Media – Side 3

Hva tier norske medier om? Ganske mye. Redaktørene nedprioriterer stoffet i arrogant forvissning om at det ikke er interessant eller salgbart, eller av politiske grunner (det skjer fortsatt). Journalistene holder seg ikke oppdatert, leter ikke nok i kildene. Personlig tror jeg det er fifty-fifty, likt fordelt på markedstenking og kunnskapsløshet i redaksjonene. Med hederlige unntak, naturligvis.

De intellektuelle er i harnisk over Kaczynski brødrenes nye Lov om lustrasjon. Gamle sår ripes opp. Polakkene skal nå «angi» seg selv for mulige synder i fortiden. Man kan merke en ideologisk ubalanse i det polske mediemarkedet. Vi besøkte avisen Gazeta Wyborcza–i dag det mest kritiske mediet til brødrenes politikk.

Dækningen af verden i Syd fylder ikke meget på de danske tv-kanaler. Faktisk er kun 2-3 procent af sendefladen helliget programmer om verden langt fra vores egen hverdag. Også geografisk er der en skævvridning. Blot 4-14 procent af udlandsdækningen omhandlede Afrika syd for Sahara og store lande som Kina, Indien og Brasilien. Man skal forsøge at ændre holdninger hos seerne, men det kræver mod hos tv-kanalerne at skifte en sikker publikumssucces ud med en alternativ dokumentarfilm.

NRKs mangeårige journalist Bjørn Hansen mener at Dagbladet og VG har bidratt til å ødelegge mye av kvalitetsorienteringen på norsk utenriksjournalistikk.

Ifølge utenriksredaktør Nils Morten Udgaard i Aftenposten er en rekke europeiske land underdekket i norske mediers utenriksdekning–spesielt det sydlige Europa, Spania, Frankrike og Italia. NRKs nyhetsdirektør Gro Holm mener på sin side at man i dag finner en annen type utenriksjournalister når det gjelder synet på bistand, på hjelpeorganisasjoner og på den tredje verden. Journalister er i mindre grad forkjempere for den gode sak. Hun påpeker samtidig at det er en illusjon å tro at selv et medium som NRK kan sette alternative dagsordener over tid.

Vestlige journalister i aviser og tv-kanaler formidler det fordomsfulle og deformerte bildet av den arabiske verden og Midtøsten: Frykten, mistenksomheten, hjernevaskingen, korrupsjonen og den overlagte ødeleggelsene av menneskelige ressurser, av selvtilliten og av offentligheten. Vokabularet gir inntrykk av at demokratier og politistater nærmest fungerer på samme måte, med et parlament, en president og «valg»… Normalt øker man presset på de palestinske selvstyremyndighetene for at de skal bevise at de «gjør noe for å bekjempe volden», mens man så å si aldri spør den israelske regjeringen om de «gjør nok for å bekjempe okkupasjonen». Man utrykker at Hamas «hater» Israel, mens ingen israelsk leder eller parti noen sinne «hater» palestinerne.

På mange måter kan det være vanskeligere å tenke uavhengig og kritisk, å gå mot strømmen i dagens demokratiske Norge enn det var i Polen før 1989.

Informasjonskrigen rundt sannheten om Irans atomprogram raser. Enn så lenge bruker USA, Israel og Iran retorikk som våpen–og pressen spiller en sentral rolle som formidler. Hvordan fremstilles i Iran og iranere i norske medier? Er norsk presse et talerør for amerikanske eller «vestlige» interesser? Og hvordan føler iranere bosatt i Norge seg representert av og fremstilt i den norske pressen? Norske journalisters manglende kunnskaper fører til et forenkelt og noen ganger direkte feilaktig bilde, fastslår flere Iran-eksperter Le Monde diplomatique har snakket med. Per i dag finnes ingen beviser for et iransk atomvåpenprogram. Likevel omtaler en rekke norske riksdekkende aviser og lokalaviser Irans atomprogram som et atomvåpenprogram. Det norske samfunnet er farget av det bildet mediene gir av Iran.

Norsk offentlighet har opplevd en rystelse. Valla-saken gir grunn til å rette søkelyset mot rollen mediene inntok i dramaet. Blant annet til å konstatere at Fredrik Skavlans halvintellektuelle talkshow står igjen på slagmarken som en ny sentral arena for nyheter og politisk debatt. Et fjær i hatten til showets koselig lumske vert. Han klarte å gjøre seg uunnværlig i den store nyhetssulten. Hvordan kunne det skje? Da hemmeligheten om mobbing i Norges største og mektigste arbeidstakerorganisasjon (LO) eksploderte over hodene på oss, ville man trodd at pressens politiske redaktører i ren ryggmargsrefleks ville kaste seg over skandalen. Hadde vi grunn til å tro noe annet? Allerede i startsskuddet kom tvilen. Ingunn Yssen, en sterk Ap-kvinne med lang ledererfaring og innsikt i maktens irrganger, velger å si opp LO-jobben gjennom pressen. Oppsiktsvekkende i seg selv. Men det er mer: Hun går verken til NRK eller Aftenposten, Dagsavisen eller Dagbladet. Hun går til VG. Yssens valg sier trolig like mye om situasjonen i mediene, kan hende om redaktørenes uformelle bindinger til makten, enn om hennes påståtte ønske om billig hevn. Hevnen hadde vært like søt uansett hvem som offentliggjorde saken. Ingen kan regne med at Yssen vil uttale seg om dette før hun blir pensjonist. Hun virker troverdig når hun sier at hun ikke ønsker å gi ammunisjon til politiske motstandere. Hun er heller ikke tjent med å terge de innflytelsesrike redaktørene. For spørsmålet er: Hadde hun en sjanse til å få offentliggjort oppsigelsesbrevet hos andre? Så kom debattene i tv og radio. Politiske kommentatorer innhentes til NRK fra Bergen, Stavanger og Trondheim. De store Oslo-avisene glimrer stort sett med sitt fravær. Bortsett fra VGs Olav Versto, som hadde satt den svimlende nyhetskarusellen i gang. Et sentralt navn i NRKs debattprogrammer sier seg hjertens enig i at de politiske redaktørene skulle vært mer på banen. Vi spør om NRK forsøkte å invitere dem. Kanskje de sa nei? – Nei, vi forsøkte det ikke, er svaret vi får. Se det… Den tradisjonelle vaktbikkjerollen overfor makten virket eter alt å dømme mindre attraktiv denne gang. Kanskje skulle Arbeiderpartiet og LO skånes for offentlig «skittentøyvask». Kanskje hadde redaktørene et problem med å skille mellom hva som er en «intern personalsak», en karakterkamp mellom to kvinner (!) og en samfunnspolitisk sak av viktige dimensjoner. Muligens sto de klare med Var varsom plakaten i hånden for å beskytte Valla, unnskyld Yssen, eller var det Valla likevel, mot egne uttalelser. Klassekampen var seg selv tro og forsvarte Valla åpent. Høyresiden måtte slutte med «politisk hets». Avisen tør si sin mening høyt og klart, og er i så henseende et hederlig unntak i denne sammenheng. Saken er politisk. Det vet alle. Også de som offentlig hevder det motsatte og avslører sådan systemets kollektive forsvarsmekanismer under en politisk krise. ALLE VET OGSÅ at mobbing er galt, ikke bare ulovlig. Dobbelt galt dersom det er arbeidslederen som mobber. En absolutt skandale når det skjer innen en sosialdemokratisk maktstruktur. Verre, om mulig, når den rammer en sårbar person – en gravid eller en sykmeldt. Mobbing av slike dimensjoner er dessuten en nasjonal skam, fordi vår kultur har likhet, konfliktmegling og fredelig dialog som sitt store ideal. Det kunne rett og slett ikke bli verre. Det var i Skavlans Først og Sist vi fikk vite det viktige. Han ble først utpekt som Vallas

I dag har pressens bedriftslederne blitt hypnotisert av «gratisavisene», internett og mulighetene innen mobilteknologi–og reorganisert mediegruppene etter en ide om «flermedialitet» for å tiltrekke seg reklameinntekter. Stadig flere franske aviser sier opp redaksjonelle medarbeidere. Og journalistene svarer med streik.

Avisen du holder i hånden er en av mer enn 60 internasjonale utgaver, der halvparten er papirutgaver, mens den andre halvparten er nettpubliseringer. Ønsker alle fremfor alt å benytte Diplos tilnærmingsmåte, som de mener er seriøs, veldokumentert og kritisk. Den norske utgaven er en av et omfattende og økende nettverk av denne månedsavisen.

Shabana Rehman er oppgitt over mistenkeliggjøringen og feilene i mediene både i Klassekampen og Aftenposten. Hun påpeker at
Aftenposten trykket en artikkel av Nina Witoszek hvor det hevdes at Rehman var blitt truet i forbindelse med deres «berømte» debattmøte i Selskapet og at hun var i eksil i New York noe som var galt. Aftenposten tok verken kontakt med Rehman for å sjekke opplysningene, eller rettet disse opplysningene elektronisk i A-tekst, etter anmodning etterpå. Redaktørene profitterer på løgnen.

Aftenpostens Knut Olav Åmås burde ha beskyttet Jostein
Gaarder for alle de misforståelser som kom i kjølvannet av hans temperamentsfulle kronikk sier Francis Sejersted, styreleder i Fritt Ord til
Le Monde diplomatique. Når skribenten må komme med en oppklarende kronikk, er det noe som har sviktet i redaksjonen. Dessverre har dagens debatter sine utvekster i retning av utdefinering, sensasjonjag og forkjærlighet for tilspissing.

Aftenpostens kronikkredaktør Knut Olav Åmås påpeker overfor Le Monde diplomatique at han støttet trykkingen av karikaturtegningene

Den iranske filmhistorien har hatt en lang vei fra den første iranske filmen ble spilt inn for over hundre år siden, til den moderne tids mesterverker av Abbas Kiarostami. I 1963 fantes tre hundre kinoer i landet, og bare i Teheran ble det solgt 33 millioner billetter

Flere uavhengige dokumentarfilmer har i år blitt avvist av NRK og TV2. Etter bråket rundt Erling Borgens film i vår, har NRKs John G. Bernander bestemt seg for å gi slike filmer en ny og tidlig «kvalitetssikring». Samtidig innrømmer han overfor Le Monde diplomatique at han ikke hadde sett filmen. Hvem tar nå «kvalitetssikringen» eller avgjørelser som ikke påvirkes av politiske eller markedsmotiverte motiv? I NRK flyttes innkjøpsansvaret rundt i avdelingene–det pågår stadig en intern kamp om innflytelse og ressurser mellom disse. Men ifølge internasjonale regler skal ikke eksternproduksjoner styres for mye av innkjøper. Når nå NRK blander seg mer inn i de eksterne produksjonene–kan de oppfattes som den egentlige filmprodusenten. Når en film er finansiert av det statlige Filmfondet vil dette i så fall kunne tolkes som brudd på EØS-reglene om at offentlige midler ikke kan støtte statlig virksomhet. Både innenfor og utenfor NRK er man kritisk til den sterkere innblandningen. Ifølge interne kilder i NRK er saken med Borgen en prøve som NRK ikke besto. Erik Rudeng i Fritt Ord, som medfinansierte Borgen-dokumentaren, advarer nå mot NRK-isering av det frie uttrykk.