I mangel av en offentlig helseforsikring må sveitserne tegne forsikring hos private aktører. Prisene og utgiftene stiger stadig. For å dempe prisveksten har myndighetene satset på mer konkurranse på helsemarkedet. Uten resultat. En ny reform skal snart iverksettes, som vil avregulere helseområdet ytterligere.
21. november mottok Irland en redningspakke fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF). Like etter begynte spekulasjonene igjen, i frykt for at krisen skulle smitte over til Portugal og Spania. Ti dager tidligere hadde G20-lederne under toppmøtet i Seoul lovet å redusere de store økonomiske ulikhetene og legge grunnlaget for en «sterk, bærekraftig og balansert» vekst. Det de først og fremst har demonstrert er hvor skrøpelig det internasjonale valutasystemet er.
Finanskrisen, statsgjeldskrisen og nå de gigantiske kuttene i velferdsstatene over hele Europa viser at vi er i ferd med å gå inn i en ny epoke. Velferdsstaten står for fall. Keynesianismen er forlatt. I Madrid, Athen, Bucuresti og Paris vitner folkets sinne om et grunnleggende ønske om endringer. Men den europeiske venstresiden mangler både vilje og en politisk strategi til å følge opp og skape reelle endringer. Er en framtid med permanent økonomisk unntakstilstand den eneste mulige?
Sjeldne jordarter er en gruppe metaller som er uunnværlige for nyere teknologi. Kina har nå fått tilnærmet monopol på utvinningen av disse strategiske metallene. Dette har de klart gjennom noe den vestlige kapitalismen forkaster, nemlig langsiktig tenkning.
Lederklassen kaller dem en flokk bortskjemte barn. Nå utfordres den igjen av demonstrerende studenter, arbeidstakere og pensjonister, som ikke aksepterer sosial regresjon.
Tre selskaper har delt verdens gruvedrift seg imellom. Dette kartellet domineres av brasilianske Vale, som har et ytterst dårlig sosialt og miljømessig rulleblad. Men de siste årene har konsernet møtt en ny motstand. Arbeidstakere, miljøvernere og bønder gjør felles internasjonal front mot gruvedriftselskapets forakt for lokalsamfunn og miljø.
«FOR FØRSTE GANG i historien går mer enn én milliard mennesker til sengs på tom mage.» Dette dystre utsagnet kommer ikke fra en menneskerettighetsaktivist, men fra Robert B. Zoellick, sjefen for Verdensbanken. Han påpeker at tusenårsmålet om å utrydde hungersnød innen 2015 «ikke vil nås».1 Etter en tydelig tilbakegang det siste tiåret har fattigdom og feilernæring vokst siden 2008. Bare i 2010, varsler Verdensbankens eksperter, vil nye 64 millioner kastes ut i ekstrem fattigdom.
Irland går dystre tider i møte. Myndighetene i Dublin må konstatere at sparetiltakene som skal forsikre investorene, forverrer situasjonen og beroliger ikke finansmarkedene. Det er ikke bare den gode eleven som ser skammekroken i hvitøyet, en hel mytologi rundt den «irske modellen» er i ferd med å falle i knas.
EU-kommisjonen har ett mål med skolegangen: å levere fleksibel arbeidskraft for å forsyne bedriftene med ufaglærte arbeidere.
De europeiske regjeringene overdriver problemet med offentlige budsjettunderskudd. Underskuddene skyldes nesten utelukkende den økonomiske krisen. Skjerpet fokus på skatteunndragelser ville gi mye mer balanse i budsjettene enn de kuttene som gjennomføres.
Pensjonssystemet angripes fra alle kanter. Et kollektivt pensjonssystem er ikke bare et spørsmål om skatt og offentlige utgifter: Det bærer i seg et helt sivilisasjonsprosjekt.
«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon,» sa bankierenes og regnskapsførernes skytsengel, apostelen Matteus. To tusen år senere gjør paven sitt for å motbevise apostelens påstand.
15. juli vedtok det amerikanske senatet «den mest omfattende reformen av finanssystemet i USA siden 1930-tallet». Selv om loven er blitt relativt beskjeden, er den utvilsomt en politisk suksess for Obama.
BP sitter nærmest alene på tiltalebenken etter tidenes største oljesøl. Boreselskapet Transocean har kun i liten grad blitt stilt til ansvar, sammen med hele det intrikate systemet oljesektoren har etablert for å unnslippe skatt, reguleringer og erstatningsansvar. System med skatteparadis og bekvemmelighetsflagg strekker seg tilbake til USAs frykt for å miste kontroll over verdens oljeressurser etter andre verdenskrig.
Offentlig ansattes lønninger skal i snitt kuttes med fem prosent i Spania og tolv prosent i Hellas. I Irland kan lønnskuttene bli på hele 20 prosent. Og snart er det Storbritannias tur. Samtidig rammes også ansatte i privat sektor. For å komme oss ut av krisen må vi redusere lønnsutgiftene, sier våre politiske ledere. Det har de kanskje rett i, men det kan virke som de kutter i feil lønninger.
Da finanskrisen startet hylte ledende politikere i kor om en mer moralsk kapitalisme. Samtidig presenterer den rådende vitenskapelige ideologien økonomifaget som en ren vitenskap om «naturlover» som ikke har noe med moral å gjøre. Så hvordan gjøre økonomien moralsk? Ved å gjøre den politisk.
70 prosent av den greske gjelda eies av utenlandske investorer. Dermed er landets politikk i praksis underkastet finansinstitusjonene, en situasjon som truer med å spre seg til Storbritannia, Spania, Italia og Portugal. Det finnes imidlertid en måte å sikre politikkens primat, nemlig å nasjonalisere gjelda.
«Vi vil ikke betale for deres krise,» klinger det fra Hellas til Island, via Irland. Finanskrisen ble til en økonomisk krise, som nå har blitt til en gjeldskrise for statsapparatene som reddet bankene, i Portugal, Spania, Italia, Hellas, Island og Irland. Men om en stat, i motsetning til en bedrift, ikke kan flykte fra gjelden, finnes det heldigvis andre løsninger enn å spare seg til fant med god hjelp fra Goldman Sachs. Er det bankenes tur til å redde statene?
På tross av medisinsk framskritt, på tross av gjentatte reformer, er helseforskjellene fortsatt urovekkende store mellom land og innad i hvert land. En rekke faktorer spiller inn (miljø, ernæring, arbeid), men helsesystemene og finansieringsmåtene står sentralt.
Den nyliberale sjokkdoktrinen har nådd et nytt utviklingsnivå: Nyliberalismens egen implosjon, skaper nå sjokkbølgene som gjør at den kan intensivere sine angrep på staten.
Siden finanskrisen slo ut for fullt i september 2008 har det kommet en strøm av bøker om krisens årsaker, virkninger og framtidige konsekvenser for verdensøkonomien. Le Monde diplomatique ser nærmere på årets krisebøker i Frankrike.
Finansakrobatene har kommet seg tilsynelatende tørrskodd gjennom finanskrisen, i motsetning til lønnsmottakerne som vil presses enda mer i tiden som kommer. Hvordan unngå å se at generell lønnsnedgang og velferdskutt ikke gir et godt grunnlag for økonomisk vekst?
Med de varslede miljøkatastrofene har vekstkritikk trengt inn i den politiske debatten, men kritikken følges ofte av vage kall om «grønn vekst» snarere enn reell vekstavvikling.
Finanskrisen og miljøproblemene har gitt vekstavviklingstenkerne og -aktivistene i Frankrike nye tilhengere, men de forskjellige aktørene er langt fra enige om mål, midler og muligheter. Le Monde diplomatique har snakket med de ledende vekstavviklingstenkerne i Frankrike.
