Pentagons nyttige idioter
USAs demokratiske oppofrelse kjenner ingen pris, eller jo: en tredobling av atomvåpenposten på militærbudsjettet.
Måtehold og presisjon
Mens Den islamske stat (IS) er i ferd med å utraderes i Syria, har krigen i landet tatt en ny og brutal vending. Den sju år lange konflikten har lagt store deler av landet i ruiner, men den lille kurdiskstyrte enklaven Afrin i nordvest har vært relativt uberørt av krigen og også tatt imot mange fordrevne fra resten av landet. Det endret seg da Tyrkia startet en omfattende luft- og bakkeoperasjon med det orwellske krig-er-fred-navnet «Olivengren» 20. januar. Afrin er en av tre kantoner i Nord-Syria som har vært styrt av det kurdiske partiet PYD (Parti for demokratisk union) siden
Tragedie og farse
Det iranske militærbudsjettet er en åttendedel av militærutgiftene til USAs allierte i regionen, og en førtiendedel av Pentagons. Likevel hamrer amerikanerne på krigstrommene.
Putinparanoia
At USAs politiske establishment heller vil skylde på Russland enn å tenke tanken på politisk reform, lover ikke godt for det amerikanske demokratiet.
Religionskrig
I Frankrike har religionskrigene ikke alltid vært metaforiske. Har ikke en diskreditert presse bedre ting å gjøre enn å starte en ny?
Le Monde diplomatiques framtid
Når en avis ikke blir oppfattet som en vare, kan den stole på lesernes engasjement.
Demokratisk brudd
Mens høyreradikale nasjonalistpartier er på frammarsj i store deler av Europa, viser konflikten mellom Catalonia og den spanske staten at den tradisjonelle politikken i Europa også er utfordret av en annen type, langt mildere og åpen nasjonalisme.
Uten horisont
Slutten på æraen med konkurrerende samfunnssyn og horisonter, der et system med konkurranse som kardinaldyd ble stående igjen uten konkurrenter, endret maktbalansen mellom samfunnsgruppene snarere enn å oppheve forskjellene.
Et annet Midtøsten
Krigen i Syria har gått inn en ny fase.
Illusjonen om de 99 prosentene
Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet. I 2011 dannet Occupy Wall Street seg rundt en idé og et slagord: «Vi er de 99 prosentene som ikke lenger aksepterer grådigheten og korrupsjonen til den ene prosenten.» Ulike rapporter hadde nettopp vist at nesten alt av det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen hadde gått til
Det tomme sentrum
De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt ute på høyresiden drømmer Alternative für Deutschland og de nye høyreradikale bevegelsene om å bli den store kulturelle og politiske motmakten
Politikk for avpolitisering
«Politikken for avpolitisering og demoralisering» har vunnet en solid seier, men kampen har bare så vidt begynt.
Sentrumspopulisme
En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig politisk debatt, er å forsøke å koble ytre høyre til venstre-siden. Den seneste varianten er å forene dem via ordet populisme.
De glade årene
I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen». De nye franske lederne kribler i fingrene etter å utnytte øyeblikket til å tvinge gjennom EU-kommisjonens nyliberale politikk med en ny reform av arbeidsloven. En yngre, mer dannet mann som ikke er like ribbet for forestillingsevne og karisma, vil nå videreføre sin forgjengers politikk. At
Det utenkelige
Partiene er i oppløsning, i likhet med tilliten til det politiske systemet. Etter Trump og brexit er det utenkelige ikke lenger fullstendig usannsynlig i Frankrike.
Noen lærer aldri
I valgtider snakkes det ofte om å «reorientere» EU. Forsettet er prisverdig, men man bør lære av erfaring.
Utenfor systemet
Emmanuel Macron er et uttrykk for sentrumvenstres store problem i Europa de siste tiårene. En majoritet i befolkningen vil ha en annen politikk, og særlig en annen økonomisk politikk, men ingen troverdig koalisjon vil føre denne politikken.
Amerika først
Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn å tjene USA – eller annen skjebne enn å synke hen. Denne ærligheten ødelegger sinnsroen til de andre landene, spesielt de europeiske, som later som de tror at det finnes et demokratisk atlantisk fellesskap som er fordelaktig for begge parter. Med Trump har maskene falt.
Murer og våpen
På nesten alle kontinenter reises det nye murer og grensebarrierer, og militærutgiftene øker like ufortrødent.
Antipolitikk
Etter flere tiår med økende ulikheter, fallende lønninger og en stadig mer arrogant elite har mange amerikanere åpenbart villet sprenge hele systemet med en dynamittkubbe kalt Donald Trump. Valgresultatet skriver seg inn i en lang rekke «proteststemmer» både til venstre og høyre – fra Syriza i Hellas, Podemos i Spania og entusiasmen rundt Bernie Sanders til brexit og de høyreradikales frammarsj over hele Europa. På godt og vondt har ingen av protestene ført fram. Med Trump kan det endre seg. Endring som noe mer enn vage valgløfter ligger åpenbart i tiden. Endring til det bedre eller det verre. Det skremmende er at det kan se ut som om sosial-liberalerne i sentrum foretrekker det verre. I Demokratenes primærvalg strømmet folk til Bernie Sanders’ valgmøter, men i stedet for å gripe tak i den enorme entusiasmen og bygge en virkelig folkebevegelse ble kandidaturet hans unisont motarbeidet av den amerikanske pressen og partiledelsen. Deres kampanje mot Sanders var som et ekko fra Labour-ledelsens behandling av Jeremy Corbyn, hvor de gamle partitoppene heller vil senke hele partiet enn å tenke at en nyvalgt partileder som har doblet partiets medlemstall også burde ha gode sjanser til å vinne valg. Hovedkritikken mot både Sanders og Corbyn har vært at de ikke er «valgbare»: Sosialister vinner ikke valg, verken i USA eller i Storbritannia. Men det er nettopp politikken deres som har gjort de to gamle traverne populære, ikke personlighetene deres. De som derimot presenteres som valgbare har en påfallende mangel på politikk. Clinton gikk tilsynelatende til valg med CV-en i hånda som om det hele var et langtrukket jobbintervju hvor hun var overbevist om at hun var den best kvalifiserte kandidaten til stillingen. Som et tegn på hennes innholdsløse kampanje prøvde hun ut ikke mindre enn 85 slagord før hun falt ned på det intetsigende «Stronger Together». Kampanjelederen hennes måtte til og med spørre hva som skulle være hennes budskap (se side 12–13). Alt syntes å hvile på at hun, i motsetning til sin motstander, var en valgbar person med mye erfaring. Det postpolitiske samfunn møtte det postfaktuelle. Det påfallende med Trump er at han tross alle selvmotsigelsene og de hårreisende uttalelsene sine skilte seg ut fra Clinton ved at han faktisk kom med politiske forslag – en hel haug, selvmotsigende, barnslige og skremmende, ja, men det lignet politikk. Hans lemfeldige forhold til fakta er en integrert del av denne politikken. Han er selv budskapet: en forretningsmann som tar alle snarveiene, lyver og jukser for å ivareta sine interesser. Han gikk til valg på å gjøre det samme for nasjonen og forvandle klisjeen om nasjonalstaten som et AS til noe mer enn en loslitt metafor. Trump er et nasjonalkapitalistisk svar på en økonomisk og politisk krisetilstand, en autoritær bedriftsleder satt til å lede en demokratisk stat. © norske LMD Remi Nilsen er redaktør i norske Le Monde diplomatique
Thatchers arvtakere
Har det virkelig blitt for mye å forvente at folk sparer sin politiske energi til ideer de faktisk tror på?
Døve ører
Legitim og velbegrunnet kritikk mot frihandelsavtaler møter døve ører i EU-systemet. Det vil på sikt bare forsterke uføret EU er i.
En tid for sinte menn
Den kapitalistiske modernitetens løfter om fred og velstand hadde allerede forduftet før finanskrakket i 2008. Nå er turen kommet til dens kultur, ånd og dens dannede, men svikefulle ledere.
Mistroen til rettsstaten
Vi er i krig,» erklærte Frankrikes president François Hollande etter de groteske angrepene i Paris. Med denne gjentakelsen av Bush-administrasjonens reaksjon på angrepene i USA 11. september, varslet han nye tiltak som forsterker Vestens ferd fra rettsstat til sikkerhetsstat.