Skylden for den aktuelle økonomiske krisen legges ofte på «den finansielle innovasjonen» – på «subprime-lån» og andre kreative finansprodukter. Men da glemmer man de enorme summene som har forsvunnet i drivverket på en langt mer klassisk kapitalisme. Pyramidespilleren Madoff har vist at gamle og velkjente knep er tilstrekkelig til å lure en «selvregulerende» finanssektor.
«Å forsone økonomien med samfunnet»–dette prinsippet har stått sentralt for den sosiale økonomien i mange år, som nå er i ferd med å komme på moten igjen. I en situasjon med dundrende nederlag for finanskapitalisme, individualisme og kortsiktighet, er samarbeid, gjensidighet og fellesskap blitt attraktivt. Er den sosiale økonomien et reelt alternativ til finanskapitalismen?
Finanskrisen kom beleilig for Det internasjonale pengefondet (IMF). På begynnelsen av 2000-tallet hadde metodene og de gjentatte nederlagene brakt fondet i vanry. De gode kundene hadde hoppet av. Verdien på IMFs utestående lån var gått fra 103 milliarder dollar i 2003 til 16 milliarder dollar i 2008, og fondet slet med budsjettunderskudd. Men så kom finanskrisen og G20s rundhåndede bevilgninger. IMF har fått et nytt liv, en ny retorikk, men tankegodset er som før.
Siden de store produsentene av frukt og grønnsaker og kosmetikkindustrien begynte å utnytte Souss-sletta, blir stadig flere bondekvinner av berberbakgrunn tvunget til å slite som jordbruksarbeidere under svært usle kår for å forsyne Europa med tomater, appelsiner og aromatiske oljer. Le Monde diplomatique har besøkt den sosialt og økologisk utsatte regionen.
Finanskrisa har utløyst draumen om ein «grøn New Deal». Men er regjeringane førebudd på det ein slik økonomisk politikk vil innebere? På å erstatte det hundreårgamle vekstimperativet med ei berekraftig vekstavvikling? På å løyse dei sosiale problema som er tett knytte til den liberale økonomien sin føresetnad om endelaus auke i energibruk?
I begynnelsen av april samles G20 i London for å reformere finanssystemet. Déjà vu? Etter den monetære tornado i Asia 1992 og IT-boblen i 2002, skulle verdenslederne regulere dereguleringen. Denne gangen er det «strukturelle» tiltak mot skatteparadisene som gjelder. Men ett spørsmål står ikke på dagsordenen: Hvilken samfunnsmessig nytte har finanssektoren?
Mens statene samlet i London forsøker å frata markedene kontrollen med verdensøkonomien, reiser et hundremilliardereurospørsmål seg: Hvorfor i himmelens navn betrodde de den til dem?
I desperasjon har den amerikanske bilindustrien bedt Obama om nye stimuleringsmilliarder. I Europa har nybilsalget gått ned med 7,8 prosent, og stupt i Spania, Storbritannia og Italia. I Japan har salget sunket til 1974-nivå. I USA alene truer krisen i bilindustrien med å fjerne tre millioner arbeidsplasser. Er en stadig større strøm av statlige midler og «grønne» vyer nok til å redde bransjen?
De siste tre tiårene har de sosiale sikkerhetsnettene i Vesten blitt kontinuerlig angrepet for å gi privat næringsliv full utbyttingsfrihet. En rekke nye bøker utforsker tendensene i dagens arbeidsliv, der arbeid ikke lenger er identisk med velstand og sosial sikkerhet. Er samfunnskontrakten i ferd med å gå i oppløsning?
Ansatte sies opp og regjeringer verden over lanserer den ene redningspakken etter den andre, men aksjonærene får fortsatt utbytte. Hvordan opplever de som arbeider i bransjen finanskapitalismens økte makt?
Massive pengeoverføringer til industrisektorene, økte tollavgifter–Den økonomiske krisen har satt proteksjonisme på dagsordenen. Men foreløpig virker det som statslederne er enstemmig enige om at årsaken til problemet også er løsningen. Er tiden kommet for en alternativ proteksjonisme basert på sosiale rettigheter, reallønnsvekst og miljøvern?
«Avskaff skatteparadisene!», har de europeiske statslederne ropt i kor siden finanskrisen ble et ubenektelig faktum. På tross av stabilitetspakter, liberalistisk dogmatikk og markedsmoralisme fra OECD, har de europeiske regjeringene igangsatt gigantiske tiltak for å redde krisetruede banker. En del av midlene fra redningspakkene vil finne veien til skatteparadisene som spiller en sentral rolle i spekulasjonsøkonomien. Le Monde diplomatique har besøkt skatteparadiset Jersey i den engelske kanal, der det er liten frykt å spore etter statsledernes utblåsninger.
«Når byggebransjen går bra, går alt bra» sies det om boligsektoren som så ut til å vokse inn i himmelen for et år siden. Nå viser det seg at veksten ikke bare var bygd på vaklende fundamenter, men også var politisk motivert for å sikre støtte til det frie marked.
I The Age of Turbulence1 ser Alan Greenspan tilbake på sine handlinger som sjef for den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, som han ledet fra 1987 til 2006. Det var Greenspan som la grunnlaget for boligboblen: «Ved inngangen til 2003 var renten på boliglån med nedbetalingstid på 30 år under seks prosent, det laveste rentenivået siden 1960-årene. Lån med forskjellige flytende renter var enda lavere. Det stimulerte til et system med kjøp og salg av bolig som fikk prisene til å klatre. Etter 1994 har andelen amerikanske boligeiere økt raskt. I 2006 eide nærmere 69 prosent av husholdningene boligen sin, mot 64 prosent i 1994 og 40 prosent i 1940. Framskrittene har vært betydelige for latinamerikanerne og afroamerikanerne, like mye på grunn av deres økende velstand som på grunn av statlige programmer for boliglån (suprime) som har gjort det mulig for en rekke minoritetsmedlemmer å bli boligeiere for første gang. Denne eiendomsutviklingen har gjort flere folk interessert i vårt lands framtid og er en god indikator på om samholdet i landet vårt. Boligeierskap klinger like bra i dag som for et århundre siden. Selv i dataalderen er det murstein og mørtel (eller kryssfiner og gipsplater) som stabiliserer oss og får oss til å føle oss hjemme. (s. 229–230). Litt lenger ut i boka legger han til: «Jeg var klar over at oppmykningen av boliglånene økte den finansielle risiko og at tilgang til eiendom takket være subsidierte lån deformerte markedets dommer. Men jeg mente, og mener fortsatt, at det økte antallet boligeie-re ville skape større oppslutning om markedskapitalismen. Jeg mente altså, og gjør det fortsatt, at utvidelsen av individuell boligeierskap var verdt det økte risikoen. For å beskytte eiendomsretten, som er essensiell i en markedsøkonomi, kreves det en kritisk masse av boligeiere som kan sikre den politisk støtte.» (s. 233). Man kan tvile på om det på dette punktet var prekært å styrke det amerikanske folkets støtte til markedsøkonomien, og enda mer på om det økte antallet boligeiere som følge av Feds politikk (fra 64 til 69 prosent) har fått den politiske virkningen Greenspan ønsket. Men denne stadig tilbakevendende forestillingen om den eneboligen som sosial sement overrasker stadig. Lenge før Greenspans kryssfiner og gipsplater, sa lederen for huseierforeningen i Paris i 1937, Truité de Varreux, følgende: «Byggestein er ikke bare et boligmaterial, det er også ett av fundamentene for samfunnsordenen i et fritt land.»2 Bakenfor det som framstår som reklamekampanjer for byggebransjen, kommer en ordentlig historiefilosofi til uttrykk: Det «ansvarliggjorte» individet må overvinne det kollektive som alltid mistenkes for å være underlagt irrasjonelle (eller enda verre, revolusjo-nære) følelser. Dette er nokså velkjent. Men bakenfor Greenspans utsagn skjuler det seg en av herskernes nye feller. Det dreier seg om å få undersåttene til å delta på i de dominertes orden (men på en marginal måte) slik at de ikke kan angripe den uten å selv direkte uten å rammes selv. Å gi deler av lønnen til ansatte i form av aksjer hviler på et samme prinsipp. Lønnsmottakerne får ikke nok aksjer til å få innflytelse på strategiske beslutninger, men blir som ansatte bundet på hender og føtter, fordi det vil ramme dem om de handler på måter som skader produktiviteten. Og bakenfor de tradisjonelle konservative frasene om privateiendommens goder, er det utvilsomt i denne retningen man må kikke for å forstå hva som
Kina er blitt USAs bankier. Det skal visstnok ha vært de kinesiske myndighetene som reddet de amerikanske bankene tidligere i høst. Og ikke uten grunn. Kina sitter på enorme dollarreserver og amerikanske statsobligasjoner, og er USAs største kreditor. Hvis den amerikanske økonomien går ad undas, vil det ramme Kina hardt, i det minste så lenge dollaren er internasjonal handelsvaluta, noe som raskt kan endre seg.
Utrolige 200 milliarder skal den amerikanske staten bruke for å redde bolig-lånsbankene Freddie Mac og Fannie Mae. Disse to opprinnelig statlige institusjonene står alene som utlåner for 45 prosent av de amerikanske boliglånene. Hva vil skje med finanssystemet etter denne gigantiske nasjonaliseringen?
Statsfondene er blitt redningsbøyen for en verdensøkonomi i krise. Er økonomien blitt en forlengelse av politikken med andre midler?
Sultopptøyene er ikke i nærheten av å stilne. 37 lander er truet av matvarekrise ifølge FNs organisasjon for mat og landbruk. Internasjonale organisasjoner ser få lyspunkt, og flere opptøyer er i emning. På toppen kommer en etterpåklok Verdensbank som påtvinger u-land økonomiske liberaliseringer som har bidratt til å svekke landenes jordbruk. Står vi overfor en globale revurdering av landbrukssektoren?
1987, 1997, 2000, 2007? Finanskrisene kommer tettere. Tidligere ville man kalt det populisme, men i hjertet av Europas finanssenter, London, har den britiske statsministeren Gordon Brown bestemt seg for å nasjonalisere storbanken Northern Rock. I Tyskland har staten måttet hjelpe IKB Deutsche Industriebank. I USA har Citigroup og Merrill Lynch blitt tvunget til å fri til statskapitalister og oljesjeiker i Asia og Midtøsten. Børsstormene er ikke nye, men snarere svært forutsigbare og del av den generelle dereguleringen i Europa og verden. Hvem lar seg forundre over at dette ender med katastrofe? Og hvem synes ærlig talt dette er underlig så lenge den økonomiske liberalismens mål er å fjerne alle hindre for investorer? Er tiden inne for en grunnleggende revurdering av den globale økonomiske institusjonen?
Vår higen etter «natur» er i ferd med å ødelegge naturen. Internett gjør det nå mulig å bo midt i naturen, arbeide der og kjøpe alt man trenger uten å dra til byen. I USA og Japan er idealet om å leve i nærheten av naturen svært sentralt for den kulturelle selvoppfattelsen. Dette idealet er nå i ferd med å skape en særegen form for bosetninger som verken er urbane eller rurale: den «diffuse byen». Landsbygdas tradisjonelle bønder fortrenges av innflyttere som sosiologisk sett er byborgere. Men svært få i de to landene reflekterer over det paradoksale ved at det menneskelige presset på miljøet ødelegger selve målet for deres søken.
«Menneskelig kapital» har lenge vært et kjært uttrykk for næringslivet, men har nå også infisert den politiske retorikken. Hva skjuler seg bak den selvmotsigende koblingen av menneske og kapital?
Et multilateralt rammeverk er uunnværlig for å kontrollere globaliseringen. Problemet er at i en situasjon med store globale ulikheter, er frihandel kun et skalkeskjul for de sterkestes proteksjonisme. Verdenssamfunnet har behov for tilpassede regler som er utformet i universelle og demokratiske organer, der handelsutviklingen respekterer en sosial og miljømessig likevekt. Men med rettspraksisen som er i ferd med å etableres i det sterkt kritiserte WTO, ser vi nå tendenser til et internasjonalt rettssystem som utfordrer maktbalansen i verden. Stadig flere dommer i WTOs tvisteråd (DSB) går i u-landenes favør. Og den internasjonale handelsretten bes i dag også om å avgjøre i ikke-kommersiell saker. Er WTO i ferd med å utvikle seg til å bli noe mer enn et frihandelsorgan?
Ifølge FN lever nå mer enn en milliard mennesker i slumbyene til de største byene på den sørlige halvkule. Fra rønnene i Lima til søppelbergene i Manila kan man si at urbaniseringen har vært avskåret fra industrialisering og økonomisk vekst. I Mike Davis? nylig utgitte bok Planet of Slums er det framtiden til den urbane verden som utforskes. Vi trykker her et utdrag viet storbyen Kinshasa i Kongo: De tradisjonelle samfunnsstrukturen er i ferd med å forvitre. Tallet på pinsebevegelser har eksplodert. Her spres motbydelige kristne videoer som viser «barneheksenes» tilståelser og påfølgende hekseutdrivelser. Barna som i dag beskyldes for å være hekser har alle samme utgangspunkt: De har blitt en byrde for sine foreldre som ikke lenger klarer å fø dem.
Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon skar seg til slutt. I Europa er mange nå stemt for at man går tilbake til proteksjonisme på nasjonalt eller lokalt plan. Men hvorfor ikke tilpasse John Maynard Keynes opprinnelige idé om en Internasjonal handelsorganisasjon, som hadde full sysselsetting og sosiale framskritt blant sine mål, til vår tid?
