amerikanske lokomotivet. Slik bidro Kina til å stable på beina et kapitalistisk system som har opplevd sin verste krise siden 1929. Globaliseringen har blitt såret i Washington, men har frisknet til Shanghai. I RØDERE TIDER handlet ordtaket «vinden fra øst vil feie vekk vinden fra vest» om noe helt annet enn at Kina skulle bli et av verdens største eksportland og et eldorado for de store kjøpesenterkjedene: Franske Carrefour har 156 sentere og britiske Tesco har 72. Den amerikanske giganten Wal-Mart hadde ikke vært like mektig uten den grove utbyttingen av kinesiske arbeidere som gjør at kjeden kan presse ned prisene (og konkurrentene). Hvis verdensutviklingen skal måles etter slike forandringer, har vestlige businessmiljøer lite å frykte. Wall Street Journal fryder seg: «Kina er og blir et ekstremt attraktivt marked for vestlige selskaper som vil vokse. Alle vet at det er disse vekstmarkedene som vil hjelpe verden ut av krisa.» Metallarbeidernes fagforening i USA er betydelig mindre entusiastisk. Den har bedt Washington om å anmelde Kina for dumping. Men det er ikke lenger mulig å redusere «den kinesiske modellen» til en eksportøkonomi drevet av billig arbeidskraft. Landet ønsker å styre sin utvikling i retning sitt indre marked og styrke båndene til andre økonomier i regionen. En handelssone på linje med Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) eller EU blir mer aktuelt. Den vil – slik regelen nesten alltid er – favorisere de mektigste sektorene i det dominerende landet. I år vil Kina antakelig gå forbi det langt mindre befolkede Japan og bli verdens nest største økonomi. Innen 2026 kan Kina til og med bli størst, ifølge den amerikanske banken Goldman Sachs. HVA KOMMER KINA til å bruke makten til? Verken på G20-toppmøtet eller på klimatoppmøtet i København viste landet noen tegn til å ville tale de fattiges eller sør-landenes sak. Kinas utviklingsmodell forfører, men framfor alt dem som ønsker å forene økonomisk vekst, handelsliberalisme og stabilitet med makten til et halvt politisk, halvt industrielt oligarki. «Beijing-konsensusen» får stadig flere tilhengere blant vestlige sjefer. Oversatt av G.E.

Et beklagelig spøkelse hjemsøker Europa. I stadig flere land forsøker stadig større deler av den politiske høyresiden å lage debatt om hva som kjennetegner sin nasjon, sin identitet, med mål om å ekskludere det som faller utenfor. I Danmark har spillet holdt på lenge, med et tiår langt forsøk på definere hva som er «danske verdier», forsøket har helst gått gjennom negasjon, gjennom hva som ikke er forenlig med dem. Sveitserne har gått til valg over om minareter er forenlig med «sveitsiske verdier». Sist ut nå er Frankrike og innvandringsminister Eric Besson som i relativt lang tid forsøkt å dra i gang en debatt om fransk verdier og identitet i forbindelse med forslag om å forby burka. Selv om flere meningsmålinger har vist at franskmenn flest ikke ser på islam som noen trussel mot hva enn de legger i «franske verdier», har ikke regjeringen gitt opp. Justisminister Michele Alliot gikk like før jul ut å sa at menn som lot kona si gå i burka burde fratas statsborgerskap, fordi de «ikke synes å dele våre verdier». I en ny etappe i verdibegrepets tragikomiske historie, verves dette opprinnelig relativistiske begrepet i den såkalte «kulturkampens» frontalangrep mot det som relativt arbitrært kalles «relativisme». Det begrepet Nietzche engang konstruerte som et kritisk begrep – definert av spørsmålet hvilken verdi en verdi har (hva som gir sannhet, Gud, osv. verdi) – er igjen blitt kamparena for en urovekkende velkjent vilje til homogenisering. TENDENSEN TIL å ville kvalifisere statsborgerskap bygger på en skummel logikk fra første halvdel av forrige århundre, da europeiske stater i hopetall forlot ideen om at statsborgerskap er en ukrenkelig rett, til fordel for en tanke om at statsborgerskap er noe man må gjøre seg fortjent til, noe man må leve opp til. Altså at man inndeler mennesker i forskjellige kategorier og fordeler politiske rettigheter tilsvarende. I stedet for universalitet, likhet for loven, manifesterer det seg nå stadig flere krefter som vil fordele rettigheter ut fra ekstrajuridiske forestillinger om forskjellige menneskers nærhet til visse «verdier». Hva som gir disse «verdiene» en bestemt verdi er uklart, eller hvorfor disse verdiene er bedre enn andre, synes ikke å begrunnes ut fra en nasjonal kultur eller «opprinnelse» som verdienes verdi. For snart hundre år siden innledet Frankrike ballet i 1915 med å vedta en lov som gjorde det mulig å frata statsborgerskapet til borgere med «fiendtlig» opprinnelse. Sju år seinere fulgte Belgia opp og åpnet for å ta tilbake statsborgerskapet til som var innvilget til borgere som hadde begått «antinasjonale» handlinger under første verdenskrig. I 1926 tok fascist-Italia opp stafettpinen og vedtok en lov som tillot å frata statsborgerskapet til borgere som var «ikke var verdig italiensk statsborgerskap». Med nazi-Tysklands Nürnberg-lover i 1935 ble logikken til det ekstreme ved å gjøre statsborgerskap noe man måte vise seg verdig til og som til enhver tid kunne bli fratatt.1 I OVER TJUE har det blitt hevdet at nasjonalstaten er i ferd med å visne hen, men i de samme årene har også nasjonal identitet og nasjonale verdier (se vår artikkel om den politiske instrumentaliseringen av «nasjonal identitet» i Elfenbenskysten og Usbekistan på s. 8) fått et enormt oppsving og radikalt endret det politiske landskapet. Det er lett å forklare nasjonalismen som nasjonalstatens dødsralling og reaksjonær frykt for globaliseringens endringer. Samtidig var det forrige århundrets modernistiske nasjonalisme ikke

Utslippstoppen bør ifølge klimaforskere komme innen 2020. Samtidig peker oppturen etter finanskrisen på nye problemer for produksjonsregimet. Vil de ti neste årene avgjøre planetens skjebne?

Skattepenger har blitt øst ut til bankene, og gitt store offentlige underskudd. Men de styrende vil heller kutte velferd enn å øke skattene.

Å risikere livet for «demokrati» på fremmed jord er allerede en kolossal utfordring, men er det virkelig verdt å dø for Hamid Karzai?

Hvordan sørge for uavhengig kvalitetsjournalistikk i en tid med sviktende inntekter?

Man må legge ideologiene til sides for å redde miljøet, sies det. For at en ideologi skal få råde fritt.

Internett alene kan ikke gis skylden for den uavhengige kvalitetsjournalistikkens dårlige kår.

Obamas forsøk på å reformere et sørgelig helsesystem, har avslørt hvor møllspist det politiske systemet i USA er.

Hvordan ser den nære digitale framtiden ut? Det juridiske rammeverket som for tiden er under konstruksjon for å forhindre brudd på opphavsretten og beskytte mot terror, truer med å sette drastiske begrensninger på den digitale friheten.