Politikk – Side 64

«Før i tiden hadde ingen regjering makt til å holde befolkningen under konstant overvåking. Nå overvåket Tankepolitiet alle, hele tiden.» George Orwell, 1984 De som har tenkt å tilbringe sommerferien i USA skal vite at i kraft av en avtale mellom Europakommisjonen og de føderale myndighetene, vil flyselskapet de reiser med uten deres samtykke gi visse personlige opplysninger om dem til det amerikanske tollvesenet. Før de i det hele tatt går ombord i flyet, vil amerikanske myndigheter være informert om deres navn, alder, adresse, pass- og kredittkortnummer, helsetilstand, matpreferanser (som kan si noe om deres religion), tidligere reiser, navn og adresse til personer som reiste sammen med dem, organisasjoner som finansierte noen av reisene, og så videre. Alle disse opplysningene leveres videre til et filtreringssystem som kalles CAPPS (Computer Assisted Passenger Pre-Screening) og utpeker eventuelle mistenkelige personer. Ved å kontrollere identiteten til hver enkelt passasjer og krysse den med informasjonen politiets opplysningstjeneste, Statsdepartementet (Department of States), justisministeriet og bankene sitter med, vurderer CAPPS passasjerenes farlighetsgrad og gir dem ulike fargekoder: grønn for de ufarlige, gul for de tvilsomme og rød for de som blir nektet adgang til flyet og pågrepet. «Immigrasjonsmyndighetene og Statsdepartementet samarbeider for å identifisere individer som må overvåkes ved eller før ankomst til USA,» har justisminister John Ashcroft advart. «Vi vurderer hver enkelt besøkende for å avgjøre hvor stor risikoen er for at han eventuelt er innblandet i terrorvirksomhet.»1 Hvis den besøkende er muslim eller kommer fra Midtøsten, vil han straks bli tildelt den gule koden for tvilsomme personer. Og Programmet for grensesikkerhet gir tollbetjentene tillatelse til å fotografere vedkommende og ta fingeravtrykk av ham. Latinamerikanerne er også under nøye oppsikt. 65 millioner meksikanere, 31 millioner colombianere og 18 millioner sentralamerikanere er blitt registrert i USA, uten at de visste om det og uten tillatelse fra deres regjering.2 For hver enkelt av dem var det registrert fødselsdato og -sted, kjønn, foreldres identitet, fysisk beskrivelse, sivilstand, passnummer og oppgitt yrke. Ofte lagres også andre konfidensielle opplysninger som privatadresse, telefon-, bankkonto- og bilnummer, samt fingeravtrykk. Litt etter litt vil alle latinamerikanere bli klassifisert av Washington på denne måten. «Målet er å skape en tryggere verden. Vi må være informert om hvilken risiko de menneskene som kommer inn i landet vårt representerer», erklærte nylig James Lee, en av de ansvarlige for ChoicePoint, bedriften som kjøper disse opplysningene for å selge dem videre til USAs administrasjon.3 Amerikansk lov forbyr at personlige opplysninger blir lagret – men ikke at regjeringen gir et privat selskap i oppdrag å gjøre det. ChoicePoint-selskapet har base i Atlanta, og er ikke noen ukjent bedrift. Under valget i Florida i 2000 hadde staten engasjert selskapets filial Database Technologies (DBT) for å omorganisere velgerlistene. Resultat: tusenvis av personer mistet stemmeretten, noe som endret utfallet av valget, som George W. Bush vant med et forsprang på bare 537 stemmer. Seieren i Florida gjorde det som kjent mulig for ham å bli president.4 Selv om attentatene 11. september 2001 har ført til økt rasisme, er det ikke bare utlendinger som blir gjort til gjenstand for sterkere overvåking . Amerikanske statsborgere slipper heller ikke unna dagens paranoia. Nye kontroller med hjemmel i Patriot Act-loven rokker ved retten til privatliv, post- eller telefonhemmeligheter og informasjonsfrihet. Det er ikke lenger nødvendig å innhente tillatelse for telefonavlytting. Etterforskerne kan få tilgang til personlige opplysninger

Historien om «frigjøringen» av den amerikanske soldaten Jessica Lynch vil stå i fremtidens historiebøker om krigspropaganda. Løgnene vi ble servert i forkant av og under Irak-krigen, føyer seg inn i en lang tradisjon av statsløgner.

I løpet av 90 minutter drepes fem hundre mennesker – langt over halvparten er landsbyens barn, spedbarn og gamle. Ingen slapp unna blodtørsten til angriperne. Den ansvarlige amerikanske offiseren for massakren «henrettet» egenhendig hundre av dem. My Lai-massakren i 1969 under Vietnamkrigen ble kjent ved en tilfeldighet. Amerikanske løytnant Calley ble dømt som ansvarlig for drapet på vietnameserne, men slapp allerede ut etter tre og et halvt år i fengsel. Massemorderen ble så regnskapsfører hos en juvelhandler i Georgia . Urettferdig? Skulle mannen hatt amerikansk livstidsdom? Hyttende never mot Calleys tilfelle i Vietnamdemonstrasjonene, både i Oslo og San Francisco den gang, viste at man nok ønsket mannen innesperret for livet. Men hvor legitim er enhver tids gjeldende moralske rettferdighetsfølelse? Var det eksempelvis rettferdig av det norske Storting å innføre dødsstraff tidlig i mai 1945? Krenkes rettferdighetsfølelsen i samfunnet, så kan det føre til opptøyer – som med Rodney King-saken i Los Angeles i 1992, der fire hvite politimenn ble frikjent. Først når to av dem likevel fikk fengselsdom, roet gemyttene seg. Ser man på den generelle økningen i antall fanger i verdens fengsler, så er troen på fengselsstraff som løsning stor. I USAs fengselsindustri fordoblet antall fengslede seg til to millioner fanger i Clintons åtteårsperiode. Men er Norge noe bedre? Norge fengsler flest i Norden – de andre nordiske landene sender langt flere på alternative soningsformer utenfor fengsel. I mars 2002 ble det også åpnet for samfunnsstraff i Norge med Straffegjennomføringsloven. Men det er i dag ennå ikke registrert økt bruk av dette fra Norges justisminister Dørum og nedover i straffesystemet – justisministeren uttalte nå i mai at han bare er positiv til samfunnsstraff når Kriminalomsorgen kan bevise at den fungerer. Til forskjell fra hans kollega i Danmark som vurderer bruk av ekstraordinær benådning for mindre alvorlig økonomisk kriminalitet, for å dempe presset på de overfylte fengslene. Man glemmer lett at denne fengslende tenkemåten ofte har urealistiske forestillinger om nytten av straff – og politi. Norsk rettshistorie viser nok av eksempler på lovgivere som ville løse sosiale problemer med straffelovens hjelp. Eksempelvis ble alkoholproblemet forsøkt løst med Løsgjengerloven fra 1900, men straff og tvangsarbeid og senere alkoholforbud ble til slutt opphevet – det stred mot folks rettsoppfatning. I moderne tid er narkotikalovgivningen like mislykket. Dessverre ble fjorårets mer liberale straffegjennomføringslov avvist av justisminister Dørum. Den tidligere liberaleren er i dag opportunt fengslet av det politisk-høyrekristelige samarbeidet. Hyklersk nulltoleranse og hyppig varetekt der politimakt autoritært tilfredstiller en ullen redsel for de farlige «andre». Et forsøk på å «straffe» seg ut av et sosialt helseproblem. Ikke bare innesperres de narkomane, de gis også en inhuman «kroppsstraff» med stadige vagina- og anus-undersøkelser på spesialtoaletter, anvendelse av klyster, brekkmidler og røntgen. Gjaldt ikke fengsel opprinnelig de som skadet andre? I fengsel blir innsatte i tillegg «påført» ytterligere skade: I USA er det nå kjent at fengslede utsettes for farlige sykdommer som HIV og Hepatitt C. Når homoseksualitet, narkotika og tatovering er forbudt – har fangene heller ikke kondomer, rene sprøyte- eller tatoveringsspisser. Tatovering er en også en stor kilde til HIV-smitte. Og i russiske fengsler smittes 10% av tuberkulose. I utviklet form koster den 5 millioner kroner å kurere – millionen Norge nylig ga til legehjelp hjelper derfor ikke mye. Det er heller fengselet som er problemet. Denne fengslende tenkemåten viser seg også der

Oversett av de store mediene har et dokument gått fullstendig upåaktet hen, nemlig en rapport utgitt av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om helse og sikkerhet i arbeidslivet. Rapporten avslører at 270 millioner lønnstakere verden over blir utsatt for arbeidsulykker hvert år, mens 160 millioner pådrar seg sykdommer i forbindelse med arbeidet. Studien viser også at antallet arbeidere som dør på jobb, overstiger to millioner i året. Hver dag tar altså arbeidet livet av 5000 mennesker! «Og disse tallene er for lavt anslått i forhold til virkeligheten», understrekes det i rapporten. Ifølge den franske trygdekassen skjer det hvert år 780 arbeidsrelaterte dødsfall i Frankrike, altså mer enn to hver dag! Også her «er de reelle tallene undervurdert». Det skjer omtrent 1 350 millioner arbeidsulykker hvert år i Frankrike, og det tilsvarer 3700 ofre hver dag – med åtte timers arbeidsdag betyr det åtte skadede hvert minutt… «Blodskatt», kalte folkets forsvarere før i tiden denne tause lidelsen, dette offeret på vekstens og konkurranseevnens alter. Med dagens oppmerksomhet rundt spørsmålet om pensjonsordningene, bør vi legge oss denne avgiften på minnet. Og vi bør tenke på de mange hundre tusen lønnstakerne som blir nedslitt, mørbanket og ødelagt innen de når frem til livets siste fase. Uten å kunne nyte godt av sine gamle dager. Når levealderen øker, gir det seg også utslag i en eksplosjon av pensjonistlidelser som henger sammen med yrkesaktiviteten: kreft, hjerte- og karsykdommer, depresjoner, hjerneslag, nedsatte sansefunksjoner, leddsykdommer, senilitet, Alzheimer, og så videre. Dette gjør angrepet på pensjonsordningene spesielt avskyelig. Det dreier seg om et samordnet angrep styrt av drivkreftene bak den liberale globaliseringen: G8, Verdensbanken og OECD. Helt siden 1970-årene har disse kreftene ført en offensiv rettet mot trygdesystemet og velferdsstaten. De har fått støtte av EU, hvor stats- og regjeringssjefene (herrene Chirac og Jospin for Frankrikes vedkommende) bestemte seg for å øke pensjonsalderen med fem år på toppmøtet i Barcelona i mars 2002. Det vil si et alvorlig sosialt tilbakeskritt. Og det vil si at man oppgir ideen om å bygge et mer balansert og mer egalitært samfunn. Mens vanlige mennesker blir valset ned og utarmet, fortsetter rikdommene å hope seg opp på toppen. For 30 år siden fikk en bedriftsleder omtrent 40 ganger gjennomsnittslønnen for en arbeider. I dag tjener han tusen ganger så mye. Og bedriftslederen kan se pensjonisttilværelsen bekymringsfritt i møte, noe som langt fra er tilfellet for vanlige lønnstakere – spesielt ikke for lærerne. Mange hundre tusen av dem har derfor lagt ned arbeidet i Italia, Tyskland, Hellas, Østerrike og Frankrike, for å protestere mot raseringen av pensjonssystemet. Dette systemet trenger riktignok å reformeres, fordi antallet yrkesaktive synker mens antallet pensjonister øker – og fordi pensjonene, som i dag utgjør 11,5 % av brutto nasjonalprodukt, kommer til å utgjøre 13,5 % i 2020 og 15,5 % i 2040 – en belastning staten ikke vil kunne klare. På grunn av børskrisen har pensjonsfondene tapt over 20 % av sin verdi. Likevel er det ingen som foreslår å gå bort fra å finansiere pensjonene med oppsparte midler; og når man skal reformere systemet, er det ingen som foreslår noe annet enn at det må gå ut over lønnstakerne. Som om det bare var snakk om et teknisk problem, uten konsekvenser for samfunnet som helhet. Alle variablene (trygdeavgiftenes størrelse og fordeling, pensjonsalderen, pensjonsutbetalingenes størrelse) forandres systematisk på lønnstakernes