Politikk – Side 58

Visste de som tok livet av Rafik Hariri at de på symbolsk vis beseglet det syriske regimets skjebne?

Jeg har sjelden sett en amerikansk professor gråte i en paneldebatt. På konferansen «Culture in the Global Village» spurte jeg nemlig panelet om hva en «avatar» var, og fikk forklart at det var den «stedfortreder» man brukte i dataspillene, den virtuelle figuren som representerte deg. Da brøt indiskfødte Gayatri C. Spivak1 inn og bebreidet oss for å banalisere navnet på en av de mest hellige figurene fra hennes religion. Med dyp stemme sang hun plutselig på sitt morsmål en lengre hyllest til «Avatar». Men overraskende rant etter hvert tårene fra de mørke øynene – professoren ble så beveget av sangen fra sin opprinnelige kultur, at hun for en stund var følelsesmessig satt ut.Dette er tolv år siden, men jeg husker det ennå. Et eksempel på hvordan kapitalistisk og teknologisk ekspansjon koloniserer ethvert område av livet. Der ingenting lenger er hellig. Så hva er det for en kynisk tendens som finnes i kapitalismen?Det er ikke bare i turistindustrien vi finner eksempler på at gammel og prekapitalistisk praksis innlemmes i den salgbare kapitalistiske tenkemåten der alt får profittens karakter. Vi har lenge hatt en tendens til at alt unikt og opprinnelig blir utbyttbart eller omsettelig i det kapitalistiske Vesten. Tendensen er gjennomgående å «omkode» utenomøkonomisk praksis til noe omsettelig: Religion generer penger, etikk er lønnsomt, man «kvalitetsreformerer» utdannelsen, sosiale nettverk er nyttige, og man blir gjerne fiender i et arveoppgjør. Kapitalismen moral er kynismen. Der ritualer og normer tidligere ga livet dets nyanser og forskjeller, er tendensen nå å forenkle det meste til den eneste forskjellen: prislappene. Pengene blir alle tings målestokk. Kapitalismen «avkultiverer» således menneskene ved å avhistorisere inskripsjonene folk identifiserer seg med, deres kulturelle og moralske kode – symbolene gjentas bare så lenge de har markedsverdi. Referansen til en opprinnelse, n0rmer, praksis, eller en antatt «natur» svekkes. Tendensen er at kapitalismen ikke gjenkjenner rituelle koder preget av libido, det erotiske, men bare det som har matematisk bytteverdi – i likhet med den overtydelige pornografien. Det er bytteverdien som teller. Som teller opp alt som kan produseres, sirkuleres og konsumeres. Kapitalismen er nettopp dette: Organiseringen av flyten, av strømmene, av sirkulasjonen.2 Mitt poeng her er ikke nødvendigvis å fremstille kapitalismen som et uhyre.Det interessante er heller hva som gjør den kapitalistiske tenke- og væremåten så utrolig motstandsdyktig mot sosialistisk kritikk. Motstanden på venstresiden er svak på grunn av mangel på troverdige gjennomførbare alternativer – sosialismen driver i sin kritikk helst med negasjonens tenkemåte, noen affirmativ «posisjon» er stadig en tom impotent størrelse. Ja, ikke uten grunn er problemet i dag å skulle tenke seg hva som skulle være utenfor, hva som ikke skulle inngå i den sirkulerende og utvekslende væremåten.Den kapitalistiske tenkemåten er ikke bare motstandsdyktig, men også ekstremt tilpasningsdyktig. Slik har kapitalismen for lengst beveget seg utover industriens materielle verden til den immaterielle produksjonen med informasjonsvarer og medieprodukter. Det nye er hvordan stadig flere har dette som sitt arbeid – symbolbehandlende arbeidsmåter som produksjon av ideer, kunnskap, sosiale relasjoner, følelser og distribusjon av bilder, tekst og lyd. Også flere og flere tradisjonelle arbeidsprosesser styres via skjermer – eksempelvis slik datamaskiner styrer melke- og foringsmaskiner i landbruket.Det interessante er her at kynismen faktisk verdsettes i det immaterielle arbeidslivet: Å være nihilistisk3 er blitt en profesjonell kvalifikasjon i urbane jobber – slik nihilisten er vant til mobilitet, tåler forandringer, er fleksibel og

Hva er det som får noen mennesker til å velge noe så slitsomt som å være intellektuell?

Da Schibsted-konsernet lanserte gratisavisen 20 Minutes i Frankrike, spådde noen at dette ville bety «journalistikkens død». Står vi nå ved dødsleiet til den uavhengige og undersøkende pressen?

Den tradisjonelle venstresiden har lenge vært i krise. Ikke bare dominerer høyresiden nasjonale valg, men venstresiden har også beveget seg mot høyre – med velferdskutt, angrep på sosiale rettigheter, og deltagelse i internasjonal kriger. Gamle tradisjonelle grupperinger som før samlet folket på venstresiden oppløses. Selve begrepet «venstreside» er også uklart. Eksempelvis angriper unge og gamle nostalgikere1 i dag radikale akademikere for å ha kapret venstresiden – som om politisk abstrakt diskusjon skal ha tatt fokus vekk fra praktisk reformarbeid. Andre beskylder multikulturalismen for å glemme politikk og økonomi til fordel for kulturelle saker. I et par tiår har sosialistisk venstreside slitt med legitimering. Den franske psykoanalytikeren Felix Guattari adresserte problemet allerede i 1972 i boken Molekylær revolusjon: «Marxismen, i alle dens former, mangler begjær og mister sin essens ved tendensen til byråkratisme og humanisme – og freudianismen har ikke bare ignorert klassekampen fra begynnelsen av, men har også kontinuerlig forfalsket dens tidlige oppdagelser i forhold til det ubevisste begjær, ved å lenke det til familien og den herskende ordens sosiale normer.» Guattari foreskrev da heller Schizoanalyse, som «vil ha mye til felles med revolusjonære visjoner om sosiale bedringer i fremtiden, uatskillelig fra en multitude av molekylær revolusjon i begjærets økonomi.» Nå, 30 år senere, har amerikaneren Michael Hardt og den italienske filosofen Toni Negri fullført et par bøker om moderne maktformer og motmakt. Deres første bok Empire2 beskriver den nye verdensorden der nasjonalstater overgir sin selvstendighet til mektige overnasjonale institusjoner. Dette imperiale fenomenet, som ligner nyliberalismen, gjennomstrømmer liv, økonomi og arbeidsliv – en penetrering der stat og kapital gjør sitt for å definere den enkeltes kulturelle og sosiale livsverden. Denne nye form for imperial «biomakt» som omgjør hele verden til en gigantisk fabrikk, kan ikke tas ved roten, da den verken har en slik, ei heller et styrende hode. Imperiet må møtes med motmakt, av mangfoldets kraft, av individuell kreativitet, av monstruøst begjær – fra et frigjørende nettverk nedenfra, hva Negri & Hardt kaller multitude (mylder, mangfold, variasjon, nettverk). Nettopp navnet på deres nye bok Multitude – War and Democracy in the Age of Empire (Penguin Press, 2004). Begrepet multitude som også ble benyttet av Guattari, stammer opprinnelig fra filosofen Spinoza. Poenget i dag er at postmoderne nettverk virker subversive overfor undertrykkende makt, og samtidig konstituerende for nye væremåter og ekspansive nettverk – til forskjell fra moderne hierarkier som styrer et enhetlig nasjonalt folk eller en uniformt organisert masse ovenfra. Mangfoldige nettverk (multitude) er heller konstitutive, horisontale, ekspansive, og møtepunkter for kunnskap, visualitet og følelsemessige relasjoner. Negri & Hardt kaller dette biopolitisk produksjon – et kjærlighetens prosjekt som strekker seg langt utover den borgerlige kjernefamiliens privatiserte kjærlighet. Poenget er altså at det nye nettverksdemokratiet først er muliggjort med det siste tiårets fremvekst av teknologiske nettverk. I dag mobiliseres motmakt gjennom internetts e-post og websider, mobiltelefoner, rask transport, migrasjon og samarbeidsformer som før ikke var mulig i en slik skala. Dessuten tenderer den immaterielle produksjonen – produksjonen av ideer, innsikt, sosiale relasjoner og rask distribusjon av bilder, tekst og lyd – til å dominere vår tids arbeidsform. Arbeid blir kommunikativt samarbeid, organisert i nettverk og fellesskap – intellektuelt arbeid, nettverksarbeid, oppfinnelser og vitenskap. Poenget er ikke at vi lever i et postindustrielt samfunn fysisk sett, men at tendensen er at flere og flere i samfunnet driver med symbolbehandling og informasjonsarbeid. Selv om

Det er bekymringsverdig at president Bush, som er kjent for sin religiøse fundamentalisme, sin intellektuelle middelmådighet og sin mangel på kultur, nå er den presidentkandidaten som har oppnådd flest stemmer i det amerikanske demokratiets historie, skriver Ignacio Ramonet.