Leder – Side 9

Hva vil det si å være til venstre? Spørsmålet har sjeldent vært mer relevant enn de siste årene.

Obama gikk til valg på «endring», uten å presisere hva det gikk ut på. Når hans første periode nå går mot slutten, er det ikke mange tegn til endring. En annen bevegelse har imidlertid dukket opp i skuffelsen over tingenes tilstand i amerikansk politikk og samfunn.

Mindre enn et år etter selvmordet til Mohammed Bouazizi i Sidi Bouzid, som startet de arabiske opprørene, begir tunisierne seg til stemmeurnene 23. oktober. En forvirrende valgkamp finner nå sted på et bakteppe av sosial nød.

Einmal ist keinmal, heter det. Det må en andre gang til for å innstifte første som realitet. Sommeren 2011 ligner en gjentakelse av 2008. Igjen faller børsene, det snakkes om «nervøse» markeder og advares om resesjon.

Krangelen mellom Barack Obama og det republikanske flertallet i Kongressen om hvordan man skal få redusert den amerikanske gjelden, tilslører det som her er det vesentligste: At Obama har gitt etter for utpressingen fra sine politiske motstandere og gått med på at mer enn tre fjerdedeler av budsjettinnstrammingene de ti neste årene, det vil si 3000 milliarder dollar, skal komme fra kutt i sosialbudsjettene. Den amerikanske høyresiden kunne sagt seg fornøyd med denne seieren, men de krever stadig mer. Selv om deres mangel på fleksibilitet risikerer å skade deres popularitet.

Noe er råttent i EU. Stéphane Hessel, motstandsmannen som var med å bygge opp den franske velferdsstaten etter andre verdenskrig og utarbeide FNs menneskerettighetserklæring, har gitt navn til bevegelser som langt overskrider den lille pamfletten Indignez-vous!

Enhver som tillater seg å rakke ned på oligarkiets privilegier, den økende korrupsjonen hos de herskende klasser, gavepakkene som gis til bankene, frihandel, lønnskutt med henvisning til konkurransedyktigheten, vil straks få slengt etter seg at han er «populist». Og man spiller ballen over til høyreekstremistene, legges det til.

Bin Laden er død. Den mytiske skikkelsen, symbolfiguren som var argumentet for to kriger og en udefinert og selvmotsigende «global krig mot terrorisme», som har innevarslet et endelikt for den liberale orden, som nettopp ble presentert som Al-Qaidas mål.

Fire år har gått siden finanskrisen brøt ut. Gjentatte avsløringer av i beste fall umoralske praksiser hos de store bankene har ikke ledet til en eneste større straffesanksjon.

Atomalderen lot til å være over. På tross av snakk om atomkraft som en nødvendighet for å unngå klimaendringer, har det vært lite utbygging av nye anlegg de siste årene.

I flere måneder har den arabiske opprørsbølgen stokket om på de politiske, diplomatiske og ideologiske kortene i regionen. Undertrykkingen av opprøret i Libya truet med å bryte denne utviklingen. Nå har den vestlige, FN-godkjente krigføringen skapt
en ny situasjon, med uante konsekvenser.

Oppvåkningen i den arabiske verden har satt Vesten på sidelinjen ideologisk, realpolitisk og begrepsmessig.

Det afrikanske paradokset–landene er svært rike på ressurser, men befolkningen blir bare fattigere–skaper stadig mer uro i Afrika. Mye av bakgrunnen for opprørene som nå sprer seg i Nord-Afrika, ligger i fallende kjøpekraft. Prisene stiger raskere enn inntektene til brorpar-ten av befolkningen.

En sekulær revolusjon er underveis i de arabiske landene. Men etter å ha snakket om demokrati og rettferdighet, er vestlige ledere nå plutselig bekymret.

I oktober 1962 var verden på randen av atomkrig. I forkant av de amerikanske mellomvalgene gjentok John Kennedy til stadighet at sovjetiske angrepsraketter ikke ville bli utplassert på Cuba – og at det ikke ville aksepteres. Moskva ignorerte dette, men visste ikke om de amerikanske erklæringene var beregnet på velgerne eller om de var en reell advarsel. Via hemmelig korrespondanse presiserte hovedpersonene sine intensjoner, og løste krisen. Amerikanerne antydet at de utvilsomt ville gå med på – senere og mer diskret – Moskvas krav, nemlig at NATO skulle fjerne missilene de hadde utplassert i Tyrkia. I et brev til Kennedy signaliserte Nikita Khrusjtsjov at hvis amerikanerne lovet ikke å invadere Cuba så ville han kunne fjerne missilene fra den karibiske øya uten å miste ansikt. Forstyrrer WikiLeaks diplomatiet fra å forhindre krig, som i 1962, eller fra å planlegge krig? For alle lekkasjene blir tydeligvis ikke sett på med samme alvor. Da den serbiske «Potkova-planen» ble oppfunnet av det tyske militæret for å legitimere Kosovo-krigen eller da New York Times ukritisk videreformidlet Pentagons påfunn om masseødeleggelsesvåpen i Irak, krevde ikke Det hvite hus noen sanksjoner. Det hevdes at avsløringene av hvem som har besøkt ulike amerikanske ambassader vil sette de besøkendes liv i fare. Men om denne faren var reell (ingen ofre har så langt blitt rapportert), hvorfor var da hemmelighetene så dårlig beskyttet (se Felix Stalders artikkel på side 6–7)? Hva med den politiske risikoen? Den franske sosialistlederen François Holland som sa til en av George W. Bushs utsendinger i 2006 at den franske regjeringens motstand mot Irak-krigen hadde vært «for åpen», eller den franske sosialisten (Pierre Moscovici) som sa at relasjonen mellom de to landene «alltid var best når venstresiden satt med makten», ville sikkert foretrukket at disse samtalene forble skjult i et par tiår til. ambassadører er imidlertid ikke vanlige budbringere. For å vise seg dugelig kan de overdrive holdningene personene de møter har til sitt hjemlands posisjoner. Utsagnene som tilskrives diplomatenes samtalepartnere har ikke blitt bekreftet av de som skal ha uttalt dem. Begrunnelsen for å publisere dem er åpenbart at de later til å skrike av sannhet, det vil si at de samsvarer med det man allerede antok. Trusselen mot USAs sikkerhet tar den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates med stor ro: «Fakta er at regjeringene handler med USA fordi det er i deres interesse, ikke fordi de liker oss, ikke fordi de stoler på oss, og ikke fordi de tror vi kan holde på hemmeligheter.» Oversatt av R.N.

WikiLeaks viser at indignasjonen er en politisk kraft på godt og vondt.

En politisk farsott viser det post-ideologiske blindsporet som hindrer enhver reell politisk endring. Vil det ramme Arktis, et av de siste store områdene som så langt har vært unndratt kapitalstrømmenes ressurslogikk.

Frankrike har ikke opplevd lignende demonstrasjoner på førti år. Med sin arrogante personlighet og iver etter å knuse «motstanderen» har president Nicolas Sarkozy fått en svært bred front mot seg. Men bølgen av masseprotester skyldes ikke bare én manns luner. Det dreier seg om en reaksjon på det sivilisatoriske veivalget europeiske regjeringer har tatt, med finanskrisen som påskudd.

Er ikke Tea Party-bevegelsen et uttrykk for at høyresiden har havnet i samme bakevje som venstresiden har vært i de siste tiårene, at også den er i ferd med å kjøre seg fast i en nostalgi for en tid som aldri har eksistert?

Hva vil vi med skolen? Debatten om skolegangens innhold og formål har rast kontinuerlig i verdens postindustrielle land de siste tretti årene, som et svar på det feilaktige spørsmålet ’hva skal vi leve av?’ kombinert med en årlig krisemaksimering hver gang Pisa-resultatene kommer strømmende inn fra OECD og hvert land oppdager at deres barn og unge ikke ligger på topp i alle fag og ferdigheter. Den ene reformen har avløst den andre ikke bare i Norge, men også over hele Europa og i USA. Samtidig som diverse liberalister aldri lar anledningen gå fra seg til å hakke på enhetsskolen, på staten som gjør alle like middelmådige og dermed undertrykker de flinke. Ingenting synes å hjelpe. Som den tidligere amerikanske viseutdanningsministeren Diane Ravitch forteller (se artikkel s. 24—25), har privatskolereformen hun var med på å innføre med såkalte charter-schools i USA, mislykkes kraftig. Elevene har blitt flinkere på de nasjonale testene, men ikke på så mange andre ting. Skolereformene, hvor gode de enn er, kjemper en fortapt kamp alene. SOM GYMNASLÆRER Pedersen bemerker, skjedde det noe en eller annen gang på begynnelsen av 1980-tallet. «Hvis jeg overvant det ubehagelige synet av å se unge mennesker sitte i sine blazere og få nervøse rykninger i øynene av kunnskap, innsikt, etc. etc., og fortsatte av pur ondskap, så var det alltid en av mine såkalte elever som fikk stansa meg, ved å rekke ei hand rett opp i været, og spørre, dvelende, langsomt, ironisk: Er dette pensum?» Debattiveren og (den ideologiske) kunnskapstørsten til «AKP-generasjonen», ble avløst av uinteresserte elever som ikke så noen verdi i kunnskapens innhold. På overflaten en ironisk overgang fra «totalitær» kultur med kritisk blikk, til en «demokratisk» tømming av kunnskapens relevans. Begrepet kunnskapssamfunn har blitt brukt så mye de siste tiårene at det ikke lenger er en klisjé engang. Men begrepet er utvilsomt presist, ikke i den forstand at samfunnet er spesielt kunnskapsrikt eller nødvendigvis produserer og sprer store mengder ny kunnskap, snarere at det er kunnskapsselgende. Kunnskapssamfunnet innebærer, som kjent, at kunnskap er blitt en vare, altså en form for en innpakking av et hvilket som helst innhold. Og som med alle varer finnes det to måter å profittere på den: enten ved stort volum eller ved å gjøre den kunstig knapp (patenter, copyright, osv). Problemet for skolen som institusjonen, er at den stadig tvinges inn en logikk om at den kun skal sørge for kunnskap i disse variantene av varen. Som Nico Hirtt påpeker (se artikkel s. 26–27), er dette tydeligvis EU-kommisjonens syn. Skolens oppgave er å sørge for en stor mengde «ikke-kvalifiserende» basiskompetanser, som de ufaglærte delene av næringslivet etterspør. Som OECD skriver: «Med disse [kompetansene] har arbeidsgiverne anerkjent nøkkelfaktorene for dynamikk og fleksibilitet. En arbeidsstyrke som har disse kompetansene er i stand til hele tiden å tilpasse seg etterspørselen og produksjonsmidler som er i konstant utvikling.» «Produksjonsmidler i konstant utvikling» er nærmest en selvmotsigelse siden produksjonsmidlene i postindustrielle samfunnene er kognetariatet, de «ikke-kvalifiserte» åndsarbeiderne som utfører store mengder enkelt intellektuelt arbeid til en relativt billig penge. Problemet er selvsagt at det er vanskelig å tjene penger i en verden full av overproduksjon. Så hva skjer når kunnskap blir basert på inntjening? Kunnskapens verdi blir bestemt av dens monetære verdi, snarere enn sannhetsverdi. Altså undergraver vareformen varens innhold, tømmer den for mening. Det kan dermed virke

Den offentlige glemselen er forunderlig effektiv når den møter store utfordringer.