Auschwitz og Beslan
Det umenneskelige vokser frem under ekstreme omstendigheter. Men bør utilgivelige handlinger tilgis?
Den kaukasiske labyrinten
Slik det for USA finnes et før og et etter 11. september, vil det nå for Russland finnes et før og et etter Beslan. En massiv gisseltaking utviklet seg 3. september 2004 til et mareritt: Nærmere 370 mennesker, derav rundt 160 barn, ble drept. En hel verden var rystet over denne massakren av uskyldige. Og de russiske militærstyrkenes intervensjon var så rotete og brutal at man knapt trodde sine egne øyne.Beslan markerer uten tvil et vendepunkt i konfliktene i Kaukasus: både på grunn av det russiske sikkerhetsapparatets enorme fallitt og gisseltakernes ekstreme voldsbruk. Det er den desidert største krisen Vladimir Putin har stått overfor i sin tid som president, men det virker som om han ikke helt har tatt inn over seg omfanget av den. Dagen etter blodbadet erklærte han: «Det skal innrømmes at vi ikke har forstått kompleksiteten og faren ved den utvikling som har skjedd i vårt eget land og i verden». Slik slår han fast at Russland, i likhet med andre stater, står overfor en felles motstander, nemlig «den internasjonale terrorismen». Med andre ord: Den radikale islamismen eller det noen kaller «den verdensomspennende islamske jihad».Det er samme type feilslutning som den USAs president George W. Bush trakk da han i mars 2003 bestemte seg for å invadere Irak under påskudd av å skulle bekjempe Al-Qaidas terrorisme. Nå er det Russlands tur til å erklære seg «i krig» og forherlige tanken om en «sterk stat». Putins menn gjør seg klar til å sette i gang store omveltninger av landets politiske system,1 samtidig som hæren og de hemmelige tjenestene styrkes. Det snakkes til og med om «forkjøpsangrep for å ødelegge terroristbaser overalt i verden.»2Russiske myndigheter nekter å vedgå at den terrorismen og islamismen de i dag står overfor i Kaukasus kun er redskaper: Deres virkelige problem i denne regionen er nasjonalismen. Nasjonalismen ser ut til å være den mektigste og mest motstandsdyktige av alle politiske krefter. Det er uten tvil den moderne historiens viktigste kraft, noe palestinernes motstand vitner om. Verken kolonialismen, imperialismen eller totalitære regimer har kunnet overgå den. Det er en politisk strømning som ikke nøler med å opprette de mest uensartede allianser for å nå sine mål. Et godt eksempel på dette er situasjonen i Afghanistan og Irak, der nasjonalisme og radikal islamisme forenes i kampen for nasjonal frigjøring. Og nye, særdeles avskyelige former for terrorisme ser dagens lys. Det samme er tilfellet i Tsjetsjenia. Ingen har gjort så stor motstand mot russernes erobring av Kaukasus som tsjetsjenerne. Siden 1818 har de modig stått opp mot overmakten. Og ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 erklærte Tsjetsjenia seg uavhengig. Det medførte den første krigen med Russland, som i august 1996 endte med at Tsjetsjenia gikk seirende ut – riktignok med store menneskelige tap.Etter en serie attentater i oktober 1999, angrep den russiske hæren Tsjetsjenia på nytt. Denne andre krigen la det allerede ødelagte landet fullstendig i ruiner. Moskva organiserte lokalvalg, og plasserte Moskva-lojale personer i nøkkelposisjoner. Den tsjetsjenske motstanden har imidlertid ikke lagt ned våpnene, attentatene fortsetter, og den russiske undertrykkelsen forblir grusom.3Den geopolitiske konteksten gjør ikke saken bedre. Russiske myndigheter ergrer seg over de sterke båndene – så vel militære som økonomiske – som knyttes mellom USA og to stater i Transkaukasus: Georgia og Aserbajdsjan, på grensen til Tsjetsjenia. Disse båndene må sees i sammenheng med president
Alltid på etterskudd
Orkanene som herjet i Karibien i september tok hundrevis av menneskeliv, spesielt på fattige Haiti. Konsekvensene av slike «naturkatastrofer» er alt annet enn naturlige. Den humanitære sektoren bør legge om sin tankegang og praksis for å komme katastrofene i forkjøpet.
– Målet er demokratisk kommunisme
I Norge forsøker partiene til venstre å samle seg til regjeringsmakt. Le Monde diplomatique har møtt italienske Giovanni Berlinguer til en samtale som går direkte inn i debatten om samling på den norske venstresiden, samt høyresidens angrep på velferdsstaten, en samtale om klassekamp, nyliberalisme, kommunisme og betydningen av det europeiske felleskap.
Fire grunnleggende friheter
I mer enn 20 år har Richard Stallman kjempet for å frigjøre programvare, for at brukeren skal kunne ha kontroll over sin datamaskin.
Humanitær ufarliggjøring av motstand
Den nyliberale globaliseringen har gjort avstanden større mellom dem som tar avgjørelser og dem som lider under konsekvensene av disse avgjørelsene. Møtesteder som Verdens sosiale forum gjør det mulig for lokale motstandsbevegelser å minske denne avstanden gjennom å knytte forbindelser til sine meningsfeller i de rike landene. Et eksempel: Da Indias første private damprosjekt, Maheshwar-dammen, ble gjennomført, arbeidet en allianse av Narmada Bachao Andolan (NBA), den tyske organisasjonen Urgewald, Berne Declaration i Sveits og International Rivers Network i Berkeley sammen for å presse en rekke internasjonale banker og selskaper til å trekke seg ut av prosjektet. Dette hadde ikke vært mulig uten en bunnsolid lokal motstandsbevegelse. Protesten fra denne lokale bevegelsen ble forsterket av støttespillere på den globale arenaen, noe som brakte investorer i forlegenhet og tvang dem til å trekke seg. (…) Blant de farene massebevegelser står overfor er en «NGO-isering» av motstanden. Det jeg nå skal si vil lett kunne vris til en fordømmelse av alle NGO-er (ikke-statlige organisasjoner), men det ville være feil. I det grumsete vannet av falske NGO-er, satt opp for å tappe bevilgninger eller som skatteunndragelse, finnes selvsagt også NGO-er som gjør et verdifullt arbeid. Men det er viktig å betrakte dette fenomenet i en større politisk sammenheng. I India begynte for eksempel boomen av subsidierte NGO-er på slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet. Den kom samtidig som at indiske markeder ble åpnet opp for nyliberalisme. På denne tiden avviklet den indiske staten, for å oppfylle strukturtilpasningskravene, bevilgningene til distriktsutvikling, landbruk, energi, transport og offentlig helsevesen. Da staten abdiserte fra sin tradisjonelle rolle, rykket NGO-ene inn for å arbeide med nettopp disse feltene. Forskjellen er selvsagt at deres midler bare utgjør en brøkdel av de faktiske kuttene i offentlig forbruk. De fleste store NGO-er finansieres og styres av bistandsmyndigheter, som i sin tur subsidieres av vestlige regjeringer, Verdensbanken, FN og enkelte multinasjonale selskaper. Selv om det ikke nødvendigvis er de samme myndighetene, er de like fullt del av den samme løselige politiske formasjonen som har overoppsyn med det nyliberale prosjektet og er de som i utgangspunktet krever kutt i offentlig forbruk. Hvorfor skulle disse myndighetene finansiere NGO-er? Kan det rett og slett være god, gammeldags misjonærånd? Skyldfølelse? Det er litt mer enn det. NGO-er gir inntrykk av at de fyller tomrommet når staten trekker seg tilbake. Og det gjør de, men på en materielt sett inkonsekvent måte. NGO-enes viktigste bidrag er at de stilner politisk raseri og deler ut som nødhjelp eller veldedighet det folk burde ha rett til. De endrer den offentlige psyke. De gjør folk til avhengige ofre og sliper ned den politiske motstandens skarpeste kanter. NGO-ene utgjør en slags buffer mellom sarkar og public. Mellom Imperiet og dets subjekter. De er blitt meglere, fortolkere og tilretteleggere. På lang sikt rapporterer NGO-ene til sine bidragsytere, og ikke til folket de arbeider blant. De er hva botanikere kaller en indikatorart. Det er nesten slik at jo større ødeleggelser nyliberalismen skaper, jo større blir utbruddet av NGO-er. Ingenting illustrerer dette tydeligere enn når USA forbereder seg på å invadere et land og samtidig forbereder NGO-er på å gå inn og rydde opp etter ødeleggelsene. For å sikre at fremtidig finansiering ikke uteblir og at myndighetene i landene de arbeider i tillater dem å operere, må NGO-ene presentere arbeidet sitt innenfor overfladiske rammer som er
Al-Qaida som varemerke
Alt tyder på at Al-Qaida gjennomgår et skifte, som vil gjøre det stadig vanskeligere å betegne nettverket som en strukturert organisasjon. Om Al-Qaidas harde kjerne nøytraliseres, vil «varemerket» antakelig leve videre.
Terrorisme da og nå
Mot slutten av 1800-tallet sto anarkister for en bølge av attentater som ga inntrykk av at det fantes et internasjonalt nettverk av terrorgrupper. Også da var sosial eksklusjon en av årsakene til terrortruslene.
Bistand fra fattig til rik
I femti år har internasjonal bistand vært nært knyttet til givernes og kreditorenes interesser. I praksis gir fattige land bistand til de rike. Bak formler som «fattigdomsreduksjon» og «godt styresett» spøker en bistandsindustri uten demokratisk styring.
Grenser for solidaritet
Mange europeiske land, deriblant Norge, har funnet det nødvendig å beskytte seg mot arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene i øst. Overgangsreglene kritiseres for å fokusere på nasjonale privilegier fremfor internasjonal solidaritet.
En krig mellom sivilisasjoner?
Er «krigen mot terror» en krig mellom «oss» og «dem», Øst og Vest, islam og kristendom? Dagens konflikter blir stadig tydeligere fremstilt som en krig mellom sivilisasjoner, men det nye fiendebildet dekker over reelle motsetninger i verden.
Tankens kontrol med maskinen
Teknologiske gennembrud indenfor hjerneforskning har gjort det muligt at udføre aktive handlinger alene ved tankens kraft. Men da megen hjerneforskning på området er finansieret af militære instanser, er perspektiverne i disse fremskridt uoverskuelige.
De «andre» kvinnene
I franske forsteder preges minoritetskvinnenes hverdag av arbeidsløshet og diskriminering grunnet sosial og etnisk bakgrunn. Likevel, kvinnene møtes, organiserer seg og gjør motstand.
Fortsatt samarbeid over Atlanteren
Konflikten mellom USA og deler av Europa i forbindelse med Irak-krigen fikk mange til å snakke om «skilsmisse» mellom de to kontinentene. Uenighetene har imidlertid ikke gått utover det økonomiske samkvemmet mellom USA og Europa, som tvert imot har styrket seg siden 11. september 2001.
Fordi de fortjener det
Forbud mot barnereklame er ingen selvfølge overalt. Skal man finne seg til rette i forbrukersamfunnet er det best å starte tidlig, er mantraet fra reklameindustrien.
Den sunne fornuft
Vår verden er syk. Den lider av ustadighet og hjelpeløshet. For ikke å snakke om følgende grusomme sykdom: mangel på rom for dialog og samarbeid. Hvor kan vi finne en møteplass der utveksling av ideer ennå er mulig? Kanskje kan vi begynne vårt søk i den sunne fornuft – denne dyrebare forståelse vi i våre dager så sjelden støter på. La oss ta et eksempel: utgifter til militær virksomhet. Hver dag går det på verdensbasis med 2,2 milliarder dollar til å produsere død. Mer presist kan vi si at verden benytter denne astronomiske summen til å fremme en jakt av gigantisk omfang, der jeger og bytte tilhører samme art, og vinneren er den som har tatt flest artsfrender av dage. Et beløp tilsvarende militærutgifter for ni dager ville vært tilstrekkelig til å gi mat, utdanning og legehjelp til alle jordens barn som er dette foruten. Ved første øyekast vil disse økonomiske utskeielsene synes fullstendig fornuftsstridige. Er det virkelig slik? Den offisielle versjonen rettferdiggjør denne sløsingen som et ledd i krigen mot terrorisme. All sunn fornuft sier oss imidlertid at terroristene bare er ytterst takknemlige for en slik utvikling. Man trenger ikke være noe geni for å slå fast at krigene i Afghanistan og Irak har gitt en ny betydelig giv til terrorismen. Disse krigene er regelrette uttrykk for statsterrorisme, og statsterrorismen bruker terrorisme fra ikke-statlige aktører som unnskyldning, og vice versa. Det er nylig blitt klart at USAs økonomi tar seg opp igjen, og veksten er på ny tilfredsstillende. Ifølge ekspertene ville denne veksten vært betydelig svakere uten utgiftene i Midtøsten. Krigen mot Irak var på et vis en strålende nyhet for økonomien. Men hva med ofrene, hva med de døde? Er den sunne fornuft å finne i de økonomiske statistikkene eller i en sønderknust fars fortvilte utsagn: «Forbannet være denne krigen! Forbannet være alle kriger!»? Verdens fem største våpenprodusenter og -selgere (USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike) er de fem statene som har vetorett i FNs sikkerhetsråd. Er det ikke en fornærmelse mot den sunne fornuft at de som skal være en garanti for verdensfreden samtidig er klodens største våpenleverandører? Når sannhetens time ringes inn, er det disse fem landene som står ved roret. De styrer også Det internasjonale pengefondet (IMF), og flesteparten figurerer i tillegg blant de åtte statene som tar de avgjørende beslutningene i Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Her er vetoretten fastsatt, men aldri benyttet. Burde ikke kampen for demokrati i verden begynne med en demokratisering av disse organisasjonene som hevder å være internasjonale? Hva kan den sunne fornuft fortelle oss? Det er ikke lagt til rette for at den skal kunne gi sin mening. Den sunne fornuft har ikke stemmerett, og heller ingen særlig talerett. En stor del av verdens grusomste forbrytelser og verste urett begås med disse såkalt internasjonale organisasjonenes (IMF, Verdensbanken, WTO) medvirkning. Deres ofre er de «frafalne»: Ikke de som er gått tapt i grusomme militærdiktaturers endeløse natt, men «demokratiets frafalne». De siste årene har man i mitt hjemland Uruguay, som overalt ellers i Sør-Amerika og resten av verden, sett arbeidsplasser, lønninger, pensjoner, fabrikker, jord og elver forsvinne. Selv våre egne barn er forsvunnet. De har måttet emigrere for å finne det de har mistet, og reiser nå langs den veien deres forfedre engang tok, men i motsatt retning. Er vi, i den sunne
Nordiske magtudredninger
Er tiden løbet fra de store forskningstunge analyser af magten? Den norske og danske magtanalyse ignorerer hinanden og konkluderer modsat på ensartede forskningsresultater. Den nyeste svenske udredning rummer måske ny muligheder for denne nordiske samfundsvidenskabelige specialitet.
Økonomisk vekst er folkets nye opium
Må utvikling nødvendigvis knyttes til vekst og de ødeleggelser den fører med seg? Er det ikke snarere på tide å arbeide for at de to begrepene løsrives fra hverandre?
Dyreverngeriljaens frigjøringskamp
I USA advares farmasøytiske laboratorier og bioteknologiselskap mot mulige angrep fra dyrevernsaktivister. FBIs nye moteord for disse radikale aktivistene er «økoterrorister».
Idrett som geopolitikk
Fra 13. til 29. august vil De olympiske leker i Aten få minst like omfattende mediedekning som langt viktigere begivenheter, som for eksempel krigen i Irak. For noen er OL et symbol på innsatsvilje og vennskap mellom folkeslag. For andre er idretten «det nye opium for folket».
Kald mig Max Weber
Det er hundrede år siden, den tyske sociolog Max Weber udgav Den protestantiske etik og kapitalismens ånd.
Populismens psykologi
Populismens oppblomstring de siste 20 årene er et tegn på krise i det representative demokratiet. Men hva kjennetegner egentlig populismen som politisk og psykologisk fenomen?
Muslimske kvinner debatterer islam
De siste tiårene har kvinners posisjon i muslimske land vært i sterk endring, men hvert fremskritt møter motstand, og tradisjonelle tankesett er ofte vanskeligere å endre enn lovverket. I Marokko og Iran debatteres forholdet mellom islam og kvinners rettigheter i mangfoldige organisasjoner og fora.
Folkeforbundets fallitt
«Folkeforbundet er dødt, leve FN!» Slik kommenterte Lord Cecil, en av de ivrigste tilhengerne av Folkeforbundet, oppløsningen av det i april 1946. Men Folkeforbundets president, norske Carl Hambro, hadde allerede erklært: «Vi innrømmer at vi ofte har manglet moralsk mot, at vi ofte har nølt der vi burde ha handlet, og at vi har handlet der det ville ha vært mer fornuftig å vente.» Men Frankrikes representant, den frittalende Joseph Paul-Boncour, mente ikke at Folkeforbundet hadde mislyktes – problemet var at regjeringene ikke hadde greid å heve seg over sine egne særinteresser. Og for å minne om «suksessen» fra forbundets første år nevnte man forebygging av konflikter på Balkan, hjelp til gjenoppbyggingen av den østerrikske økonomien, arbeidet med å skape grunnlag for en solid avvæpningspolitikk … Her «glemte» man Folkeforbundets maktesløshet da Japan angrep Kina i 1933 og da Mussolini invaderte Etiopia i 1935, for ikke å snakke om fremveksten av Nazi-Tyskland (1933) og den mislykte avvæpningspolitikken. «Jeg støtter de sterke og bringer de svake til taushet uten blodsutgytelser» – dette valgspråket mente Albert Einstein ville passe som inskripsjon utenfor Folkeforbundets hovedkvarter. Ved krigserklæringen i 1939 bestemte Folkeforbundet seg for å utsette sine møter inntil det ble fred … Men «antibolsjevismen fikk en i 1939 til å huske at det fantes et Folkeforbund» (Paul-Boncour). Organisasjonen ville faktisk samles igjen for å ekskludere Sovjetunionen på grunn av angrepet på Finland i november 1939. Etter trusler fra Tyskland lovte forberedelseskommisjonen at Forbundet bare ville ta opp denne ene konflikten, noe som innebar at både invasjonen av Tsjekkoslovakia, invasjonen av Albania og angrepet på Polen ble forbigått i stillhet. Etter dette begrenset Folkeforbundet seg til «tekniske» aktiviteter: beskyttelse av flyktninger, studier av fremtidig gjenoppbygging og så videre. Da Vichy-regimets Frankrike i sin tur gikk ut av Folkeforbundet (som ikke våget å erstatte det med det frie Frankrike, som ikke var anerkjent av «stormaktene»), deltok verken Tyskland, Italia, Japan, USA (der Senatet helt siden 1919 hadde nektet å delta) eller Sovjetunionen lenger i dette «tomme skallet.» Woodrow Wilson, jurist og president i USA, hadde imidlertid i utgangspunktet hatt en stor visjon etter første verdenskrig. Etter at Storbritannia og Frankrike seiret med støtte fra USA, ønsket han å opprette en grunnleggende rettferdighet gjennom Folkeforbundet, mens Frankrike, den andre seierherren, ønsket en fred med oppreisning. Ved å innlemme dette prosjektet i selve fredstraktaten, håpet Wilson å erstatte den dødbringende rivaliseringen mellom nasjonalstater med et nasjonenes fellesskap. Dette nye Folkeforbundet skulle dessuten være en seier over stormaktene for de små statene som endelig var frie – blant andre Tsjekkoslovakia, Ungarn, de baltiske statene, Hedjaz og Syria. Wilson la imidlertid til at verden hadde behov for et enhetlig styre, og det skulle USA stå for. Ved begynnelsen av det tredje årtusen hører vi et ekko av dette når de amerikanske lederne som gode redningsmenn forsikrer oss om at de «er de rikeste og sterkeste, og derfor de beste til å styre». Den samme messianismen er der fortsatt, bortsett fra at da Folkeforbundet ble opprettet, ville Clemenceau at Frankrike skulle få oppreisning for de skadene landet hadde lidd, mens Wilson motsatte seg dette for den fremtidige fredens sak. I dag er det USA som ikke vil være avhengig av FN for å gå til aksjon, og Frankrike som har motsatt seg unilateralisme … Da Folkeforbundet ble oppløst i 1946,