Olje

OLJEINDUSTRI: Er de gode dagene slutt for gigantselskapene? I slutten av desember slo Statoil og Norsk Hydro sammen offshoreaktivitetene sine «for å imøtekomme oljeindustriens utfordringer». De står overfor fusjon. Internasjonalt forsøker Kina og India å koordinere sin ekspansjon for å finne nye jaktmarker for det svarte gull. I dag deler en håndfull aktører verdens olje- og gassreserver mellom seg. Ifølge PFC energy, et innflytelsesrikt internasjonalt konsulentfirma, tilhører 77 prosent av verdens olje og gass nasjonale selskaper, det vil si den offentlige sektor–selv om de samarbeider med privat næringsliv gjennom produksjonsdelingsavtaler. Den nye nasjonaliseringsbølgen i oljesektoren til Caracas har spredd seg til Ecuador, Peru og Bolivia. Og i dag har russiske Gazprom en tredjedel av verdens naturgassreserver. Hva er fremtiden for olje- og gass-industrien?

Det internasjonale oljeforbruket vil øke med opptil 50 prosent i løpet av de 25 kommende år. Men hvordan klarer man å tilfredsstille etterspørselen? I mange land er man vitne til at produksjonen går ned. Og mange er skeptiske overfor hva som er den faktiske mengden av oljereserver. Gamle oljefelt viser tegn på uttørking. Og flere oljeproduserende land operer med oljetall som virker mistenkelige. Deres oljereserver kontrolleres av statlige selskaper som nekter enhver kontroll utenfra. OPECs såkalte «påviste reserver» er omtrent 400 milliarder fat større enn det som uavhengige private organisasjoner har kommet fram til. I dag kan det bli konflikter mellom de største vestlige forbrukslandene. Hvor snart må de finne andre energikilder?

De uutforskede forekomstene av olje og gass i Sibir kan bli en økonomisk og strategisk gullgruve for Russland. Men angående spørsmål om rørledninger har ikke Russland har ikke Vladimir Putin hatt videre suksess for samarbeid med Kina. Kina hadde faktisk tidligere inngått en avtale om oljeledning med det russiske oljeselskapet Yukos, selskapet den russiske regjeringen aksjonerte mot. Nå har Kina forhandlet med Kasakhstan om å øke Kinas innkjøp av råolje og gass. I april ga også Tokyo oljeselskaper rett til å bore i Kinahavet, i nærheten av øygruppen som kalles Senkaku i Japan og Diaouy i Kina, som krever suverenitet over den.

OLJEMARKEDET: Sabotasjeaksjoner mot oljeanlegg i Irak og attentater i den saudiarabiske oljesektoren skaper uro på oljemarkedet. Men det er ikke bare terrorfrykt som skaper høye oljepriser. I bakgrunnen lurer trusselen om en kommende knapphet. Hva er årsakene til den kraftige økningen i oljeprisen den siste tiden? Er det et midlertidig konjunkturfenomen eller begynnelsen på en syklus med varig økning av energiprisene? Eller er det, som noen frykter, et forvarsel om en ny og stor oljekrise, fremprovosert av at tilbud og etterspørsel utvikler seg i forskjellig takt? Disse spørsmålene og bekymringene er svært aktuelle etter at oljemarkedet begynte å koke to måneder etter invasjonen av Irak i mars 2003. Enkelte eksperter håpet på at invasjonen ville medføre en rask vekst i irakisk oljeproduksjon og en nedgang i oljeprisen til rundt 20 dollar fatet. Den totalt uventede stigningen i oljekursen begynte å gå enda raskere tidlig på våren 2004, i en periode da etterspørselen på verdensbasis opplevde en produksjonsnedgang på rundt to millioner fat per dag. Nedgangen i oljeprisene i etterkant av OPEC-møtet 3. juni 2003 og nyheten om at oljelagrene i USA vokser, var ikke nok til å få bekymringene til å forsvinne. Etterspørselen i verden vil vokse igjen i månedene som kommer, og faktorene som fikk oljeprisen til å eksplodere og komme opp i mer enn 40 dollar fatet, er i all hovedsak fortsatt tilstede. Disse faktorene berører både den geopolitiske situasjonen i verden og markedets mekaniske spill. Hvis situasjonen i Irak hadde vært annerledes og Saudi-Arabia fortsatt var skånet for attentater, ville oljeprisen naturligvis ikke ha skutt i været så raskt som den har gjort. I Irak har mangelen på sikkerhet og gjentatte sabotasjeaksjoner mot oljeinstallasjoner ført til at produksjonen falt til 1,33 millioner fat per dag i 2003 (mot 2,12 millioner fat per dag i 2002, året før krigen brøt ut). Til tross for en økning til 2,3 millioner fat per dag i mai 2004, ligger produksjonen fortsatt godt under nivået fra perioden 1999-2001. For øvrig er kontrakter som ble inngått av det gamle regimet med en rekke internasjonale selskaper lagt på is. Disse kontraktene dreide seg om utnytting av nye oljeforekomster med sikte på en fordobling av produksjonen i løpet av seks til åtte år. I Saudi-Arabia, verdens fremste oljeeksporterende land, har flere attentater den siste tiden skapt sjokkbølger, spesielt attentatene rettet mot et petrokjemisk kompleks og oljeområder. Rekken av attentater skaper naturlig nok frykt for gjentakelse i Saudi-Arabia, Irak og andre steder i Golfen, med forstyrrelser og avbrudd i eksporten som mulige konsekvenser. Den store forskjellen i forhold til det som skjedde i 1973 og i 1979 er at det i dag ikke er snakk om noen embargo fra de sittende regjeringenes side, eller et politisk regimeskifte som i Iran etter revolusjonen i 1979. I dag dreier det seg om fullstendig uforutsigbare terroraksjoner, gjennomført av ansiktsløse grupper. Og det som verre er: Truslene om destabilisering som saudiarabiske styresmakter nå konfronteres med, svekker landets muligheter til å fortsatt spille en dominerende rolle i å dekke verdens oljebehov. I det store og hele er spenninger som følge av den forverrede situasjonen i Irak og i Saudi-Arabia for en stor del årsak til den siste økningen i oljeprisen – et «risikotillegg» som anslås til mellom 6 og 10 dollar fatet, avhengig av omstendighetene. Dette inkluderer like mye økningen i