«? I dette Imperiet hadde Kartografkunsten oppnådd en slik Perfeksjon at Kartet for én eneste Provins la beslag på en hel by, og Kartet over Imperiet en hel Provins. Med tiden ble disse Umåtelige Kartene utilfredsstillende og Kartograflauget tegnet et Kart over Imperiet i samme størrelse som Imperiet, et kart som sammenfalt punkt for punkt med det.»
– Jorge Luis Borges (1)
Hemmelige bortføringer av mennesker som senere blir torturert blir akseptert av demokratiske europeiske regjeringer som Sverige og Tyskland. Hva har skjedd?
Norske Stephen J. Walton har nettopp kommet med en bok om «Amerikanisering og modernitetens intellektuelle». Her gjennomgås en lang tradisjon av anti-amerikanisme – om hvorfor så mange hater USA. Selv har jeg hatt stor glede av et par år i USA. For ved Universitetet i Oslo rundt 1990 var filosofi-undervisningen av kjente eksistensialistiske filosofer som Søren Kierkegaard og Martin Heidegger alt for kristen her hjemme. Kristne Egil A. Wyller foreleste sin versjon av Kierkegaard, og russisk-ortodokse Torstein Tollefsen sin versjon av Heidegger.1 Jeg dro derfor til Berkeley-universitetet i California, hvor Heidegger ble undervist i en sekulær pragmatisk tradisjon, samt sett i lys av franske Michel Foucault.2 Kierkegaard ble faktisk undervist av en psykologiprofessor. Også et halvår i New York ved Hannah Arendts gamle universitet, New School for Social Research, ga inntrykk av en stor åpenhet for europeisk filosofi. Eksempelvis underviste en advokat i filosofi ved oppfinnsomt å sette den vestlige sivilisasjon på «anklagebenken» – Nietzsche som aktor ville revolusjonere sivilisasjonen, på den annen side Freud som bare foreskrev reformer. Fransk filosofi var velkommen – en uke hadde vi også små seminarer med nå avdøde Jacques Derrida. Det var også i New York jeg en dag plutselig sto med en bunke bøker av Jean Baudrillard i hånden. Kommentaren du her leser dreier seg altså om anti-amerikanisme – og spesielt fra franske intellektuelle. Waltons nevnte bok med hovedtittel Den teksta versjonen er allerede omtalt i Norge. Ifølge Morgenbladets Hermann Willis, er Walton helt på jordet: «her er det skjelling og smelling fra første stund Men på jordet er vel heller Willis: Han mener tydeligvis at Walton heller burde ha skrevet et detaljstudie om Amerika – å forstå at det «spesielle kristenlivet er noe av hjerteblodet i USA», eller viktigheten av den amerikanske familien. Det er noe hjelpeløst villet over Willis, som stort sett hopper bukk over 470 sider fulle av referanser til en 18 siders (!) litteraturliste – for så å latterliggjøre enkeltutdrag. Han fikk tydeligvis ikke med seg Waltons intensjon om å vise Europas amerikaniserte «diskurs». Willis tydelige teoriforakt og anti-intellektualisme i Morgenbladet, har sin motsetning i Klassekampens faste kritiker Tom Egil Hverven: Han omtaler boken som «en av de beste, viktigste og mest velskrevne bøkene jeg har lest på lenge.»3 Skjedde det noe etter at litteraturredaktør Bendik Wold i fjor flyttet over fra Morgenbladet til Klassekampen? Amerikanisering: Walton prosjekt er å beskrive den «fortelling som intellektuelle forteller hverandre og samfunnet om hvordan den kulturen de lever i, forandrer seg. Det er en fortelling som begynner med moderniteten […]».4Eksempelvis via det ubehaget franske intellektuelle kjenner ved USA gjennom et par hundre år, som Charles Baudelaire på 1800-tallet, Georges Duhamel i mellomkrigstiden, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i etterkrigstiden, og Jean Baudrillard i nyere tid. Franske Baudelaires estetiske avsky for Amerika på midten av 1800-tallet, dreide seg om den moderne sivilisasjon som underkaster mennesket materien og «mekanikken som kommer til å amerikanisere oss.»5 Baudelaire betraktes som den åndelige stamfaren til reaksjonær maskinskepsis i mellomkrigstiden. Noe mer organisk er Georges Duhamels to metaforer for det spesifikt amerikanske: «maurtuen» og «slaktehuset». Som også Tocqueville påpekte langt tidligere, er individet i USA utslettet, standardisert – slik man også husker det fra den underjordiske maskinverden i Fritz Langs film Metropolis (1926). Duhamel beskriver med avsky slakterhusene i Chicago: «Blodet sprutet fram, og rant i en
Bushadministrasjonen anklager de somaliske islamistene for å skjule to terrorister.
Papirpressens krise gjør avisenes økonomi sårbare. Dette skyldes bl.a. at internett forandring av kulturell praksis også rammer det øvrige mediefeltet.
RETTFERDIGHET? De mektigste velger å tyne sin motstander så lenge, at den undertrykte til slutt skriker opp og slår tilbake. Da har de henne–«terroristen».
Kan man belyse noe som helst ved hjelp av Jon Elster, Marx, IKEA, religion, boken Rebel, og opphavsretten?
Japans nye statsminister, Shinzo Abe, betraktes som en ultraliberal, erkekonservativ og nasjonalistisk politiker. Han er bl.a. kjent for sin intensjon om å endre Japans pasifistiske grunnlov. Står vi overfor et våpenkappløp i en av de farligste regionene på planeten?
Betrakter vi egentlig teknologien som en integrert del av oss, slik «maskinene» også er laget av kjøtt, av sosiale sammenhenger? Og er ikke nettopp rusen ved å miste seg selv et naturlig psykologisk behov? Maskinene er det drivende dopet.
Ifølge Nord-Korea ønsker ikke USA en diplomatisk løsning. Amerikanerne har en eneste målsetting
11. September blåste liv i gamle geopolitiske fantasier
Det er flere grunner til å tro at ruteflyet United flight 93 ble skutt ned av et amerikansk jagerfly. Hvorfor holder amerikanske myndigheter et så strengt hemmelighold rundt dette?
En seier av López Obrador (avgjøres 6. september) få enorme geopolitiske følger. Dette vil meksikanske arbeidsgivere og media for alt i verden unngå, selv om man da står i fare for å ofre demokratiet.
La meg komme med en sommerfortelling. En musiker på en fest i Oslo forteller meg entusiastisk om hans nye Apple MacBook Pro. Rolf Wallin hadde kjøpt det siste innen datamaskiner. Og min nabo, sivilingeniøren som ble billedkunstner, som ble skribent, som ble filmdokumentarist – hun stemte også i som entusiastisk Mac-bruker. Visstnok skal det å skifte fra PC til Mac, være som å konvertere fra protestantisme til katolisisme. Fra det stivbente og forretningsmessige til det smidige og lekende. Men kunne jeg skille meg fra en gammel venn som PC’en? Jeg har vært PC-bruker i 20 år. Først var PC og Windows følgesvenn gjennom tiåret der jeg jobbet med å bygge opp PC-bransjen i Norge – først programutvikling, deretter programvaredistribusjon. Faktisk var jeg første offisielle distributør av Microsoft i Norge – og jeg introduserte på 80-tallet tekstbehandleren Microsoft Word for hele databransjen. Vi solgte vel også det første dataspillet – Flight Simulator. Rundt 90-tallet utviklet jeg programmet Vega for PC, minst 5000 norske brukere benyttet det etter hvert til å håndtere kunder og klienter. Og deretter med revitaliseringen av Morgenbladet bestemte jeg meg også for at vi benyttet billige PC’er, selv om alle som drev med avispublisering brukte Mac. Jeg utviklet til og med Morgenbladets redaksjons- og abonnementsystem på PC/Windows. I dag er det vel heller motsatt, at det er uvanlig å benytte Mac til publisering. For Windowsmaskiner dominerer nå 95 prosent av alle små datamaskiner og laptopper – Mac benyttes av bare 5 prosent. Så hvorfor tvile på Windows? SAMTIDIG MED AT tvilen oppsto har jeg oppdaget at Bill Gates, Microsofts grunnlegger, er i ferd med å forlate Microsoft – selv om han skal bruke to år på å komme seg ut av døren. Etter 30 år i dette firmaet, og posisjonen som verdens rikeste mann, ønsker han sammen med sin kone å være filantrop i stedet – gjennom Bill & Melinda Gates Foundation. For ti år siden var planen å vente med dette til han ble pensjonist, men han har ombestemte seg med 25 år. Fondet på rundt 30 milliarder dollar skal hjelpe verdens utvikling og helse – halvparten av fondet rettes spesielt mot neglisjerte sykdommer. Dette skjer samtidig med at Microsoft møter problemer. Vi vet at Microsoft kom sent i gang med internett – Bill Gates skjønte tidligere ikke helt hva som var på ferde. I dag er Google og nettselskapene deres store utfordrere, de puster dem i nakken. Gates har valgt sin etterfølger som utviklingssjef med Ray Ozzie – han skal respondere overfor nettselskapene. Nå er Ozzie er ingen smågutt. Han utviklet en gang Lotus Notes – som IBM overtok i 1995 – det første større notat- og e-postsystemet, før Microsoft overtok markedet med Outlook. Ozzi var radikal nok til å forutse nettets betydning. Dessuten startet denne dataguruen – noe forretningsmannen Bill Gates aldri egentlig har vært – firmaet Groove i 1997, der han anvendte sin nettverksholdning på «peer-to-peer»-teknologi – hva vi i dag kjenner som file-share, der folk deler musikk og annet på nettet. Til hodebry for enhver rettighetshaver som plateselskaper og andre. I Microsoft er Ozzis motto «Complexity kills», noe som har forårsaket at neste versjon av Windows har blitt forsinket med flere år – da Windows-programmene skal integreres totalt med hverandre. Med Ozzie i toppen hos Microsoft og det dominerende Windows-markedet i Norge –
Noen erfaringer med Microsoft som kan forklare hvorfor Bill Gates går fra borde. Windows er nok ikke det eneste saliggjørende religionen man kan dyrke.
Fotball er fremfor alt en politisk sport. Den berører sentrale problemstillinger som tilhørighet, identitet og sosiale kår.
Det nye lovforslaget fra EU/EØS om overvåkning av all vår telefoni og internettbruk, skal diskuteres i sommer av norske myndigheter. Hva i all verden har skapt slik kontroll?
I år er det hundreårsjubileum for filosofen Hannah Arendt. Hun er mer aktuell enn noensinne. Arendt stiller det radikale spørsmålet om politikk lenger har noen mening i det hele tatt. Om ikke meningsytringer kan gjøres i frihet, opphører det politiske rommet–slik vi har sett tendenser til i det siste. Samtidig innebærer det å være politisk å se og lytte til de som ikke «regnes med.»
Karl Marx var selv positiv til kapitalismen, fordi han så i dens utvikling nettopp dens oppløsning. En oppløsning påskyndet av anarkistiske trekk i medie- og nettverksamfunnet?
Zapateros sosialistiske regjering har tatt flere initiativ som har fått de mest konservative kreftene i Spania til å rase.
Mens FN samler stater eller regjeringer, det vil si maktstrukturene, forsøker Verdens Sosiale Forum å skape spiren til en forsamling for hele menneskeheten.
«Vi driver ikke med tortur,» hevdet George W. Bush. Uttalelsen kom 7. november i Panama, mot slutten av presidentens fem dager lange rundtur i Latin-Amerika, en region som i lange tider har vært pint av USA-støttede diktatoriske regimer som drev med «forsvinninger» og tortur i stor skala. Uttalelsen fra USAs president var et svar på anklager fremsatt i Washington Post1 om at amerikansk etterretningstjeneste bortfører personer i all hemmelighet og utsetter dem for tortur utenfor USAs grenser, i fengsler kalt «black sites». Kan man tro på Bush? Svaret er nei. Som kjent påsto han at Saddam Husseins regime hadde forbindelser til Al-Qaida og at Bagdad disponerte masseødeleggelsesvåpen, for å rettferdiggjøre USAs invasjon av Irak. To løgner Washington brukte som påskudd for å sette i gang en «forkjøpskrig» som har kostet mange tiltalls tusen mennesker livet (inkludert 2000 amerikanske militære). Bush er overhodet ikke til å stole på. Spesielt ikke i spørsmålet om tortur. Institusjoner som det derimot er all grunn til å feste lit til, Det internasjonale Røde Kors, Amnesty International og Human Rights Watch, har utarbeidet rapporter2 som bekrefter at etter attentatene 11. september har amerikanske myndigheter unnlatt å respektere både Genève-konvensjonene om behandling av krigsfanger og FNs torturkonvensjon i sin kamp mot «internasjonal terrorisme».3Bush-administrasjonen endret spillereglene da den bestemte seg for å opprette militære unntaksdomstoler og etablere fangeleiren på Guantanamo – som befinner seg utenfor USAs territorium og dermed utenfor amerikansk jurisdiksjon – der man har sperret inne såkalte «fanger fra slagmarken» (en annen betegnelse enn «krigsfanger», som ville gitt dem beskyttelse i henhold til Genève-konvensjonen). Den nykonservative tesen til juristen Alberto Gonzales, tidligere rådgiver for presidenten og nå justisminister, er i bunn og grunn denne: Amerika må ikke la seg «svekke» av hensynet til menneskerettighetene. I to rapporter fra henholdsvis februar og august 2002 omdefinerte Gonzales retten til å bruke tortur. I USA i dag omfatter begrepet tortur kun handlinger «som fører til ubotelig skade på fangenes fysiske integritet». Så lenge man ikke går over denne terskelen, er alle pinsler tillatt.Derfor er det ingen overraskelse at den amerikanske hæren drev med systematisk bruk av tortur allerede fra desember 2002, i fangeleiren Bagram i Afghanistan. De mistenkte ble «lenket fast i cellene sine og slått ofte», «kastet mot vegger og bord», «sparket i lysken og på beina», og man «helte vann inn i munnen deres helt til de ikke fikk puste». Flere mistet livet på denne måten.4En undersøkelse offentliggjort i New York Times5 bekreftet at den amerikanske hæren «rutinemessig» påfører fangene lidelser, og som oftest piner dem uten en gang å avhøre dem… Undersøkelsen viste at mannskapet i den 519. bataljonen for militær etterretning i Bagram hadde lært framgangsmåtene sine på Guantanamo. Og at den samme 519. bataljonen senere fikk ansvar for å gjennomføre harde forhør i det irakiske fengselet Abu Ghraib.Andre undersøkelser har vist at CIA har bortført fanger over hele verden – i Tyskland, Italia, Sverige og andre steder – og utlevert dem til «vennligsinnete» land som Saudi-Arabia, Jordan og Egypt, der de kan utsettes for ubegrenset tortur. Ferske rapporter har vist at CIA disponerer et veritabelt nettverk av hemmelige fengsler over hele verden – noe Amnesty International kaller «vår tids Gulag». Noen av disse fengslene skal befinne seg i EU-land (Polen?) og i Øst-Europa (Romania?).Alt dette er avskyelig både i juridisk og etisk forstand, og
Er det mulig å forstå hvilken tenkemåte som gjorde at vi så lett fant tonen med internett? Hva fikk oss til å leve i montasjens tid, som nomader på reise i nettverkenes verden? Et filosofisk verk nettopp kommet ut på dansk kan være nøkkelen.
1 Se «Ny verdensorden med internett», norske LMD, januar 2004. 2 www.icann.org og www.icannwatch.org3 The Guardian, London, 11. oktober 2005.
