Ordet planøkonomi forbindes ofte med Stalins totalitære regime, og blir gjerne brukt til skrekk og advarsel mot enhver tanke om alternativ økonomisk organisering. Men med koronapandemien, klimakrisen og dagens regnekraft har ideen om å styre samfunnets ressurser fått ny aktualitet.
For bare få år siden syntes Kina å ha monopol på sjeldne jordarter, de spesielle metallene som brukes i høyteknologiprodukter, men importerer nå mer enn landet eksporterer. Likevel truer Kina stadig med å stanse leveransene til USA.
Før både første og andre verdenskrig fikk britiske Norman Angell mye oppmerksomhet for sin teori om at handel var botemiddel mot krig. I 1933 fikk han sågar Nobels fredspris, uten at ideen om at krig var irrasjonelt nådde fram hos Hitler. Fortsatt lever troen på handel som fredsskapende.
De afrikanske landene trenger en omfattende gjeldssanering for å takle koronakrisen, men det er ikke kreditorene i nord villige til å gå med på. Dermed gjenstår det bare én løsning: nekte å betale.
Den økonomiske veksten til mange land i Afrika har fått IMF, Verdensbanken og finanssektoren til å gi merkelappen «framvoksende økonomier» til de som følger de nyliberale oppskriftene. Bak fyndordet skjuler det seg en lunefull vekst som bare kommer en liten minoritet til gode.
USA har lenge overlatt ansvaret for å sikre en høy oljepris til Saudi-Arabia i bytte mot militærbeskyttelse. Men i mars tvang Saudi-Arabia USA til å forhandle direkte med de andre store oljeprodusentene. Vil det gamle OPEC-systemet bli erstattet av fri priskonkurranse eller en ny regulering?
Kriser er en anledning til å stake ut en ny kurs. I dag kan vi velge en ny økonomi som ikke bare dekker reelle behov, men også reparerer og respekterer planetens økologiske balanse.
Koronakrisen har tvunget regjeringene til å prioritere sine borgeres behov og bryte med ideene og reglene som i tretti år har skapt en ekstrem globalisering. Det er nå vanskelig å se for seg at alt skal gå tilbake til slik det var før krisen.
Kriser ligner hverandre. Når stormen herjer ber kapteinen om solidaritet, men så fort faren er over, forsvinner samholdet: Noen skraper bunnen, mens andre danser på øverste dekk. Hva må til for at koronakrisen ikke skal skape en ny gjeldskrise i eurosonen?
31 prosent av amerikanske arbeidstakere har en såkalt ufaglært jobb. Jobbene er slitsomme, monotone og elendig betalt. Men i motsetning til mange jobber høyere oppe i yrkeshierarkiet gir de reelle bidrag til samfunnet.
Walmart, verdens største selskap, er kanskje det beste beviset på at om planøkonomien ikke fungerer i teorien, så gjør den definitivt det i praksis.
Abhijit V. Banerjee, Esther Duflo og Michael R. Kremer har revolusjonert utviklingsøkonomien med sin konkrete tilnærming til fattigdomsbekjempelse. Men metoden fortrenger maktforholdene som ligger til grunn for mye av dagens fattigdom.
Siden begynnelsen av 2010-tallet har en stri strøm av rapporter spådd at minst en tredjedel av dagens jobber snart vil overtas av maskiner. Men en nærmere undersøkelse viser at automatiseringen så langt ikke har vært en suksess.
USA og EU presser på for WTO-forhandlinger om «elektronisk handel» for å få anerkjent persondata som en vare på lik linje med alle andre.
I 2002 startet pakistanske Arif Naqvi Abraaj Group i Dubai for å forvalte 116 millioner dollar for investorer i Midtøsten. 16 år senere var det et av de største investeringsselskapene i framvoksende markeder. Så kollapset alt.
Siden krisen i 1929 har forbruksvarene våre fått stadig kortere levetid. For å redde miljøet må vi bremse forbruket vårt. Men hvordan endre en bærebjelke i et system som nesten all vår politikk er bygd rundt?
På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut fra identitetskategorier, hvor alle konflikter tolkes som uttrykk for «privilegier».
Den franske regjeringen og EU presser på for mer privatisering i Frankrike, men alt tyder på kostnaden for fellesskapet ved konkurranseutsetting er langt høyere enn de forventede fordelene.
Merkantilismen blir ofte framstilt som en motsetning til den senere frihandelsliberalismen, men de hadde begge samme mål, nemlig å erobre verdensmarkedet.
Har imperativet om å skape arbeidsplasser skapt et samfunn fullt av meningsløst arbeid?
Etter oljeprisfallet i 2014 har Desertec gått i dvale, men ideen om å flytte strømproduksjonen er ikke forlatt.
Like sikkert som kompassnålen peker mot nord angir søppelets ferd maktforholdene i verden: De fattige tar imot avfallet til de rike. Internasjonal handel er intet unntak. USA kjøper mobiltelefoner og billig arbeidskraft fra Kina og sender tilbake pakker med krøllet emballasje, komprimerte plastflasker, papp og skrapjern. Disse biproduktene av forbruksvarene blir sendt for å resirkuleres og utgjør et av de underkjente globale utstillingsvinduene for made in USA: Seks av de ti største amerikanske eksportselskapene holder til i denne bransjen. I fjor hadde den en omsetning på 5,6 milliarder dollar bare i handelen med Kina. Over én million konteinere fulle av gammelt papir – det amerikanske produktet det transporteres mest av i denne fraktmåten – ble sendt over havet. Kina er på den andre siden verdens største importør og kjøpte i fjor avfall for 18 milliarder dollar, av det var 7,3 tonn brukt plast. Plasten blir sortert av underbetalte arbeidere, bearbeidet og sendt på ny til supermarkedene i form av splitter nye varer. I mellomtiden forsøker USA aktivt å finne nye handelspartnere de kan prakke søppelet sitt på. Inntil nå har næringslivslederne og politikerne avfunnet seg med denne søppelfrihandelen: mindre forurensning i de vestlige storbyene, en billig råvare for kinesiske produsenter, og ikke minst kan rederiene fylle opp konteinerskipene som ellers ville gått tomme tilbake til verdens fabrikk. Men kvalt under gasser og slagg knurrer kineserne, og myndighetene reagerer. Med «Operasjon Grønt gjerde» i 2013 og «Operasjon Nasjonalsverd» i år har regjeringen i Beijing forsøkt å kontrollere søppelhandelen og øke kvalitetskravene til det utenlandske avfallet. 18. juli informerte regjeringen i Beijing formelt Verdens handelsorganisasjon (WTO) at Kina vil forby 24 typer fastavfall innen slutten av året for å «beskytte Kinas miljøinteresser og folkehelsen». Etter flere inspeksjoner av gjenvinningsanleggene noen måneder i forkant hadde myndighetene oppdaget at «store mengder skittent avfall og farlig avfall er blandet inn i fastavfallet som kan brukes som råvarer». Ingen vet hvor strengt forbudet vil bli, men det vil ramme både slagg som inneholder tungmetaller, tekstilrester og, størst i volum, blandet plast- og papiravfall. Forbudet mot sistnevnte skyldes i stor grad at de amerikanske gjenvinningsanleggene har gått over til automatisk sortering. «Sorteringen mellom ulike papirkvaliteter var mye mer nøyaktig da det ble gjort for hånd,» sier en avfallsspesialist. Forbudet dreier seg mer fundamentalt for Kina om å skape en egen resirkuleringskjede og erstatte importert avfall med egenprodusert søppel. For øyeblikket er de marginale, men restriksjonene kan strammes til og endre de globale søppelstrømmene som nærmest feilfritt gjenspeiler verdens økonomiske styrkeforhold. I mellomtiden forsøker USA å finne nye handelspartnere som de kan prakke søppelet sitt på. Potensielle kandidater er Vietnam, Malaysia og India. Oversatt av redaksjonen Pierre Rimbert er redaksjonsmedlem, franske Le Monde diplomatique.
Et vanlig glass med tomatpuré inneholder to århundrer av kapitalismens historie.
Teknologiene som skulle frigjøre og avlaste oss gjør oss gradvis til slaver, argumenterer Bernard Stiegler i sin siste bok. Hva betyr kritisk tenkning i en tid der styringen stadig oftere er overlatt til automatiske systemer som er i ferd med å løpe løpsk?
