Leder – Side 11

Det er førti år siden det første mennesket satte sine bein på månen og skapte en ny forhåpning for framtiden. Hva er vår tids framtidstro?

Selv om innholdet i Obamas tale i Kairo 4. juni ikke var nytt, er det mye som tyder på at han ikke har mistet kontakten med sin progressive fortid.

Er europeerne maktesløse overfor det institusjonelle maskineriet foran valget til nytt Europaparlament i juni?

De siste tretti årene har revolusjonstanken blitt redusert til et spøkelse på historiens kirkegård. Selv i en tid med omfattende økonomisk og økologisk krise, virker det ikke som om tanken på radikal samfunnsomveltning vil bre om seg slik den har gjort så mange ganger siden 1789. Le Monde diplomatique ser nærmere på fortidens, nåtidens og framtidens revolusjonære framskritt, feiltrinn og forhåpninger. Går vi mot en ny revolusjonær tid, eller har historien virkelig fått en ufullendt slutt?

Må vi velge mellom en antisemittisk eller en antimuslimsk anvendelse av menneskerettighetstanken?

Mot slutten av 1800-tallet var de fremste tilhengerne av proteksjonisme konservative. De fryktet at import av billige varer kunne føre til sosiale omveltninger. Britiske aristokrater hadde imidlertid ingen problemer med å tilpasse seg frihandel.

Det som var en kjettersk tanke i går, er i dag blitt opplagt.

Europaparlamentet mener båndene mellom EU og NATO må bli tettere. Har NATO noen eksistensberettigelse etter 20 år etter Berlinmurens fall?

Israel bomber EU-finansiert infrastruktur sønder og sammen. Hva gjør EU?

Hva sier den seneste tidens krigsfilmer oss om motstandshandlinger?

Hvilke interesser tjener politikere som hopper fram og tilbake mellom regjeringsposter og privat næringsliv?

Mot slutten av 1800-tallet opplevde flere vestlige land en økning i politisk vold utført av mer eller mindre marginale arbeiderklassegrupper eller -miljøer som brukte eller ble påklistret merkelappen «anarkister». Etter hvert oppsto det i maktkretsene en forestilling om at det eksisterte en internasjonal organisert anarkistisk konspirasjon mot den etablerte orden, snarere enn at den politiske volden var isolerte aksjoner fra en undertrykt, sosialt ekskludert og utbyttet arbeiderklasse uten rettigheter. Etter mordet på den franske statsministeren Sadi Carnot 24. Juni 1894, og bombeattentater mot en rekke europeiske statsledere (Wilhelm 1 av Tyskland, den spanske kongen og kongen av Italia) mot ordensmakten (eksempelvis bomben som ble kastet under en demonstrasjon på Haymarket Square i Chicago som førte til at fire øyensynlig uskyldige anarkister ble dømt til døden), begynte forestillingen om «internasjonal terrorisme» å ta form. Denne ideen ledet til den første internasjonale konferansen om bekjempelse av anarkistene arrangert i Roma 24. november 1898. Under strenge sikkerhetstiltak slo de 21 deltakerlandene enstemmig fast at anarkismen ikke skulle betraktes som en politisk doktrine.1 Etter hvert som arbeiderbevegelsen ble mer organisert rundt ikke-voldelig og parlamentarisk kamp for arbeidernes rettigheter og anerkjennelse utover 1900-tallet, forsvant «anarkistterroren» som merkelapp. Ikke desto mindre er anarkismens politiske og filosofiske innhold, som er like relevant i dag som på Proudhons tid (se neste side), fortsatt miskjent og blir eksempelvis brukt fra offentlig hold til å avvise demonstrantene i Hellas (se forsiden), og støttedemonstrasjonene i flere europeiske byer. Men det er i Frankrike at den ideologiske forfølgelsen av anarkismen for tiden er mest åpenbar. TIDLIG PÅ MORGENEN 11. november omringer 150 politibetjenter, de fleste fra antiterroravdelinger, den lille landsbyen Tarnac i Limousin-regionen. Politiet gjennomsøker en bondegård like utenfor landsbyen og arresterer ni personer fra autonomikollektivet på rundt 20 personer som har slått seg ned i landsbyen og gitt nytt liv til den, med blant annet å gjenåpne landsbyens landhandel og kafe. De arresterte blir varetekstsfengslet anklaget for å planlegge «forbrytelser med terroristiske intensjoner» og å være tilknyttet en «terrorvirksomhet». Forbrytelsen de såkalte «Tarnac 9» skal ha vært involvert i, er sabotasje av høyhastighetstoglinja (TGV) Paris-Lille 8. november. De skal ha hektet en metallkrok på strømlederne og dermed fått dem til å falle av idet første toget passerte. Sabotasjen var sikkert irriterende for et par tusen passasjerer som ble forsinket noen timer, men sto ikke i fare for å skade andre menneskeliv enn hvem det enn var som sto bak den. Dette får terroristanklagene til å virke mildt sagt overdimensjonerte i forhold til de faktiske handlingene, men som i andre europeiske land og i USA har nye terrorlover etter 11. september åpnet for «forkjøpsarrestasjon», og det er dette fransk politi har valgt å vektlegge, ved at to av de ni som opprinnelige ble varetekstfengslet, fortsatt sitter varetektsfengslet med besøksforbud. De to det dreier seg om er Julien Coupat og kjæresten hans, Yildune Levy. Antiterrorpolitiet har særlig rettet oppmerksomheten mot Coupat, som de i en lekket politirapport beskriver som den «karismatiske ideologiske lederen» av «en hemmelig anarko-autonom struktur».2 Bevisene mot Coupat og Levy er ifølge forsvarerne syltynne: De skal ha vært i området da TGV-linja ble sabotert og hatt med seg en togtabell, det skal også ha blitt beslaglagt et par togtabeller på gården i Tarnac.3 Da Coupat og Levy ble arrestert hadde de allerede vært overvåket av fransk politiet etter at de

Kampen om Bushs ettermæle er innledet. Utspekulert, smådum eller ubuesk?

Var det ikke slik at finanskrise og økonomisk nødhjelp legger grunnlaget for ny start, for en ny verden med mange ulike stemmer?

De gigantiske redningsoperasjonene rettet mot verdens banker viser at alt er mulig. Så hvor er venstresiden?

Det finnes ingen alternativer, de må skapes.

Den amerikanske presidentvalgkampen er i gang for fullt. Og med finanskrisen har Obama fått et nytt kort å spille på.

Kampen er ikke vunnet på forhånd. På veien fra Kansas til inngangsportene til Colorado, omkranses asfalten av store reklameskilt: «Abort stanser et hjerte som slår»; «Ta imot Jesus Kristus som frelser og du vil bli frelst, eller angre i evigheten». Kansas er riktignok kjent for sine ivrige religiøse aktivister som slåss mot at Darwin undervises i skolene. Og Kansas er riktignok enda ikke det amerikanske Vesten.1 Men når vi kommer til Bozeman i Montana, bønnfalles bilistene av et nyfødt barn på en blå plakat: «Ta hånden min, ikke livet mitt». Siden begynnelsen av 2001 har Brian Schweitzer vært guvernør i Montana, en delstat dominert av landbruk og gruvedrift med mindre enn én million innbyggere, men nesten like stor i areal som California. Rancheieren Schweitzer, som er irrigasjonsspesialist og lidenskapelig interessert i nye energikilder, er en av Det demokratiske partis mange håp. «En storm i et par jeans,» ifølge New York Times. Under demokratenes landsmøte i Denver i august, ba Obama ham holde en tale om energispørsmålet. Oppdraget ble fullført i beste sendetid – iført jeans. OPPSKRIFTEN PÅ populariteten til Montana-guvernøren er nokså enkel. For å samle troppene og framstille motstanderne som underlige, naive ateister, snakker republikanerne ustanselig om de tre G-ene: «God, gays and guns» (Gud, homofile og våpen). Og demokratene bør, mener Schweitzer, unngå å slåss på dette terrenget. Hvordan? Ved å visse seg like dydige som alle andre, like reserverte overfor homoseksuelle ekteskap og like lite tilbøyelige til å regulere våpensalget. Men man må gjøre dette på et nonchalant vis, som om disse spørsmålene egentlig ikke er viktige – eller som om svarene gir seg selv. Deretter kan man flytte kampen over på saker som er mindre fordelaktige for republikanerne, som økonomi, energi og miljø. Unnvikende på én front, aggressive på en annen. Det sier seg selv: Schweitzer er ikke radikal. Men i en delstat der det å være guvernør ofte innebærer å være «industriens vaktbikkje» – som hans republikanske forgjenger skrøt av å være – viser han at han er uavhengig av de store næringslivs-lobbyene. Ved eksempelvis å anklage de som har beriket seg på avreguleringen av energimarkedet, på svindel, på skattelette for de rike og storselskapene, på medisinprisene som er betydelig høyere i Montana enn i det nærliggende Canada. Og ved å protestere mot angrepet på borgerrettighetene i «Patriot Act»-loven. Schweitzer er motstander av krigen i Irak, og argumenter med sin kunnskap om regionen, hvor han jobbet i syv år (i Saudi-Arabia) som irrigasjonsspesialist. Ja, men «God, gays and guns»? «Jeg er katolikk,» svarer han på sitt kontor i byen Helena. «Andelen kristenfundamentalister i Montana er liten. Her er ikke samfunnsspørsmålene avgjørende.» Det finnes en rekke kasinoer i delstatens småbyer og tettsteder, og delstaten har flere barer enn kirker. Og det er vel tilstrekkelig å svare republikanerne som snakker om «tradisjonelle familieverdier», med at den beste måten å forsvare dem på er å slutte å fortsette å tilby de nyankomne på arbeidsmarkedet så lave lønninger at de blir tvunget til å skaffe seg inntekter andre steder – langt fra familien. «Vi har en lakseøkonomi, de unge forlater delstaten og kommer kun tilbake for å dø,» forteller Schweitzer. «I Montana dreier våpenkontroll seg om å treffe det man sikter på.» Brian Schweitzer, guvernør i Montana (demokrat Ok, og våpnene? Ja, det er en annen sak! Temaet veier

Lite tyder på at Georgia kommer til å komme styrket ut av stormaktsspillet som har ledet til konflikten med Russland.

Hva er motivasjonen til de som dreper?

Alt ligger til rette for at Barack Obamas skal bli USAs neste president. Men vil det i så fall skje en radikal endring i USAs utenrikspolitikk? Allerede nå skuffer Obama sine mest idealistiske tilhengere …