«Regulatoriske sandkasser» som gir teknologiselskaper unntak fra personvernlover og andre lover for å fremme innovasjon, blir stadig mer utbredt. I EUs nye KI-direktiv er de også blitt påbudt, på bekostning av borgernes friheter og rettigheter.
Innbakt i dagens KI-systemer ligger det sterke politiske føringer som ikke bør overlates til Silicon Valley.
På slutten av 1960-tallet begynte data-hippier å drømme om maskiner som kunne forbedre vår «naturlige» intelligens, snarere enn bare å ta over menneskelige oppgaver.
Hjerne-datamaskin-grensesnittet til Elon Musks Neuralink vil ikke bare avskaffe språket til fordel for direkte tankekommunikasjon, men også den menneskelige seksualiteten.
Det blir stadig vanskeligere å skille mellom Silicon Valleys hype rundt kunstig intelligens og advarslene mot en ny kald krig, denne gang med Kina. Tech-selskapene jobber iherdig for å overtale USAs generaler til å gi dem enda mer penger for å vinne kappløpet med Kina.
En rekke nye genverktøy kan gi svar på grunnspørsmål i biologien og føre til store gjennombrudd innen medisin, landbruk og miljø. Men genredigering reiser spørsmål om etikk og biosikkerhet som krever en omfattende offentlig debatt og internasjonal regulering.
Evgeny Morozov om databrikkenes geopolitikk.
Bilprodusentene må stanse produksjonen, de nyeste spillkonsollene er forsinket, og de politiske lederne har panikk. Dagens akutte mangel på halvlederne som finnes i alle de elektroniske dingsene vi omgir oss med, viser oss vårt århundres kommende geopolitiske strid, nemlig om kontroll over forsyningen av databrikker.
Den libertarianske drømmen om et internett regulert av private selskaper forvitrer. Nå har statene fått stadig mer kontroll over internettets fysiske arkitektur, som er blitt et sentralt maktmiddel i det 21. århundret, slik telegrafkablene var det på 1800-tallet.
Fiksjon og virkelighet er vanskelig å skille fra hverandre i bioteknologiens verden, kanskje fordi teknologien gjør selve virkeligheten foranderlig og oppløser naturens begrensninger. En ny tv-serie setter søkelys på biohackingens farer, men tar samtidig del i normaliseringen av en løpsk teknologi.
Ny reproduksjonsteknologi kan forhindre alvorlige genetiske sykdommer, men kan også føre til at klasseskiller gir seg utslag i genetikken.
Dommedagsfortellinger gjennomsyrer historien. På begynnelsen av århundret dukket en ny variant opp, hvor kunstig intelligens vil utradere mennesket slik vi kjenner det. Hvem sprer denne fortellingen og hvorfor?
3D-skrivere og andre maskiner som kan lage gjenstander i hjemmet er i ferd med å bli tilgjengelige for de store massene. Promotørene ser denne utviklingen som en ny industriell revolusjon, men strides om hvorvidt den vil skape nye arbeidsplasser eller avskaffe forbrukersamfunnet slik vi kjenner det.
Elon Musk legger ikke skjul på selvtilfredsheten sin. «Jeg tror det vil være kult å fødes på Jorda og død på Mars. Men helst ikke i en krasjlanding,» sier han delvis på spøk. Sjefen for det kaliforniske romselskapet SpaceX er den nye poster boy blant IT-gründere som har tjent store formuer (Musk grunnla nettbetalingsselskapet PayPal) og som nå spør seg: Hva nå? Musk har funnet svaret i verdensrommet. Romkapselen Dragons trygge landing på Jorda 31. mai 2012 signaliserte en vending i romeventyret.
Livet er den nye vekstindustrien. 20. mai i år annonserte forskeren Craig Venter at han hadde laget det første «syntetiske livet», en bakterie med et kunstig genom. Femti år etter at DNA-et ble oppdaget er syntetisk biologi i ferd med å bli et stort marked for alt fra energiproduksjon til opprydning av forurensning. Hvordan forhindre at det kunstige livet fortrenger det «naturlige», eller avler nye våpenformer i feil hender?
Bits, atomer, nevroner og gener har blitt forent i drømmen om en framtid uten sult, sykdom og miljøproblemer. Men de fantastiske framtidsutsiktene kan bli til et uforståelig mareritt og gjøre det man i dag kaller menneske til et vagt minne om en fjern fortid.
De folkevalgte på Island har gitt legemiddelfirmaet Hoffman-La Roche rettighetene til innbyggernes genetiske informasjon, mens fransk politi har fått utvidet myndighet til å samle inn genetisk informasjon. Er vi ikke lenger herrer over eget genom?
Propaganda er på ingen måte et fremmed fenomen i våre samfunn. Nå mobiliserer reklamebransjen det siste innen hjerneforskning for å forme og kontrollere forbrukernes tenkning og atferd. Ekteskapet mellom nevrovitenskapen og reklamebransjen har bekreftet markedsførernes antakelser. Reklamen må skape en instinktiv kobling mellom seksuelt begjær og impulskjøp. For å gjøre dette må den rettes direkte mot hjernens belønningssenter, «nucleus accumbens». Er dette kun et salgstriks for reklamebransjen eller bør vi ta denne nye vitenskapeliggjøringen mer alvorlig?
Hvilket ansvar har de intellektuelle i en tid da de nye kommunikasjonsteknologiene blir stadig mer utbredt? Ifølge den tradisjonelle definisjonen er de intellektuelle en kategori tenkere som aktivt griper inn i offentlige anliggende. Slik er de et uttrykk for samfunnets kritiske bevissthet. Høyere utdanningsnivå og et stadig voksende internett åpner imidlertid for at den kritiske bevisstheten i framtiden vil bli formidlet i langt større målestokk enn i dag. Og når situasjonen har endret seg så drastisk, er det ikke også på høy tid å gi en ny definisjon av de intellektuelles funksjon?
Det tradisjonelle skillet mellom det offentlige og det private ser ut til å være utdatert. I dag omgjøres offentlige rom til kjøpesentre og gated communities. I privatiserte rom bestemmer innehaveren over tilgjengeligheten og kan stenge ute uteligger og andre befolkningsgrupper. Byen er samtidig et tett rom av data, der det foregår en kontinuerlig utveksling av data gjennom radiobølger, blåtann eller andre trådløse teknologier.
Bill & Melinda Gates-siftelsen donerte nær 20 millioner dollar til et prosjekt som har som mål å utvikle genteknologi i kampen mot sykdommer som overføres via smittebærere. Nesten 10 prosent av verdens befolkning er i dag smittet av malaria, og man anslår at denne sykdommen tar livet av mellom en og tre millioner mennesker hvert år. Med en dødelighet på 90 prosent er det Afrika som betaler den høyeste prisen. Malaria er fortsatt forbundet med utviklingsland og fattigdom. Genmodifiserte mygg som skal kunne utrydde malariaparasitten, men det er fortsatt usikkert om denne høyteknologiske strategien kan lykkes. Målsettingen er å erstatte populasjonen av smittebærende mygg med populasjoner som ikke er smittebærende. Samtidig er faren der for å ukritisk henge seg på teknologiske framskritt.
Genmodifisering blir ofte feilaktig presentert som et bevis på menneskenes «kontroll» over livet, men i virkeligheten er det en usikker og omtrentlig vitenskap. Modifiserte planter kan tolerere ugressmidler eller produsere insektgift selv. Men vi klarer fremdeles ikke å helbrede syke ved genterapi, og genmodifiserte dyr har ofte alvorlige handikap (sterilitet, diabetes, misdannelser) som ikke er direkte forbundet med det nye genet. Vi må også spørre oss om ikke bakteriene i menneskenes spiserør kan få nye egenskaper fra de nye genene som følger maten, som for eksempel resistens mot antibiotika. Er det hele drevet fram av den utopiske drømmen om dominans innen verdens matindustri?
Vi lager nå molekylære trillebårer, støvsugere og biler, atom-transistorer, kvantedatamaskiner og mye mer. Nanoperspektivet vil føre til endringer i oppfinnelsene av nye produkter, til omstrukturering av flere industrisektorer, slik informatikken, elektronikken og bioteknologien gjorde i sin tid. Kolossale investeringer står allerede på spill, og alle vil helst tro at risikoene er minimale og kontrollerbare. Innen militærsektoren er nano-verktøy eller autonome drapsmaskiner blitt viktige maktmidler. Nanoteknologi utvikles nærmest uten debatt. Nå uttrykkes nødvendigheten av et europeisk observatorium av nanoteknologi.
Kan man bruke nevrovitenskap til å avsløre om personer snakker sant eller usant? Ja, ifølge forskere som har funnet at bilder av hjerneaktiviteten vår kan vise om vi lyver. Men direkte dekoding og tolking av et individs tanker, hukommelse og intensjoner gjennom registrering av hjerneaktiviteten, har fortsatt mer med science fiction enn med virkeligheten å gjøre. På kortere eller lengre sikt vil alle metoder som går ut på å identifisere «løgnere» ved hjelp av nevrovitenskap reise legitime etiske betenkeligheter–enten de brukes i kampen mot terrorisme, i rettsvesenet eller i forbindelse med ansettelser.
