Økonomi – Side 5

Liberalismens egen historieskrivning framstår som en solskinnshistorie om politisk pluralisme og kulturelt mangfold. I Liberalism: A Counter-History avdekker italienske Domenico Losurdo liberalismens paradoksale skyggeside. For det var nettopp med liberalismen at slaveriet nådde sitt høydepunkt.

Å forestille seg hvilke andre liv og sosiale relasjoner som er mulige kan virke irrelevant i krisetider. Men det har aldri før vært mer nødvendig. En vilkårsløs lønn til alle borgere kan være veien ut av et økonomisk system som blir stadig mindre i stand til å fordele samfunnets rikdom.

Det er fullstendig mulig å finansiere en samfunnslønn. Allerede i dag brukes det store summer på sosiale overføringer. Samtidig kan økte skatter, miljøavgifter eller moms bidra med resten, men dette vil ikke nødvendigvis løse den store utfordringen, nemlig å sørge for at samfunnslønnen reduserer sosiale ulikheter.

I Norge har det vært lite debatt om samfunnslønn. Arbeiderpartiet foreslo en borgerlønnsordning i 1971 og gikk inn for en utredning i arbeidsprogrammet for perioden 1981–1985.

En indisk kvinnefagforening satte i 2011 i gang et eksperiment med samfunnslønn i delstaten Madhya Pradesh. Resultatene var så oppløftende at den føderale regjeringen har endret sin fattigdomspolitikk.

Stramme budsjetter og sterke lobbyer gjør at FN frir stadig oftere til næringslivet.

På postkontorene, togstasjonene og flyplassene, i byutviklingsplanene og bykjernene så vel som i utkantene, tvinges alle som bruker offentlige rom til å gå gjennom kommersielle soner. Enhver dagdrømmende sprading skal erstattes med forbruk i strengt kontrollerte omgivelser.

Under det sveitsiske folkets radar har verdens råvarehandel etablert seg i Genève. Bransjen er nå i ferd med å overta for det tradisjonelle diskrete finansvesenet, takket være myndighetenes slepphendte regulering og skattepolitikk. Men stadig flere skandaler gjør politikerne redde for landets omdømme.

Uansett om kapitalismen nærmer seg en endelig kollaps eller «bare» opplever en prosess med devalorisering og korrigering, er vi midt i en dyp krise som også vil få dramatisk innvirkning på kunstverdenen. Hvordan gjenstår å se, men vi har allerede et nokså godt førsteinntrykk med svenske Tensta Konsthalls samarbeid med auksjonshuset Bukowskis, eid av familien Lundin som også eier Lundin Petroleum, et oljeselskap anklagd for drap og nedbrenning av landsbyer i Sudan og Etiopia. Det samme oljeselskapet sponset også åpningsutstillingen på Astrup Fearnleys nye museum i Oslo.

For å få verden ut av en økonomisk krise skapt av finanssektoren, virker løsningene enkle: begrense finansspekulasjonen og regulere markedene. EU har imidlertid valgt det motsatt.

Skolepengene øker og staten trekker seg gradvis ut av utdanningssystemet. Resultatet er at stadig flere amerikanske studenter pådrar seg studiegjeld de aldri vil klare å betale tilbake.

Det er store ubalanser i verdenshandelen. Disse gjenspeiles særlig i Kinas handel med USA og EU. Verdenshandelen er fortsatt svært konsentrert samtidig som handelen innad i regionene vokser. WTOs såkalte Doha-forhandlinger for å liberalisere verdenshandelen ytterligere har i praksis blitt forlatt. Tjenestesektorens relativt lave andel er overraskende med tanke på denne sektorens økende bidrag til de fleste lands BNP, men det er vanskelig å måle handelsstrømmene på dette feltet. En annen problemkilde er transaksjonene mellom de multinasjonale selskapenes filialer og underleverandører.

Reparatørene har praktisk talt forsvunnet. Når et apparat går i stykker tilbyr selgeren et nytt. Er det et framskritt? Bevegelsen Fab Lab avviser forbrukerens passive rolle og vil gi makten tilbake til brukerne.

Etterspørselen etter bøker om økonomi skyter i været i krisetider. Nå florerer markedet med nye og gamle verker som skal forklare hvordan det hele henger sammen. På enkelte områder er markedsmekanismen upåklagelig. I den nyoversatte klassikeren Den liberale utopi hevder Karl Polanyi at markedsøkonomien bærer med seg kimen til sin egen undergang. Den radikale økonomen Yanis Varoufakis hevder i The Global Minotaur at det ikke bare er markedsøkonomien som er problemet, men interessene som styrer den.