Den arabiske verden figurerer titt og ofte på verdens forsider. Her presenteres den enten i et geopolitisk perspektiv eller så framheves demokratiske og sosiale problemer. Verdensregionens kulturelle mangfold og energi forblir derimot i skyggen.
I en tid med krig, kriser og reformer er «ekspertene» den enkleste (og billigste) løsningen for tv-kanalene. De skravler i vei i studioene, slenger ut analyser og råd. Ekspertene framstilles som uavhengige og nøytrale, men er i virkeligheten ofte betalt av de store selskapene de ivrig forsvarer.
En samlet papirpresse trodde annonsemarkedet på nett ville gi en ny gullalder for skriftpressen. De tok grundig feil. Og spørsmålet er mer presserende enn noen sinne: Hvordan finansiere kvalitetsjournalistikk i den digitale tidsalder?
En gang i tiden kjempet gladiatorene til døden for å underholde massene. Denne praksisen forsvant og ble erstattet av andre, mer regulerte kampsporter. Inntil 1990-tallet da medieselskapene gjenoppfant sirkuset med Ultimate Fighting.
Kulturrådets nulling av en av verdens mest anerkjente aviser reiser spørsmål om hva pressestøtten er til for.
Asia er blitt det farligste kontinentet for journalister, avslører International Press Institutes rapport for 2008. Særlig i Irak er livet farlig for journalister, men også Georgia og Russland melder seg på i gruppen av pressefiendtlige land.
I Sydamerika er sammenstød mellom venstre-regeringer og pressen dagligdag. Af den grund har Bolivia lanceret en statslig avis. Le Monde diplomatique har spurgt to eksperter i Bolivia om årsagerne til interessekonflikten mellem magthavere og presse.
Selvsensur er et utbredt fenomen i amerikanske hovedstrømsmedier. I en tid da militære eventyr og «krig mot terror» stiller amerikanske borgere overfor stadig flere utfordringer, viser Project Censoreds i årets kåring av selvsensurerte saker at mediene er foruroligende tause om akutt-aktuelle saker.
Fem år med okkupasjon i Irak, én million døde av vold, nesten fem millioner flyktninger. Dette er tallene som amerikanske medier aldri nevner. Le Monde diplomatique har snakket med sosiologiprofessor Michael Schwartz som står for utregningene.
Etter hvert som boligprisene steg, kastet tv-kanalene seg på trenden. I Storbritannia var det for halvannet år siden 20 tv-programmer om hvordan man kunne kjøpe en bolig, pusse den opp og cashe inn gigantsummer. Nå er den tid over, men et spørsmål gjenstår: Hvor mye stor skyld har mediene i finanskrisen?
Under republikanernes landsmøte i september, demonstrerte amerikanske myndigheter tydelig at journalister fra uavhengige medier fritt kan arresteres og brutaliseres kun fordi de rapporterer nyhetene.
Det stormer rundt verdens største og mest anerkjente allmennkringkaster. I 2003 anklagde de britiske myndighetene BBC for manglende objektivitet i forbindelse med avsløringer om Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen. I 2006 ble det bestemt at allmennkringkasteren skulle restruktureres: flere tusen stillinger skal fjernes og budsjettene skal kuttes. Men foreløpig våger ingen å røre tv-lisensen som sørger for BBCs inntekter. Vil Gordon Brown bli stående igjen i historiebøkene som den som ødela BBC?
Toppsakene i kåringen Censored 2008 omhandler radikale endringer av det amerikanske lovverket i forhold til politi- og militærmyndighet. Første sak beskriver opphevelsen av garantien om rettsikkerhet i amerikansk lovgiving. Military Commissions Act (2006) gjør det mulig å arrestere amerikanske statsborgere uten at de stilles for retten og med ubegrenset fengslingstid. Sak to markerer også et lovmessig paradigmeskifte. Hvis det erklæres unntakstilstand i USA tillater den nye John Warner Defense Authorization Act (2007) presidenten å utplassere tropper og ta kontroll over heimevernsenheter i alle delstater uten samtykke fra guvernøren eller lokale myndigheter. I sak seks støter vi på noe som kan ligne på en generalprøve på den nevnte unntakstilstanden. Der rapporteres det at Justisminister Alberto Gonzales i 2005 og 2006 under kodenavnet Operasjon Falcon godkjente massearrestasjoner av opptil 30 000 ulovlige immigranter mistenkt for kriminalitet. Mye tyder på at kun 12 prosent av de arresterte kunne mistenkes for kriminelle handlinger. Det egentlige motivet for operasjonen var antagelig å samkjøre landets politimyndigheter i tilfelle presidenten vil ta over landet i kjølevannet av en katastrofe eller terroristangrep. En annen aktuell problemstilling i forhold til terrorlovgiving er sak 14. Der kan man lese at Military Commissions Act bestemmer at verken gjerningsmenn eller deres overordnede i det amerikanske militæret skal kunne straffeforfølges hvis de uttøver tortur. Forunderlig nok vil ingen innrømme å ha skrevet denne lovteksten med denne bestemmelsen. Sist av rangerte saker om radikale lovendringer er sak 20. Der får vi vite The Animal Enterprise Terrorism Act fra 2006 i høy grad kriminaliserer dyrevernsgrupper hvis deres aktivitet minsker inntjeningen hos selskaper som eksperimenterer med eller handler med dyr eller dyreprodukter. Loven medfører blant annet at demonstrasjoner, utdeling av løpesedler og boikott kan være straffbare handlinger. NEST ETTER AMERIKANSK lovgiving legger årets kåring vekt på USAs og Vestens relasjoner med utviklingsland. Rangert på tredjeplass er nyheten om at USA vil opprette et militært hovedkvarter (Africom) i Vest-Afrika, som følge av regionens voksende strategisk betydning i forhold til oljeproduksjon. På fjerdeplass følger Oxfam Internationals avsløring av destruktive handelsavtaler mellom vestlige land og land i den tredje verden. På femteplass kan man lese at gjestearbeidere har bygget den nye amerikanske ambassaden i Irak under tvang og uverdige arbeidsforhold. I samme temaområde er det en skare andre saker: at USA gjennomfører en nyliberal invasjon av India; at såkalte «gribbefond» truer fattige lands evne til å nedbetale gjeld; at store deler av rekonstruksjonsarbeidet i Afghanistan er et bedrag; at FN-tropper har begått massakre på Haiti; at masseanholdelser av mexicanske innvandrere i USA skjer for å bli kvitt de som ikke er under gjestearbeiderkontrakter; at det forrige presidentvalget i Mexico ble rigget av Det hvite hus; at har USA søkt WTO om immunitet for utbetaling av ulovlige subsidier til landbruket, og at Mexicos befolkning og velferd trues av innvandring av rike amerikanere. Et tredje sentral tema er dessuten krigen mot terror. På dette feltet framheves saker som relasjonen mellom firmaet Blackwater og Bush-administrasjonen, at Osama Bin Laden ikke er ettersøkt av FBI for terrorangrepene 11. september, 2001 på grunn av manglende bevis, hvordan den demokratiske senatoren Dianne Feinstein har en økonomisk interessekonflikt i Irak, og hvordan amerikanske medier på grunnleggende vis har feilsitert den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejads angivelige trusler om å utslette Israel. Ellers kan kåringen by på flere mindre undertema. Et av disse er helse og genetikk, der
Hva skjer når popstjerner blir mer interessante enn et lands grunnleggende rettsprinsipper? I over tretti år har Project Censored kartlagt nyhetssakene som har blitt oversett, underrapportert eller sensurert av amerikanske medier.
Kokabladet sto sentralt da Evo Morales ble valgt til Bolivias president i 2005. Morales ønsker i likhet med mange søramerikanere å fjerne den tradisjonelle planten fra narkotikalistene. Dreier det seg om en sniklegalisering av kokain, eller har planten blitt satt på narkotikalistene av helt andre grunner?
Den amerikanske nyhetsdekningen er preget av kommersielle aktører som sjelden stiller seg kritisk til makten. Et hederlig unntak er det uavhengige nyhetsprogrammet Democracy Now!
Hvor sårbare er norske medier for desinformasjon og manipulering? Avsløringen av den fiktive identiteten til mannen bak truslene mot Lars Vilks, og tidligere avsløringer av mediemanipulasjon knyttet til USAs krigføring i Irak og Afghanistan, viser at norske mediers kildegranskning har en rekke svakheter. Le Monde diplomatique har snakket med en journalistikkprofessor og redaktørene for Klassekampen og Aftenposten. Er norske medier i stand til å motstå desinformasjonskampanjer?
NRK 2 sendte lørdag 24. november i reprise et 100 minutters BBC-program fra 2006 der dramaet inne i tvillingtårnene (WTC1 og WTC2) den 11. september 2001 ble rekonstruert. Minst 80 av disse 100 minuttene besto av statister som løp frem og tilbake gjennom mørklagte korridorer, opp og ned trapper, mens de kontinuerlig skrek: ”Oh, my God; Oh, my God!”. Et par personer som hadde vært i tårnene ble intervjuet. Onsdag den 28. november fulgte NRK 2 opp med en langaften om terrorisme: fem programmer som strakk seg over 3,5 time. Hva var NRKs bakomliggende budskap med disse totalt fem timer med terrorisme-dokumentarer? For å få øye på budskapet må man også ta i betraktning hvilke fakta som ikke ble nevnt. Konklusjonen er at disse dokumentarene ikke hadde noen annen funksjon enn å forankre i seernes bevissthet Establishment-versjonen av hvordan terrorisme oppstår, og likeledes styrke seerne i troen på den offisielle versjonen om 11/9 angrepet. Dokumentaren der statistene fløy opp og ned i trappene hadde trolig ikke annen funksjon enn å overbevise seerne om at to Boeing-fly forårsaket tvillingtårnenes kollaps. Vi får ikke høre noe om vaktmester i WTC William Rodriguez, som den daget reddet 15 liv, som både opplevde og hørte eksplosjoner både før og under tårnenes fall. 1 Vi hører heller ingenting om at 118 av 503 brannmenn og medisinsk personell under intervju spontant fortalte om utvetydige eksplosjoner. 2 Det bakomliggende budskapet ved onsdagens fem programmer er at terroristgrupper oppstår spontant på grasrotnivå av undertrykte og frustrerte mennesker. Det ble ikke nevnt med et ord at ifølge internasjonale terrorisme-eksperter som Webster Griffin Tarpley 3 og Daniele Ganser 4 har det meste av terrorisme i Vesten vært statssponset, og at dette styres via organer som NATO, amerikanske CIA, britiske MI6 og israelske Mossad. Onsdagens programmer serverte også massive doser med pseudo-psykologi om hva slags menneskekategori ”terrorister” er. Den amerikanske psykiateren Marc Sagemann la ut om sin egen ”kompisgjeng-teori” som forklaring på hvordan terrorisme oppstår. I flere av programmene var det tydelige budskapet at alle dine naboer kan være potensielle terrorister. Det underliggende budskapet kan være at vi snart BØR gi fra oss noen av våre friheter og rettigheter for at Staten mer effektivt skal kunne beskytte oss mot terrorisme. Når det gjelder den britiske dokumentaren som ble kalt ”Hamburg-cellen”, var programmet så full av desinformasjon og direkte misvisende feil at det ville kreve betydelig spalteplass å gå gjennom dem. Mohamed Atta ble fremstilt som en svært så troende muslim. I virkeligheten var det trolig to som het Mohamed Atta, ingen av dem var religiøse. Den Mohamed Atta som dukket opp i Florida i år 2000 var en klassisk psykopat og playboy, og trolig en dobbelagent som arbeidet for CIA. 5Han likte å oppsøke strippebuler og prostituerte, og han nøt svinekoteletter, alkohol og kokain.6 Hvorfor ønsket dokumentarprogrammet å skjule dette faktum? Passet han ikke inn i deres agenda? Fremfor å gå gjennom de mange andre feilene i programmet, vil jeg her i stedet rive bort fundamentet for den offisielle versjonen ved å stille tre enkle spørsmål. 1) Hvorfor kollapset plutselig WTC-7, en 47-etasjers stålkonstruert bygning, uten å ha blitt truffet av noe fly? Den offisielle undersøkelseskommisjonen fra NIST som skulle besvare dette spørsmålet, har ennå ikke kommet med noe svar. 2) Hvordan kunne både CNN-reporter Aaron Brown (videosnutt) og BBS-reporter Jane
Norske massemedier henter mye av utenriksstoffet sitt ufiltrert fra internasjonale nyhetsbyråer. Da kunsteren Lars Vilks ble truet av Al-Qaida ble resultatet at viktig informasjon om trusselutsenderens ukjente identitet ble utelatt.
Etter 11. september ble det allment akseptert at Bin Laden var god for 300 millioner dollar. Historiene om Bin Laden etter 11. september tegner et portrett av en milliardærarving og huleboer som gjør veloverveide børsinvesteringer mens han oppildner til terrorhandlinger. Etter 11. september har fantasiforestillingene om arabere og muslimer fått fritt spillerom. Personer på øverste plan har avvist flesteparten av de gjengse oppfatningene om finanskrigen. 11. septemberkommisjonens rapport avslørte «myten» om Bin Ladens personlige formue. Men tallet 300 millioner forblir konstant i mediene . En hel «avsløringsindustri» har kommet i kjølvannet av sifferet, med en blanding av rikelige og nøyaktige detaljer, surrealisme og ønsketenkning. Parallellen mellom Bin Ladens skjulte skattekiste og de påståtte masseødeleggelsesvåpnene til Saddam Hussein er slående. De er begrunnelsene for henholdsvis finanskrigen mot global terrorisme og «regimeskiftet» i Irak.
«Kommunikasjon» er de demokratiske samfunnenes viktigste kontrollmekanisme. Vi druknes i reklame, livsstilsreportasjer og journalistisk naivitet, sier den amerikanske samfunnskritikeren Noam Chomsky.
En fredsjournalist søker kunnskap om hva som ligger til grunn for en konflikt og hva som skal til for å løse konflikten.–Jeg, som alle andre journalister med krigserfaring, har opplevd at «the winning story» alltid er action framfor problematisering. Irak-krigens vinnende bilde er en Saddam-statue som går i bakken. Slik sett tapte vi alle den krigen, sier journalist og forfatter Sigrun Slapgard. Hun bruker fredsjournalistikk som et redskap for bevisstgjøring og inspirasjon. Le Monde diplomatique har snakket med henne og tre andre norske journalister som bruker elementer av fredsjournalistikk i sine arbeider. Vi har også snakket med noen av verdens fremste eksperter på den akademiske og journalistiske disiplinen fredsjournalistikk.
Hvem er feig og hvem er modig i den offentlige debatt? Hvem er konform, og hvem gir et verdifullt bidrag til demokrati og ytringsfrihet? Knut Olav Åmås synes å vite svaret.
? Medier som unngår å problematisere en konfliktsituasjon som ender med krig, må anses som delansvarlige for krigen, mener journalistikkprofessor Rune Ottosen. Han og fredsforsker Johan Galtung er svært kritiske til måten norske medier har dekket USAs nylige «terroristjakt» i Somalia og striden rundt Irans atomprogram. Også andre forskere er kritiske:–Rådende nyhetskonvensjoner fører til et ensidig fokus på dramatikk og vold, sier britiske Jake Lynch, som forsker på fredsjournalistikk.
