Leder – Side 7

Hos de som forsvarer overvåkingen ser vi at sikkerhet blir et argument som overskygger alle andre hensyn, samfunnet må beskyttes med alle midler, om det så innebærer en grunnleggende endring av forholdet mellom stat og borger.

Kan en avtale mot Benjamin Netanyahu, de ultrakonservative iranerne, den pro-israelske lobbyen som dikterer den amerikanske kongressen og Saudi-Arabia være en dårlig ting? Er Israel riktig land til å belære det iranske regimet når de ikke har signert Ikkespredningsavtalen (TNP), har atombombe og har brutt flere FN-resolusjoner enn noe annet land i verden?

Virkeligheten blir ikke lenger bare simulert, den simulerte virkeligheten er blitt reell.

For tretti år siden ble de som flyktet fra undertrykkende politiske systemer og dro i eksil hyllet i de rike landene og i pressen. Flyktningene hadde «valgt friheten», det vil si Vesten. I Berlin hedrer et museum de 136 flyktningene som døde mellom 1961 og 1989 da de forsøkte å ta seg forbi muren som delte byen i to.

Den blåblå regjeringen har lovet en ny mediepolitikk, men ser ut til å basere seg på en digital myte.

Hvem som helst kan skrive hva som helst. Særlig om USA. På mindre enn seks måneder har USA gått fra å være en fugl føniks (økonomisk bedring, energi-uavhengighet, dominerende dataselskaper, ny vekst i bilindustrien) til være et imperium i fritt fall, svekket av presidentens viljeløse atferd.

«Månelandingen» har fylt sin åpenbare funksjon: å skape tro på at det finnes en løsning, som ikke vil endre noe som helst, ligger like rundt hjørnet.

Med kort tid igjen til Stortingsvalget og en valgkamp uten de store overraskelsene, er tiden inne for å konstatere den norske anomalien og den norske normaliteten.

Det muslimske brorskapet sverget på at de ikke ville søke presidentmakt. Da de brøt dette første løftet, lovet de «brød, frihet og sosial rettferdighet». Under deres styre har utryggheten økt, i likhet med nøden.

Edward Snowdens avsløringer om de amerikanske etterretningstjenestenes innsamling og lagring av brukerdata og e-poster både i og utenfor landegrensene, har ledet til flere hendelser som avslører både en utsøkt dobbeltmoral og en generell antidemokratisk tendens i Europa og USA.

Er den økonomiske politikken EU-landene er blitt pålagt for å redde euroen fortsatt forenlig med demokratiske prosesser? Den greske allmennkringkastingen ble opprettet etter militærdiktaturets fall. I juni besluttet regjeringen i Athen, som utfører EUs pålegg, å stenge statskanalen uten godkjennelse fra parlamentet.

Felles marked, felles valuta, og felles språk? Eurosedlene, med sine historiske portaler, bueganger og broer, symboliserer allerede hvordan handelen flyter fritt mellom forretningsmenn uten forankring og uten historie. Skal også studentene nå forlate hjemlandene uten ordbok? Med turistengelsk som det eneste språklige passet de trenger, særlig på de franske universitetene?

Hvis Europa kommer seg ut av dagens mer eller mindre permanent krisetilstand er det nærmest unison enighet om at dagens europeiske modell er truet av en gryende svøpe: en aldrende befolkning.

Alt var blitt umulig. Å øke skattene ville ta motet fra «gründerne». Å beskytte landet sitt mot dumping fra lavkostland ville vært et brudd mot frihandelsavtalene. Å innføre en (minimal) skatt på finanstransaksjoner ville forutsette at de fleste land sluttet opp om det. Å senke momsen ville kreve godkjennelse fra Brussel.

Krisen ingen har klart å finne den enkle løsningen på ruller videre i EUs utkanter.

Langt fra de store ordene om demokrati til Midtøsten har krigen i Irak bidratt til å svekke demokratiet og folkeretten globalt med sin fullstendig mislykkede plan om å få tilgang til noen av verdens største oljereserver.

Så å si alle i Tunisia mener at resultatene av revolusjonen er truet. Men av hvem? Av en «sekulær» opposisjon som nekter å innse at de konservative islamistene i Ennadha vant en overlegen seier i valget til grunnlovgivende nasjonalforsamling i oktober 2011? Av Ennadha-islamistene som ønsker å bruke valgseieren til å infiltrere staten innenfra samtidig som de spiller på frykten de salafistiske militsene skaper? Eller simpelthen av et politisk sirkus som minner om den fjerde franske republikken med sine parlamentariske blokkdannelser som sprakk så snart en representant ikke ble minister, med teatralske opptrinn som var glemt dagen etter, og de utallige smågruppene som stadig skiftet standpunkt? I mellomtiden faller gruveproduksjonen, turismen vakler, utryggheten brer om seg og hundrevis av unge tunisiere har dratt for å slåss sammen med jihadister i Syria, Algerie og Mali.

Det er først når det er for seint, når vi har vendt ryggen til de beste alternativene, at vi må velge mellom vondt og verre. Allerede ni dager etter 11. september-angrepene kom George W. Bush med trusselen: «Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene.» To kriger fulgte, først i Afghanistan og så i Irak. I Mali haster det nok en gang med å velge mellom to like motbydelige alternativer.

Økonomien krymper, arbeidsledigheten stiger, i likhet med fattigdommen. Om det er vanskelig å se for seg hva som skal til for å få Hellas på fote igjen, er det et enda mer foruroligende spørsmål om Hellas er et særtilfelle eller framtiden for de såkalte i-landene.

Dagens framvoksende stormakter er ikke verdige arvtakere etter gårsdagens antikolonialister og antiimperialister.

Politiske og økonomiske eliter veksler mellom å male dystre framtidsutsikter og spå kommende vekst inn i himmelen. Lite tyder på at framtiden er lys, likevel er optimismen stor, skal vi tro «markedet».

Ingen land i verden ville akseptert at raketter sendt opp utenfor landets grenser regner ned over dets borgere.» Da Obama kom med denne selvfølgeligheten siktet han ikke til palestinerne i Gaza, som er hjelpeløse mål for israelske bomber og missiler, ofte skutt fra amerikanskproduserte F16-fly eller Apache-helikoptere.

Kyoto-avtalen løper ut ved årsskiftet. Representanter fra 200 land møtes i skrivende stund på klimatoppmøtet i Doha og forsøker å finne fram til en ny avtale, eller i det minste forlenge Kyoto-avtalen. Kyoto var i sin tid symbolsk viktig, som den første multilaterale bindende avtale om reduksjon av klimagassutslipp. Men regnskapet ved avtalens utløp viser at lite annet enn symbolikk har kommet ut av den.