Leder – Side 15

Terrorisme er en spesielt avskyelig kampform fordi den angriper ikke-stridende sivile. Ingen sak, uansett hvor god den er, kan rettferdiggjøre så usle metoder. Attentatene 11. september 2001, i likhet med de nyere attentatene i Casablanca, Riyadh, Moskva, Haifa og Jerusalem, bør ikke vekke annet enn avsky. Det samme gjelder også enkelte regjeringers bruk av «statsterrorisme» forkledd som represalier.Rystet av de uventede og voldsomme 11. september-angrepene, har myndighetene i en rekke land hatt det travelt med å innføre lover som definerer nye forbrytelser, forbyr visse organisasjoner, begrenser sivile rettigheter og reduserer garantiene mot brudd på grunnleggende rettigheter.1Først ute var USA. Allerede 26.oktober 2001 vedtok Kongressen en lov med den beleilige forkortelsen «Patriot Act» (Provide Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism2). Denne loven gir politiet og etterretningen eksepsjonelt stor makt, reduserer forsvarets rolle i rettssystemet og habeas corpus-prinsippet3, som skal garantere individuelle rettigheter, trekkes i tvil. Loven åpner for fengsling, utvisning og isolering av mistenkte – og myndighetene kan arrestere og holde igjen utenlandske statsborgere på ubestemt tid. Det er ikke lenger nødvendig med spesielle juridiske fullmakter for å gjennomføre husundersøkelser, telefonavlytting og kontroll av brev og internett-kommunikasjon. Den 13. november 2001 fulgte George W. Bush dette «sikkerhetspolitiske» villsporet et stykke lenger gjennom å underskrive et dekret om etablering av spesielle militærdomstoler beregnet på utenlandske statsborgere. Fangeleiren i Guantanamo ble opprettet. Den 5. februar 2004 trådte også programmet «US Visit» i kraft, noe som betyr at alle utlendinger som ankommer USA med visum må legge venstre og høyre pekefinger på en digital fingeravtrykk-leser, samt la seg avfotografere.Dette arsenalet av tiltak er merkverdige i fredstid, og hører hjemme i totalitære stater. USAs modell er imidlertid svært raskt blitt kopiert i andre land. For å ta Storbritannia først: I 2001 vedtok britene en antiterrorlov som åpner for å fengsle utenlandske statsborgere på ubestemt tid, uten siktelse eller dom, dersom de mistenkes for å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Man valgte dermed å se bort fra artikkel fem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.4Innenriksminister David Blunkett ønsker å stramme til denne loven – den strengeste i Europa – ytterligere, gjennom å også gjøre den gjeldende for britiske statsborgere. Mistenkte skal kunne dømmes «preventivt» gjennom hemmelige rettssaker uten jury. Dommerne i disse spesialavdelingene av rettsvesenet, i likhet med advokatene, skal «velges ut» av de hemmelige tjenestene for å gjøre det lettere å dømme de mistenkte. Blunkett ønsker også at pass skal utstyres med datachips som kan lagre identifikasjon av netthinne og fingeravtrykk… I denne orwellske situasjonen har også den franske regjeringen innført sitt sikkerhetspolitiske arsenal. Først gjennom innføringen av Sarkozy-lovene5 (loven om sikkerhet i hverdagen fra november 2001 og loven om innenrikspolitisk sikkerhet fra februar 2003), og deretter Perben 2-loven.6 Sistnevnte er blitt kraftig kritisert av alle advokatforeningene, og kjennetegnes ved innstiftelsen av forhåndsetterforskning. Det vil si organisert granskning uten at personen det dreier seg om blir underrettet: en hemmelig, ikke kontradiktorisk prosedyre, av ubegrenset varighet. I følge denne loven kan personer som anholdes plasseres i varetekt opp til 96 timer. Politiet kan ta i bruk spesielle etterforskningsmetoder som avlytting, infiltrering og overvåking på nært hold gjennom utplassering av skjulte mikrofoner og kameraer på private steder. De kan også gjennomføre nattlige husundersøkelser uten at de mistenkte personene er tilstede.De mest undertrykkende regimer i verden lar seg inspirere av de demokratiske regjeringenes eksempel, og kaster seg

FATTIGDOM: Hvem tror egentlig at menneskerettighetene vil reelt sett bli praktisert av de privilegerte overfor de underprivilegerte? Mens nordmenn krangler om å sikre fremtidige pensjonsrettigheter med samme levestandard som i dag – vil jeg minne om et annet bilde fra utsiden. Man måste jamföra:FNs menneskerettighetserklæring forteller oss at «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie …» Mulig? Nei, ikke hvis fattigdommen bekjempes. FNs Kofi Annan samlet derfor 189 nasjoner i år 2000 for å underskrive FNs Millieniumsplan for bekjempelse av fattigdom. Åtte mål for en mer rettferdig fordeling av verdens goder: Utryddelse av fattigdom, grunnskole til alle, kvinnerettigheter, reduksjon av barnedødelighet, sikre svangerskap, aidsbekjempelse, bærekraftig utvikling og reell frihandel. Mål planlagt innfridd innen 2015. La meg gjennomgå disse:Første mål er å halvere andelen mennesker som lever i fattigdom (under en dollar dagen). Men fattigdommen øker, mer enn 50 land er blitt fattigere de siste ti årene. Afrika sør for Sahara og sørøst-Asia har permanent fattigdom. I dag må én femtedel av klodens befolkning ta til takke med én prosent av verdens samlede ressurser. De rikeste 50 millionene forbruker det samme som klodens 2.7 milliarder fattigste. Slik regnet kan en velstående nordmann ta for seg femti ganger hva en fattig forbruker. Han er langt fra tredjedelen i verden som lider av underernæring. Afrika og Asia er fulle av triste historier om barn og voksne som spiser umoden mais eller tyr til blader og røtter for å overleve. De som er så uheldige å bli født på den kanten får stadig mindre uhjelp. Så vil man halvere antall fattige? Norge, Sverige og Finland halverte heller sin bistand for ti år siden. Danmark følger nå etter med milliardkutt. Den rike verdens totale årlige bidrag er nå blitt 52 milliarder dollar.I vår del av verden opprettholder vi heller en levestandard på høyde med middelalderens fyrster. Betegnende nok kategoriserer man i Norge en familie som fattig om barna ikke har råd til å gjøre det samme som naboens barn. I vår del av verden har vi kontroll over sulten, men ikke fedmen. Verdens helseorganisasjon erklærte i 2000 fedme for en global epidemi. Skal vestlige barn ikke overleve sine foreldre, må årsaken heller være livsstilssykdommer. Mål nummer to gjelder grunnskole til alle fattige barn. Rundt 113 millioner barn i den tredje verden er i dag analfabeter. Selv om man kan øyne stor fremgang i India, er svært mange fattige familier i andre land avhengig av barnas arbeidskraft – og sender dem derfor ikke på skolen. Dessverre er skolen den mest kritiske faktoren for landenes økonomisk utvikling, ifølge UNESCO. Og de få som får utdannelse, er ikke sene om å bevege seg fra offentlig til privat sektor, og søker gjerne jobb i rikere land. Dessuten trekkes jentebarn for lett ut av skolen når fattigdommen er påtrengende. Eksempelvis har antall jenter ute av skolen i Afrika sør for Sahara økt fra 20 til 24 millioner siden 1990. Gutter anses som mer verdt, jenter «giftes jo bort». Mål nummer tre skal motarbeide dette. Dessverre har disse kvinnelige analfabetene høyest barnedødelighet – 15 prosent av deres barn dør innen fem år. Kvinnene er også mer utsatt for sult og

«Lenge leve den etikkstyrte handel!» «Lenge leve moralske tiltak!» Slik var tonen under Verdens økonomiske forum i Davos i slutten av januar. Disse utropene ga uttrykk for et ønske om at kapitalismen skulle ta av på nytt, på et sunnere grunnlag. Det vil imidlertid bli lettere sagt enn gjort. For samtidig som denne viljen til en ny start ble meddelt, eksploderte Parmalat-skandalen for alles øyne. Og denne finansskandalen – etter sigende den største Europa har sett siden 1945 – varsler om sjokkbølger på linje med de katastrofale konsekvensene energikonsernet Enrons bedragerske konkurs i desember 2001 førte med seg.Parmalat var kroneksemplet på suksess som følge av den liberale globaliseringens dynamikk. Fra å være en liten familiebedrift basert på distribusjon av pasteurisert melk, grunnlagt i området rundt byen Parma på 1960-tallet, vokste Parmalat seg til en økonomisk gigant takket være den dyktige grunnleggeren, Calisto Tanzi, samt raus økonomisk støtte fra EU. Fra 1974 ekspanderte selskapet utover Italias grenser, og installerte seg først i Brasil, deretter i Venezuela og Ecuador. Antall filialer ble mangedoblet og Parmalat etablerte underselskaper i områder med skattefordeler (Isle of Man, Nederland, Luxemburg, Østerrike, Malta), og deretter i rene skatteparadis (Cayman-øyene, jomfruøyene, de Nederlandske Antiller). I 1990 ble selskapet oppført på børsen – det bekreftet da sin stilling som Italias syvende største private foretak, og verdens største produsent av melk med lang holdbarhet. Denne økonomiske kolossen hadde rundt 37000 ansatte i over 30 land, og salgstallene var i 2002 på 7,6 milliarder euro, en sum som overgår bruttonasjonalproduktet i land som Paraguay, Bolivia, Angola og Senegal… Takket være denne enorme suksessen ble grunnlegger Calisto Tanzi betraktet som en sentral del av det italienske etablissementet – han ble medlem av styret i Cofindustria, den italienske arbeidsgiverforeningen. Og Parmalat-aksjene var en sikker vinner på børsen i Milano.Helt til den 11. november 2003. Da trekker regnskapskontrollører i tvil en investering på 500 millioner euro i Epicurum-fondet på Cayman-øyene. Byrået Standard & Poors senker straks noteringen på Parmalat-obligasjonene, og aksjekursene faller. Samtidig ber Avdelingen for markedsovervåking om klargjøring av hvordan Parmalat-gruppen vil betale gjeld som forfaller i slutten av 2003. Kreditorene og aksjonærene begynner å bli engstelige. For å berolige dem forteller da Parmalat-ledelsen at de har penger i bakhånd: 3,95 milliarder euro er plassert i en Bank of America-filial på Cayman-øyene. Dette blir bevist av et dokument fra banken som går god for så vel obligasjoner som likviditet (rede penger). Ledelsen i Parmalat spiller kvitt eller dobbelt. Enten roer alle seg ned, aksjekursene stiger og virksomheten kan fortsette som før – eller så vedvarer mistroen og konkursen truer.Det er i dette avgjørende øyeblikket, når Parmalat-gruppen tror den vil slippe unna uten alvorlige mén, at den får nådestøtet: Den 19. desember meddeler Bank of America at dokumentet som skulle bevise eksistensen av 3,95 milliarder euro er falsk! Brevhodet er bare tilnærmelsesvis likt Bank of Americas – en enkel forfalskning utført med skanner! Aksjekursene raser. I løpet av noen få dager mister aksjene nesten all verdi. Mer enn 115 000 investorer og småsparere er ribbet, noen av dem ruinert. Skandalen begynner å ta form. Parmalats gjeld er på 11 milliarder euro! Og denne gjelden har i flere år bevisst vært skjult ved hjelp av et system basert på uredelig bokføring, feilaktige oppgjør, forfalskede dokumenter, fingert profitt og komplekse pyramidestrukturer av offshoreselskap – så infiltrert i

«Et opprør kan ledes av 2 prosent aktive og 98 passive sympatisører.» T.E. Lawrence

«Før i tiden hadde ingen regjering makt til å holde befolkningen under konstant overvåking. Nå overvåket Tankepolitiet alle, hele tiden.» George Orwell, 1984 De som har tenkt å tilbringe sommerferien i USA skal vite at i kraft av en avtale mellom Europakommisjonen og de føderale myndighetene, vil flyselskapet de reiser med uten deres samtykke gi visse personlige opplysninger om dem til det amerikanske tollvesenet. Før de i det hele tatt går ombord i flyet, vil amerikanske myndigheter være informert om deres navn, alder, adresse, pass- og kredittkortnummer, helsetilstand, matpreferanser (som kan si noe om deres religion), tidligere reiser, navn og adresse til personer som reiste sammen med dem, organisasjoner som finansierte noen av reisene, og så videre. Alle disse opplysningene leveres videre til et filtreringssystem som kalles CAPPS (Computer Assisted Passenger Pre-Screening) og utpeker eventuelle mistenkelige personer. Ved å kontrollere identiteten til hver enkelt passasjer og krysse den med informasjonen politiets opplysningstjeneste, Statsdepartementet (Department of States), justisministeriet og bankene sitter med, vurderer CAPPS passasjerenes farlighetsgrad og gir dem ulike fargekoder: grønn for de ufarlige, gul for de tvilsomme og rød for de som blir nektet adgang til flyet og pågrepet. «Immigrasjonsmyndighetene og Statsdepartementet samarbeider for å identifisere individer som må overvåkes ved eller før ankomst til USA,» har justisminister John Ashcroft advart. «Vi vurderer hver enkelt besøkende for å avgjøre hvor stor risikoen er for at han eventuelt er innblandet i terrorvirksomhet.»1 Hvis den besøkende er muslim eller kommer fra Midtøsten, vil han straks bli tildelt den gule koden for tvilsomme personer. Og Programmet for grensesikkerhet gir tollbetjentene tillatelse til å fotografere vedkommende og ta fingeravtrykk av ham. Latinamerikanerne er også under nøye oppsikt. 65 millioner meksikanere, 31 millioner colombianere og 18 millioner sentralamerikanere er blitt registrert i USA, uten at de visste om det og uten tillatelse fra deres regjering.2 For hver enkelt av dem var det registrert fødselsdato og -sted, kjønn, foreldres identitet, fysisk beskrivelse, sivilstand, passnummer og oppgitt yrke. Ofte lagres også andre konfidensielle opplysninger som privatadresse, telefon-, bankkonto- og bilnummer, samt fingeravtrykk. Litt etter litt vil alle latinamerikanere bli klassifisert av Washington på denne måten. «Målet er å skape en tryggere verden. Vi må være informert om hvilken risiko de menneskene som kommer inn i landet vårt representerer», erklærte nylig James Lee, en av de ansvarlige for ChoicePoint, bedriften som kjøper disse opplysningene for å selge dem videre til USAs administrasjon.3 Amerikansk lov forbyr at personlige opplysninger blir lagret – men ikke at regjeringen gir et privat selskap i oppdrag å gjøre det. ChoicePoint-selskapet har base i Atlanta, og er ikke noen ukjent bedrift. Under valget i Florida i 2000 hadde staten engasjert selskapets filial Database Technologies (DBT) for å omorganisere velgerlistene. Resultat: tusenvis av personer mistet stemmeretten, noe som endret utfallet av valget, som George W. Bush vant med et forsprang på bare 537 stemmer. Seieren i Florida gjorde det som kjent mulig for ham å bli president.4 Selv om attentatene 11. september 2001 har ført til økt rasisme, er det ikke bare utlendinger som blir gjort til gjenstand for sterkere overvåking . Amerikanske statsborgere slipper heller ikke unna dagens paranoia. Nye kontroller med hjemmel i Patriot Act-loven rokker ved retten til privatliv, post- eller telefonhemmeligheter og informasjonsfrihet. Det er ikke lenger nødvendig å innhente tillatelse for telefonavlytting. Etterforskerne kan få tilgang til personlige opplysninger

Historien om «frigjøringen» av den amerikanske soldaten Jessica Lynch vil stå i fremtidens historiebøker om krigspropaganda. Løgnene vi ble servert i forkant av og under Irak-krigen, føyer seg inn i en lang tradisjon av statsløgner.

I løpet av 90 minutter drepes fem hundre mennesker – langt over halvparten er landsbyens barn, spedbarn og gamle. Ingen slapp unna blodtørsten til angriperne. Den ansvarlige amerikanske offiseren for massakren «henrettet» egenhendig hundre av dem. My Lai-massakren i 1969 under Vietnamkrigen ble kjent ved en tilfeldighet. Amerikanske løytnant Calley ble dømt som ansvarlig for drapet på vietnameserne, men slapp allerede ut etter tre og et halvt år i fengsel. Massemorderen ble så regnskapsfører hos en juvelhandler i Georgia . Urettferdig? Skulle mannen hatt amerikansk livstidsdom? Hyttende never mot Calleys tilfelle i Vietnamdemonstrasjonene, både i Oslo og San Francisco den gang, viste at man nok ønsket mannen innesperret for livet. Men hvor legitim er enhver tids gjeldende moralske rettferdighetsfølelse? Var det eksempelvis rettferdig av det norske Storting å innføre dødsstraff tidlig i mai 1945? Krenkes rettferdighetsfølelsen i samfunnet, så kan det føre til opptøyer – som med Rodney King-saken i Los Angeles i 1992, der fire hvite politimenn ble frikjent. Først når to av dem likevel fikk fengselsdom, roet gemyttene seg. Ser man på den generelle økningen i antall fanger i verdens fengsler, så er troen på fengselsstraff som løsning stor. I USAs fengselsindustri fordoblet antall fengslede seg til to millioner fanger i Clintons åtteårsperiode. Men er Norge noe bedre? Norge fengsler flest i Norden – de andre nordiske landene sender langt flere på alternative soningsformer utenfor fengsel. I mars 2002 ble det også åpnet for samfunnsstraff i Norge med Straffegjennomføringsloven. Men det er i dag ennå ikke registrert økt bruk av dette fra Norges justisminister Dørum og nedover i straffesystemet – justisministeren uttalte nå i mai at han bare er positiv til samfunnsstraff når Kriminalomsorgen kan bevise at den fungerer. Til forskjell fra hans kollega i Danmark som vurderer bruk av ekstraordinær benådning for mindre alvorlig økonomisk kriminalitet, for å dempe presset på de overfylte fengslene. Man glemmer lett at denne fengslende tenkemåten ofte har urealistiske forestillinger om nytten av straff – og politi. Norsk rettshistorie viser nok av eksempler på lovgivere som ville løse sosiale problemer med straffelovens hjelp. Eksempelvis ble alkoholproblemet forsøkt løst med Løsgjengerloven fra 1900, men straff og tvangsarbeid og senere alkoholforbud ble til slutt opphevet – det stred mot folks rettsoppfatning. I moderne tid er narkotikalovgivningen like mislykket. Dessverre ble fjorårets mer liberale straffegjennomføringslov avvist av justisminister Dørum. Den tidligere liberaleren er i dag opportunt fengslet av det politisk-høyrekristelige samarbeidet. Hyklersk nulltoleranse og hyppig varetekt der politimakt autoritært tilfredstiller en ullen redsel for de farlige «andre». Et forsøk på å «straffe» seg ut av et sosialt helseproblem. Ikke bare innesperres de narkomane, de gis også en inhuman «kroppsstraff» med stadige vagina- og anus-undersøkelser på spesialtoaletter, anvendelse av klyster, brekkmidler og røntgen. Gjaldt ikke fengsel opprinnelig de som skadet andre? I fengsel blir innsatte i tillegg «påført» ytterligere skade: I USA er det nå kjent at fengslede utsettes for farlige sykdommer som HIV og Hepatitt C. Når homoseksualitet, narkotika og tatovering er forbudt – har fangene heller ikke kondomer, rene sprøyte- eller tatoveringsspisser. Tatovering er en også en stor kilde til HIV-smitte. Og i russiske fengsler smittes 10% av tuberkulose. I utviklet form koster den 5 millioner kroner å kurere – millionen Norge nylig ga til legehjelp hjelper derfor ikke mye. Det er heller fengselet som er problemet. Denne fengslende tenkemåten viser seg også der

Oversett av de store mediene har et dokument gått fullstendig upåaktet hen, nemlig en rapport utgitt av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om helse og sikkerhet i arbeidslivet. Rapporten avslører at 270 millioner lønnstakere verden over blir utsatt for arbeidsulykker hvert år, mens 160 millioner pådrar seg sykdommer i forbindelse med arbeidet. Studien viser også at antallet arbeidere som dør på jobb, overstiger to millioner i året. Hver dag tar altså arbeidet livet av 5000 mennesker! «Og disse tallene er for lavt anslått i forhold til virkeligheten», understrekes det i rapporten. Ifølge den franske trygdekassen skjer det hvert år 780 arbeidsrelaterte dødsfall i Frankrike, altså mer enn to hver dag! Også her «er de reelle tallene undervurdert». Det skjer omtrent 1 350 millioner arbeidsulykker hvert år i Frankrike, og det tilsvarer 3700 ofre hver dag – med åtte timers arbeidsdag betyr det åtte skadede hvert minutt… «Blodskatt», kalte folkets forsvarere før i tiden denne tause lidelsen, dette offeret på vekstens og konkurranseevnens alter. Med dagens oppmerksomhet rundt spørsmålet om pensjonsordningene, bør vi legge oss denne avgiften på minnet. Og vi bør tenke på de mange hundre tusen lønnstakerne som blir nedslitt, mørbanket og ødelagt innen de når frem til livets siste fase. Uten å kunne nyte godt av sine gamle dager. Når levealderen øker, gir det seg også utslag i en eksplosjon av pensjonistlidelser som henger sammen med yrkesaktiviteten: kreft, hjerte- og karsykdommer, depresjoner, hjerneslag, nedsatte sansefunksjoner, leddsykdommer, senilitet, Alzheimer, og så videre. Dette gjør angrepet på pensjonsordningene spesielt avskyelig. Det dreier seg om et samordnet angrep styrt av drivkreftene bak den liberale globaliseringen: G8, Verdensbanken og OECD. Helt siden 1970-årene har disse kreftene ført en offensiv rettet mot trygdesystemet og velferdsstaten. De har fått støtte av EU, hvor stats- og regjeringssjefene (herrene Chirac og Jospin for Frankrikes vedkommende) bestemte seg for å øke pensjonsalderen med fem år på toppmøtet i Barcelona i mars 2002. Det vil si et alvorlig sosialt tilbakeskritt. Og det vil si at man oppgir ideen om å bygge et mer balansert og mer egalitært samfunn. Mens vanlige mennesker blir valset ned og utarmet, fortsetter rikdommene å hope seg opp på toppen. For 30 år siden fikk en bedriftsleder omtrent 40 ganger gjennomsnittslønnen for en arbeider. I dag tjener han tusen ganger så mye. Og bedriftslederen kan se pensjonisttilværelsen bekymringsfritt i møte, noe som langt fra er tilfellet for vanlige lønnstakere – spesielt ikke for lærerne. Mange hundre tusen av dem har derfor lagt ned arbeidet i Italia, Tyskland, Hellas, Østerrike og Frankrike, for å protestere mot raseringen av pensjonssystemet. Dette systemet trenger riktignok å reformeres, fordi antallet yrkesaktive synker mens antallet pensjonister øker – og fordi pensjonene, som i dag utgjør 11,5 % av brutto nasjonalprodukt, kommer til å utgjøre 13,5 % i 2020 og 15,5 % i 2040 – en belastning staten ikke vil kunne klare. På grunn av børskrisen har pensjonsfondene tapt over 20 % av sin verdi. Likevel er det ingen som foreslår å gå bort fra å finansiere pensjonene med oppsparte midler; og når man skal reformere systemet, er det ingen som foreslår noe annet enn at det må gå ut over lønnstakerne. Som om det bare var snakk om et teknisk problem, uten konsekvenser for samfunnet som helhet. Alle variablene (trygdeavgiftenes størrelse og fordeling, pensjonsalderen, pensjonsutbetalingenes størrelse) forandres systematisk på lønnstakernes

En gryende bevissthet er igjen i ferd med å radikalisere en hel generasjon.

«Dette er en stor dag for Irak», erklærte den amerikanske generalen Jay Garner da han ankom et utbombet og plyndret Bagdad – som om hans ærefulle nærvær skulle gjøre slutt på de mangfoldige plagene som hjemsøker det gamle Mesopotamia. Det mest sjokkerende ved Garners påstand er ikke dens uanstendighet, men den resignerte, apatiske måten de store mediene har dekket den amerikanske «prokonsulens» overtakelse av byen på. Det er som om internasjonal rett ikke eksisterer. Som om vi er satt tilbake til mandatområdenes epoke. Som om det er fullstendig naturlig at Washington i det 21. århundre kan utnevne en (pensjonert) offiser for de amerikanske styrker til å styre en suveren stat. Denne avgjørelsen om å utnevne en «sivil administrator» for å styre et beseiret land er tatt uten at engang «koalisjonens» skyggemedlemmer er tatt med på råd, og minner på ubehagelig vis om de tidligere kolonimaktenes praksis. Det er ikke til å unngå at vi tenker på Clive i India, lord Kitchener i Sør-Afrika og Lyautey i Marokko. Og vi som trodde at slike overgrep nå og for alltid var fordømt både av den politiske moral og av historien selv. Men dette er noe helt annet, får vi høre, denne «overgangen i Irak» må snarere sammenliknes med general Douglas McArthurs bedrifter i Japan etter 1945.Er det ikke verre enn som så? Måtte det ikke atombomber til for å ødelegge både Hiroshima og Nagasaki, kort sagt bortimot en apokalypse, for at USA skulle kunne utnevne en administrator over en beseiret rival? Og dette var jo også før FN var opprettet. Men i dag eksisterer FN, i alle fall i teorien. Og de amerikanske styrkene (med de britiske støttetroppene) invaderte slett ikke Irak for å få slutt på en tredje eller fjerde verdenskrig. Hvis da ikke president Bush og hans rådgivere mener at attentatene 11. september 2001 tilsvarer en verdensomspennende konflikt. General Garner har riktignok latt det skinne igjennom at denne okkupasjonen ikke skal vare i det uendelige: «Vi blir der så lenge vi må, og trekker oss ut så snart det lar seg gjøre.» Men historien har lært oss at «så lenge vi må» kan være temmelig lenge. Etter at USA hadde invadert Filippinene og Puerto Rico i 1898 under et altruistisk påskudd av å «frigjøre» disse områdene fra kolonialismens åk, tok det ikke lang tid før de hadde erstattet den tidligere overmakten. Etter å ha beseiret de nasjonalistiske motstanderne forlot de ikke Filippinene før i 1946, og etter den tid fortsatte USA å blande seg inn i den nye statens politikk og ved hvert presidentvalg støtte den kandidaten som passet dem best, herunder diktatoren Ferdinand Marcos som satt ved makten fra 1965 til 1986. Og okkupasjonen av Puerto Rico vedvarer. Selv i Japan og Tyskland er den amerikanske hæren massivt til stede, hele 58 år etter at andre verdenskrig tok slutt. Da general Garner og hans tropp på 450 administratorer inntok Bagdad, unngikk man ikke å tenke at USA i denne ny-imperialistiske fasen igjen påtok seg det Rudyard Kipling beskrev som «den hvite manns byrde». Eller det Folkeforbundet i 1918 kalte «sivilisasjonens hellige oppgave» overfor folk som var ute av stand til å «selv å tilpasse seg den moderne verdens spesielt vanskelige betingelser.» USAs ny-imperialisme gjenopptar den romerske forestillingen om moralsk dominans – basert på en overbevisning om at frihandel, globalisering

Det første stikket i magen der jeg plutselig befinner meg alene blant tusenvis av hodeskaller – det stikket, eller sjokket, går over etter hvert. Å bevege seg mellom oppstablede hodeskaller og beinpiper nede i Paris sine Katakomber, blir fort en vane etter noen kilometer i halvmørket. Jeg våger til slutt å kjenne på de døde, på hodeskallene, på beinpipene. Kjenne på skallenes forskjellige tykkelse, veie et gråmuggent hode i hendene, stikke fingeren inn i nesegrevet til det butter. Nysgjerrig leting etter knuste eller kulehullede hodeskaller. Nummenheten inntrer på vandringen forbi endeløse skjeletthauger – magestikkene er borte, jeg berøres nå bare av Katakombenes takdrypp der de treffer nakkegropen. Jeg beveger meg så nedenfra opp virveltrappen til dagslyset, rundt noen kvartal, og bort til samtidsmuseet Cartier Foundation. Der står den franske filosofen Paul Virilio bak utstillingen Unknown Quantity eller et Museum of Accidents (1). Vår tids ulykker, katastrofer og massedød er tema. Fascinasjonen for katastrofene blant oss – for Titanic, Hiroshima, Tsjernobyl, Challenger, WTC. De menneskeskapte katastrofene (eksplosjoner, branner, terrorisme) representerer nå sytti prosent, resten er naturkatastrofer som storm, oversvømmelse og jordskjelv. Denne dagen i Paris ender på kino med Minority Report – science-fiction av Steven Spielberg. Om fremtidssamfunnet som forutser mulige drap, hvor myndighetenes spesialtropper griper inn og fjerner potensielle mordere. Gravkamre, museum, kino. Det bringer oss til samtiden, til Irak-krisen. For beskrev ikke Minority Report nettopp hva Bush-administrasjonen nå bedriver? Forebyggende arbeid – Precrime i storskala – der enhver tenkt fiende skal tas på forhånd. En kontrollert og overvåket verden – Optisense i global målestokk. Som i filmen er det mulig at den «kriminelle» ikke vil begå mord – avviksrapport fra minoriteten av sci-fi orakler ser man bort fra i kampen om kontroll. Tvilen faller ikke allerede tiltalte til gode. «Minoritetsrapporter» fra en Chirac eller Schröder teller ikke lenger for den nye Bush-doktrinen. USAs tretti siders lange «Precrime»-dokument The National Security Strategy fra september i fjor er i korte trekk følgende: USAs militærmakt skal være på et så høyt nivå at den «aldri kommer i nærheten av å utfordres.» Hovedfiendene er definert som irrasjonelle fundamentalister villig til å ofre eget liv eller en hel befolkning, derfor skal USA ha rett til forebyggende angrep. Og denne «sikkerhetsstrategien» tar forbehold om rett til angrep på egenhånd om man ikke får tilstrekkelig internasjonal støtte. USA legitimerer bruken av en slik overmakt ved hjelp av sin nye «offerrolle». En paranoid logikk som forsvarer seg mot mulige fremtidige trusler. Den globale opprydningen som vi her ser begynnelsen av, krever at man konstant fremmaner utsiktene til fremtidige uhyrlige terrorhandlinger. Slik preges vår offentlighet av den permanent utsatte terrortrusselen. Det nye verdenspolitiet fjerner således mulige internasjonale «terrorister» – om enn ikke plassert hengende i et laboratorium slik som i Minority Report, men forviser dem til Guantanamo-lignende baser utenfor offentlighetens rekkevidde. Denne paranoide logikken er helt avhengig av vår redsel for nye fremtidige katastrofer. En angst forlengst etablert – det dreier seg om sikkerhet, om strategier for trygghet i vår «faretruende» verden. Eksempelvis viser Michael Moore i sin siste film Bowling for Columbine, at USAs våpenkultur baseres gjennomgående på frykt. Vår permanente katastrofebevissthet dreier seg heller om en ond sirkel enn om ondskapens akse. Om tredje verdens permanente katastrofesituasjoner, eller spektakulære enkeltkatastrofer som terror, industritragedier eller truende nye virus. Slik fylles vår forventningshorisont av en ukjent redsel, en

I innledningen til FN-pakten, jordklodens felles lov, slås det høytidelig fast at «Vi, De Forente Nasjoners folk som er fast bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe […] og ved godkjenning av visse prinsipper og innføringen av visse fremgangsmåter sikre at væpnet makt ikke blir brukt uten i felles interesse […] har besluttet å forene våre anstrengelser for å nå disse mål». Og allerede i første artikkel understrekes det at FNs fremste mål er å «undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd». Da USA og deres britiske allierte om morgenen torsdag 20. mars innledet en «preventiv krig» mot Irak og invaderte landet uten FNs godkjenning, var altså dette et brudd på internasjonal lov. De tråkket på FNs grunnleggende prinsipper, satte seg selv utenfor loven og oppførte seg åpenlyst som angripere. En slik forbrytelse mot freden stiller verdenssamfunnet overfor en hittil ukjent situasjon. Siden opprettelsen av FN i 1946 har det aldri skjedd at to av statene som var med på å grunnlegge organisasjonen, og som er permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet (og to av de eldste demokratiene i verden) så brutalt forbrutt seg mot internasjonal lov og gjort seg til det man kan kalle «forbryterstater». Verdensordenen er inne i en brutal omveltning. Men ikke når det gjelder maktbalanse. Washington representerer fremdeles en ubestridt stormakt. Nei, det gjelder snarere politiske verdier. Millioner av verdens innbyggere har protestert – selv i USA og Storbritannia protesterer folk mot denne krigen ut fra en følelse av at den er dypt umoralsk. Uten å gjøre seg for mange illusjoner, forventer hver og en av oss at verdens mektigste land også er en etisk stormakt, en rettens forkjemper og et forbilde på respekt for loven. I det minste forventer vi at det ikke vender ryggen til de viktigste prinsippene i politisk moral. Men etter attentatene 11. september 2001 virker det som om USA under George W. Bush forsvarer en utpreget kynisk forståelse av statens rett og nasjonale interesser. Som et ekko av Machiavellis gamle råd – «dersom en fyrste vil beholde makten, må han ofte handle i strid med loven, medlidenheten, det menneskelige og religionen» – har Bush og haukene som omgir ham bestemt seg for å handle i strid med loven, moralen, menneskerettighetene og internasjonal rett. Da Robin Cook gikk ut av Tony Blairs regjering i protest mot at Blair stilte britiske tropper til rådighet for USA, forklarte han det slik: «Den brutale sannhet er at man har bedt Storbritannia å delta i en krig som ikke har støtte i noen av de internasjonale institusjonene vi er medlem av. Og uten godkjenning fra verken NATO eller EU, og heller ikke etter enighet i Sikkerhetsrådet. Å befinne seg i en slik diplomatisk isolasjon er et alvorlig tilbakeskritt.» Etter en diplomatisk katastrofe uten sidestykke, der vi har vært vitne til at supermakten USA har vært ute av stand til å få oppslutning om sine argumenter i Sikkerhetsrådet fra land som lenge har vært under USAs innflytelse – som Mexico, Chile og Pakistan – fikk Washington nok et alvorlig skudd for baugen da dets gamle allierte Tyrkia nektet å la amerikanske tropper passere gjennom tyrkisk territorium. Bush har imidlertid oversett slike ubeleiligheter og holdt fast ved sitt forsett om å angripe Irak, og kunngjorde at USA har støtte fra en meget uensartet «koalisjon» som består av et førtitalls land, herunder