Leder – Side 8

Kyoto-avtalen løper ut ved årsskiftet. Representanter fra 200 land møtes i skrivende stund på klimatoppmøtet i Doha og forsøker å finne fram til en ny avtale, eller i det minste forlenge Kyoto-avtalen. Kyoto var i sin tid symbolsk viktig, som den første multilaterale bindende avtale om reduksjon av klimagassutslipp. Men regnskapet ved avtalens utløp viser at lite annet enn symbolikk har kommet ut av den.

Hva skal man si når folk er overbevist om at de folkevalgte har fjernet seg for mye fra folket, blitt for korrupte og har for mange bånd til oligarkiets interesser til å tjene fellesskapet?

Når Torbjørn Jagland begrunner nobelpristildelingen med at den skal være en påminnelse om hva som er oppnådd og kan gå tapt, er det vanskelig å forstå hva som menes: Er det et angrep på protestene mot et forfeilet økonomisk styre som er i ferd med fullstendig å kuppe EU-prosjektet eller at EU må gjenoppfinne seg som et annet politisk prosjekt enn en økonomisk union?

De som klager over manglende oppmerksomhet for sine hjertesaker og virke, blir ofte møtt med samme forklaring: «Vi har ikke lenger tid.» Vi har ikke lenger tid til å lese en lang bok, rusle i gata, besøke et museum eller se en film som varer lengre enn 90 minutter.

Koldbrannen i den amerikanske finanssektoren utløste en global økonomisk krise som vi alle kjenner resultatene av: arbeidsledighet, flere millioner bankerotte boligeiere, kutt i sosiale sikkerhetsnett. Likevel kan vi ikke fem år senere, som et enestående paradoks, utelukke at Mitt Romney kan komme til å flytte inn i Det hvite hus – en mann med en enorm formue skapt ved finansspekulasjon, utflytting av arbeidsplasser og skatteparadiset Cayman Islands.

I løpet av året skal Kinas kommunistparti holde sin 18. partikongress. Mye tyder på at landets lederskap både må fornye seg selv og sin samfunnsmodell.

I en berømt scene i Michael Curtiz’ kultklassiker Casablanca (1942) kommer den lokale politisjefen Renault for å stenge kafeen til Rick Blaine (Humphrey Bogart): «Jeg er sjokkert, virkelig sjokkert, over å oppdage at det foregår gambling her!» sier Renault. I neste øyeblikk rekker en croupier en bunke sedler til politisjefen: «Gevinsten din.» Renault visker «takk», stikker pengene i lomma og kommanderer: «Alle ut, fort!»

I finansskandalen om manipulering av referanserenta for de britiske bankene – London Interbank Offered Rate (Libor) – er det vanskelig å identifisere den skitne politimannen, fordi det er så mange potensielle kandidater.

Stadig nye avsløringer utvider en allerede endeløs liste av synder som får den internasjonale finanssektoren til å framstå stadig mer som en vaneforbryter.

De største katastrofene får de mest troende til å bli enda frommere. De europeiske føderalistene nekter å vende ryggen til den monetære, budsjettmessige og handelsmessige integrasjonspolitikken som har forverret og forlenget den økonomiske krisen. Snarere tvert imot vil de gi enda mer makt til de som har iverksatt denne politikken.

Omlegging til en grønn økonomi har de siste årene blitt lansert som løsningen på de fleste problemer, enten det gjelder det altoverskuende hovedproblemet med klimaendringer, den pågående økonomiske krisen, reindustrialisering av Vesten eller vekst i økonomi og levestandard i fattige land i sør.

Studentopprøret i Quebec viser det nok en gang: Sparepolitikk kan ikke lenger gjennomføres uten autoritære metoder. Da Jean Charests liberale regjering besluttet å øke semesteravgiften med 75 prosent på fem år, gikk mer enn en tredjedel av studentene i provinsen ut i streik.

Forandringen er nå. Oppmuntret av valgseieren overtar statslederen styring over sentralbanken, innfører reguleringer på valutatransaksjoner og annonserer at regjeringen vil nasjonalisere en økonomisk nøkkelsektor som ble solgt på billigsalg 13 år tidligere.

Ikke bare Frankrikes framtid bestemmes av den kommende presidentens valg, men også EUs. Mohammed Merahs drap i Toulouse har midlertidig vendt den franske presidentvalgkampen bort fra de avgjørende økonomiske sakene.

Den 1. april trådte Det europeiske medborgerinitiativet (ECI) i kraft. Med en million signaturer fra statsborgere i minst en fjerdedel av medlemslandene kan EU-borgere be Europa-kommisjonen foreslå lovhandlinger innenfor de områdene medlemslandene har gitt EU makt. En rekke initiativ er allerede under utarbeiding, blant annet mot genmodifiserte organismer, for innføring av skatt på finanstransaksjoner, for endring av opphavsretten.

Hva skal vi leve av i framtiden? Spørsmålet stilles stadig og som oftest med retorisk intensjon om å skape skremselsbilder. Etter flere tiår med utflytting av produksjon til lavkostland har denne outsourcingen nå blitt et sentralt stridstema i presidentvalgkampene i USA og Frankrike. Insourcing er hovedbudskapet, industrien skal hentes hjem for å reparere skadene etter at finansindustrien utløste den økonomiske krisen i Vesten (se Gérard Duménil og Dominique Lévys artikkel på side 12–13).

Menneskerettighetene respekteres ikke stort bedre i Saudi-Arabia enn i Iran. Er det dermed det wahhabistiske kongedømmets status som verdens største oljeeksportør og USAs allierte, som mirakuløst nok gjør at det spares av «det internasjonale samfunnet»?

Lønningene er under press i Europa med den tyske modellen. Og massearbeidsledighet er blitt et stadig mer dominerende fenomen. Tiden er inne for å drøfte arbeidets sosiale og omfordelende rolle.

I 1997 introduserte denne avisen ideen om å skattlegge finanstransaksjoner.¹ Disse transaksjonene var på den tiden 15 ganger større enn den årlige globale produksjonen. I dag er de nesten 70 ganger større.

Det ene mislykkede EU-toppmøtet avløser det andre. Det hvite hus og Kongressen krangler uten å komme noen vei. «Markedene» har forstått dette og behandler nå de folkevalgte som hodeløse ender, kraftleketøy de selv har skapt, men ikke lenger klarer å kontrollere. Samtidig er det snart presidentvalg – i Russland, Frankrike og USA. Offentligheten og mediene oversvømmes av valgstoff og skaper en uvirkelig følelse der ord er fullstendig frakoblet handling.

De tidligere bankmennene Lucas Papademos og Mario Monti må håndtere konkurstrussel og frykt for kaos når de nå har tatt over roret i Athen og Roma. Ingen av dem er apolitiske teknokrater, men høyremenn og medlemmer i Den trilaterale kommisjon, kjent for å ha anklaget vestlige land for å være for demokratiske.