Brorparten av den politiske, økonomiske og intellektuelle verden mener at samfunnsproblemene våre kun kan løses gjennom økonomisk vekst. I den grundige og skjellsettende boka The Growth illusion beskrev Richard Douthwaite allerede i 1999 ulempene ved dette dogmet. Han minnet om at viljen til vekst førte til den industrielle revolusjonen, kolonialismen, to verdenskriger, men også dannelsen av Det europeiske fellesskapet. Douthwaite undersøkte den økonomiske veksten i Storbritannia i perioden 1950-1980, og konklusjonen hans var lite flatterende. Forfatteren mente at veksten burde reduseres ved hjelp av en økonomisk nytenkning som fjernet seg fra «stadig mer»-religionen, ikke minst i Vesten som allerede har for mye. Temaet om redusert økonomisk vekst ble utviklet av økonomen Nicholas Georgescu-Roegen på 1990-tallet, og støtter seg til begrensningene som naturlovene pålegger. «Planeten vår er begrenset, og kan derfor ikke tåle et økonomisk system som er basert på ubegrenset vekst. Likevel har globaliseringen som prinsipp at stadig flere mennesker skal slutte seg til dette destruktive systemet,» skrev han. I en svært interessant bok som ble utgitt i 2003 av månedsavisen Silence, understreker flere bidragsytere at en reduksjon i den økonomiske veksten får oss til å stille spørsmålet: Hva vil vi med samfunnet vårt? Tanken på en slik reduksjon trekker dessuten i tvil troen på teknologien som en redning, samt at den griper forstyrrende inn i en tid hvor enkelte politikere synes å mene at forbruk er en borgerplikt. Men hvem er det som går imot strømmen? «Økologene beskyldes for å være bakstreverske. Det er imidlertid den moderne sivilisasjonen som går tilbake hver gang vi tynner ut ozonlaget, hver gang avskogingen øker enda litt til.» For forfatterne er ideen om bærekraftig utvikling kun en «retorisk figur som består i å sammenstille to ord som motsier hverandre.» Bidragsyterne beskriver hva en redusert økonomisk vekst betyr (endring av bilindustrien, energipolitikken, vårt forhold til andre, aksept for å betale det tingene faktisk er verdt, ta seg tid til å nyte livet…). På den måten vil livskvaliteten igjen få førsteprioritet. Etter først å ha risset opp hvilke økologiske problemer planeten vår sliter med, slutter også Yves Cochet og Agnès Sinaï seg til ideen om redusert materiell vekst, i sin bok Sauver la terre (Fayard, Paris, 2003). De to forfatterne har skrevet en bok som biter fra seg, og som tar oss med bak forhandlingskulissene i Verdens handelsorganisasjon og det siste miljøtoppmøtet i Johannesburg. De viser styrkeprøvene mellom atomlobbyistene. Boken gir dessuten en interessant analyse av politikernes fornektelse av den økologiske krisen i verden: I Johannesburg holdt Jacques Chirac «en høyst engasjert tale om bærekraftig utvikling, (men) ingenting er blitt gjort». Cochet og Sinaï understreker det faktum at det på verdensbasis ikke finnes noen instans «som er skikket til» å håndtere denne betydelige miljøkrisen. De kritiserer politikernes likegyldighet, og minner også om at både den marxistiske og den liberalistiske tankegangen «begrenser seg utelukkende til produksjons- og forbruksproblematikken». Disse retningene interesserer seg aldri for naturen annet enn som en «kilde til energi og råvarer». Forfatterne ønsker at det vil vokse frem «en homo oecologicus som vil danne grunnlaget for et samfunn preget av hengivenhet i stedet for individualisme. Hver enkelt av oss må arbeide i den retningen, og raskt. Situasjonen kan endre seg på to generasjoner. Om to generasjoner er det imidlertid for sent.»
