
Sørkoreanske Samsung er i ferd med å vippe Apple ned fra tronen som verdens elektronikkgigant. Det mektige familiestyrte industrikonglomeratet er nærmest en stat i staten i Sør-Korea.
Det finnes et større problem enn lønnsutgifter. Politikere og næringslivsledere sier til stadighet at vi må våge å ta opp enkelte «tabuer», når det dreier seg om å kutte lønninger og sosiale goder. Men det finnes et reelt tabu som aldri nevnes: stadig dyrere kapital.
Når myndighetene tilbyr «aktive tiltak» for arbeidsløse i Sveits betyr det som regel meningsløst gratisarbeid i kunstige stillinger. Resultatet er en ny type ulikhet hvor de arbeidsledige blir nedverdiget i stedet for å integreres i arbeidslivet.
Produktivitetsvekst er ikke utelukkende et gode. Når produktiviteten øker i industrien, blir menneskelig arbeidskraft dyrere, så dyrt at vi ikke lenger har råd til uunnværlige samfunnstjenester.
Liberalismens egen historieskrivning framstår som en solskinnshistorie om politisk pluralisme og kulturelt mangfold. I Liberalism: A Counter-History avdekker italienske Domenico Losurdo liberalismens paradoksale skyggeside. For det var nettopp med liberalismen at slaveriet nådde sitt høydepunkt.
Å forestille seg hvilke andre liv og sosiale relasjoner som er mulige kan virke irrelevant i krisetider. Men det har aldri før vært mer nødvendig. En vilkårsløs lønn til alle borgere kan være veien ut av et økonomisk system som blir stadig mindre i stand til å fordele samfunnets rikdom.
Overgangen til fornybar energi i Europa stanger mot et høyspentnett uegnet for den uregelmessige vind- og solkraften. Moderniseringen av strømnettene krever dermed en politisk beslutning: Skal kraft være et fellesgode med en kollektiv infrastruktur eller en uregulert vare på det europeiske kraftmarkedet?
Det er fullstendig mulig å finansiere en samfunnslønn. Allerede i dag brukes det store summer på sosiale overføringer. Samtidig kan økte skatter, miljøavgifter eller moms bidra med resten, men dette vil ikke nødvendigvis løse den store utfordringen, nemlig å sørge for at samfunnslønnen reduserer sosiale ulikheter.
I Norge har det vært lite debatt om samfunnslønn. Arbeiderpartiet foreslo en borgerlønnsordning i 1971 og gikk inn for en utredning i arbeidsprogrammet for perioden 1981–1985.
En indisk kvinnefagforening satte i 2011 i gang et eksperiment med samfunnslønn i delstaten Madhya Pradesh. Resultatene var så oppløftende at den føderale regjeringen har endret sin fattigdomspolitikk.
Rollene er reversert. Arbeidets formål er ikke lenger å skape velstand, det er den økonomiske veksten som skal produsere vår tids store mangelvare: arbeidsplasser.
Et redskap for samfunnsendring eller for opprettholdelse av den rådende orden? Den politiske økonomiens verktøy er ofte tveeggede. Man nasjonaliserer i det ene øyeblikket for å gi rikdom tilbake til fellesskapet, i den andre for å sosialisere tap. Skatt raner eller omfordeler, alt etter om målet er de fattige eller de rike. Det samme gjelder for samfunnslønn: De ulike forslagene vil enten verne folk fra markedets regler eller sperre dem inne i markedet.
Filosofen André Gorz formulerte i 1990 i franske Le Monde diplomatique denne kritikken av samtidens arbeidsideologi som noen år senere fikk ham til å støtte samfunnslønn.
Stramme budsjetter og sterke lobbyer gjør at FN frir stadig oftere til næringslivet.
På postkontorene, togstasjonene og flyplassene, i byutviklingsplanene og bykjernene så vel som i utkantene, tvinges alle som bruker offentlige rom til å gå gjennom kommersielle soner. Enhver dagdrømmende sprading skal erstattes med forbruk i strengt kontrollerte omgivelser.
Under det sveitsiske folkets radar har verdens råvarehandel etablert seg i Genève. Bransjen er nå i ferd med å overta for det tradisjonelle diskrete finansvesenet, takket være myndighetenes slepphendte regulering og skattepolitikk. Men stadig flere skandaler gjør politikerne redde for landets omdømme.
Uansett om kapitalismen nærmer seg en endelig kollaps eller «bare» opplever en prosess med devalorisering og korrigering, er vi midt i en dyp krise som også vil få dramatisk innvirkning på kunstverdenen. Hvordan gjenstår å se, men vi har allerede et nokså godt førsteinntrykk med svenske Tensta Konsthalls samarbeid med auksjonshuset Bukowskis, eid av familien Lundin som også eier Lundin Petroleum, et oljeselskap anklagd for drap og nedbrenning av landsbyer i Sudan og Etiopia. Det samme oljeselskapet sponset også åpningsutstillingen på Astrup Fearnleys nye museum i Oslo.
For å få verden ut av en økonomisk krise skapt av finanssektoren, virker løsningene enkle: begrense finansspekulasjonen og regulere markedene. EU har imidlertid valgt det motsatt.
Skolepengene øker og staten trekker seg gradvis ut av utdanningssystemet. Resultatet er at stadig flere amerikanske studenter pådrar seg studiegjeld de aldri vil klare å betale tilbake.
Det er store ubalanser i verdenshandelen. Disse gjenspeiles særlig i Kinas handel med USA og EU. Verdenshandelen er fortsatt svært konsentrert samtidig som handelen innad i regionene vokser. WTOs såkalte Doha-forhandlinger for å liberalisere verdenshandelen ytterligere har i praksis blitt forlatt. Tjenestesektorens relativt lave andel er overraskende med tanke på denne sektorens økende bidrag til de fleste lands BNP, men det er vanskelig å måle handelsstrømmene på dette feltet. En annen problemkilde er transaksjonene mellom de multinasjonale selskapenes filialer og underleverandører.
Arbeidsledighet for noen, gigantlønninger for andre. Liberaliseringen tjener noe stort: den legitimerer både konkurranse mellom lønnsmottakere og privilegiene til den internasjonale overklassen. Men et nærmere blikk avslører hvor lite kosmopolitisk denne selverklærte eliten er.
Inntil begynnelsen av 1900-tallet var det bare enkelte deler av overklassen som kunne reise ut og utforske verden. Utenlandsreisen har ikke nødvendigvis mistet dette kallet, men feriereiser er ikke lenger de rikes privilegium. Internasjonal turisme er blitt en industri med massive folkeforflytninger, slik som i Kina (se«[->12673]»). Har fritiden dermed mistet sitt frigjørende løfte (se «[->12671]»)? En seiglivet myte sier at vestlige ferierende – på jakt etter en illusorisk men komfortabel autentisitet (se «[->12674]») – bidrar til å utvikle landene i sør. (se «[->12672]»).
Belgia har funnet en egen oppskrift for å tiltrekke seg rike skattebetalere: Kapitaleiere slipper å rapportere overskudd og utbytte. Reglene tildekker de sosiale ulikhetene og hindrer politisk mobilisering.
BORNEO har blitt et yndet turistmål med sin uberørte natur og sitt ville dyreliv. Turismen gir midler til naturvern og forbedrer innbyggernes levestandard, men de må leve opp til turistenes forventninger.