Statistene koster tjue kroner timen, teknikerne er ikke fagorganiserte, omgivelsene er vakre, og staten garanterer for sikkerheten. Slik har Marokkos filmindustri blitt en underleverandør for den vestlige bransjen. Nå frykter bransjen for framtiden.
Saudi-Arabia utfordrer den marokkanske filmindustrien.
Av ulike grunner ønsker ikke Algerie og Marokko å ødelegge forholdet til Russland. Mens Algerie lenge har hatt nære bånd til Kreml, ønsker Marokko ikke russisk innblanding i Vest-Sahara.
Marokko har brukt israelsk programvare til å spionere på algeriske politikere og ledere, mens Algerie har brutt de diplomatiske forbindelsene til nabolandet og trappet opp støtten til separatistene i Vest-Sahara. Nå frykter mange full krig.
Algeriske og marokkanske myndigheter nøler ikke med å bruke rettsvesenet for å sette munnkurv på landenes journalister, mens politisk press tærer på medielandskapet i Tunisia.
Kong Mohammed 6 har satset hardt på store offentlige byggeprosjekter for å utvikle et privat næringsliv. Nå er Marokkos vellykkede fasade i ferd med å sprekke, med økt arbeidsledighet og sosial nød.
Syke og fraværende ledere i Algerie, Marokko og Tunisia fører til rykter og spekulasjoner om hvem som egentlig styrer.
De marokkanske myndighetene sliter med å demme opp for opprør etter protestbølgen i den arabiske verden. Etter valgseieren i november 2011 leder det islamistiske Rettferdighets- og utviklingspartiet regjeringen. Men maktstrukturene vedvarer, i likhet med undertrykkelsen, særlig i den forsømte berberregionen Rif.
Rif er et stort bånd som dekker hele det nordlige Marokko fra Tanger i vest til Nador i øst. I denne regionen med storslåtte fjell som stuper ned i Middelhavet, men langt fra turistindustrien, er befolkningen spredt over en rekke isolerte små og større landsbyer. Regionen er mer eller mindre delt i en arabisktalende del i vest (jbalas) og berbisktalende del i øst (rifere).
Folkeavstemningen om grunnlovsreform har latt kong Mohammed 6 gi landet et ferniss av demokratisering, i ly av de arabiske opprørene. Men skjebnen til Marrakech, det nye Saint-Tropez for den globale kjendisklassen, viser de brutale ulikhetene som rokker ved det marokkanske samfunnets fundament.
Marokkanere fra svært ulike politiske hold fortsetter å demonstrere på tross av reformene kongen annonserte 9. mars. I tillegg til å vise sin misnøye mot kongen, krever de at hans viktigste rådgivere og statsministeren må ga av.
Marokkanske og algeriske journalister strides om opprørerne i Vest-Sahara er separatister eller frihetsforkjempere.
Siden de store produsentene av frukt og grønnsaker og kosmetikkindustrien begynte å utnytte Souss-sletta, blir stadig flere bondekvinner av berberbakgrunn tvunget til å slite som jordbruksarbeidere under svært usle kår for å forsyne Europa med tomater, appelsiner og aromatiske oljer. Le Monde diplomatique har besøkt den sosialt og økologisk utsatte regionen.
Hvert år reiser hundre tusenvis av marokkanske innvandrerfamilier på «sommerferie til hjemlandet». Noen tar veien over havet, på en av båtene på ruten fra Sète i Sør-Frankrike til Tanger. De 36 timene ombord på båten er en anledning til å reflektere over sin Mektoub–den meningen ens liv har fått. På disse proppfulle båtene er det mulig å danne seg et bilde av innvandrernes profil og mangfold. De er milevis fra å utgjøre noen homogen «nordafrikansk folkegruppe», slik klisjeene gjerne vil ha det til.
Vesten er bekymret for det marokkanske valget i september. Islamistiske partiet PJD (Partiet for rettferdighet og utvikling) ligger an til å bli valgets overraskelse.
I 2004 innførte Marokko en milepæl i landets familielovgivning (moudawana). Det er kun et annet arabisk land, Tunis, som allerede har innført en like progressiv myndiggjøring av kvinner.1 Med kvinnebevegelsen i spissen og med støtte fra kongen har kvinner vunnet større likeverd. Mer spesifikt har de fått rett til å gifte seg uten tillatelse fra et mannlig familiemedlem, og til å ta ut skilsmisse på et mer rettferdig grunnlag.
Da lovforslaget trådde i kraft var det tvil om hvorvidt det ville bli håndhevet. Tre år senere sier Dr. Nouzha Guessous, spesialist i bioetikk, rettighetsforkjemper og medlem av moudawana-kommisjonen, at «reformene har blitt en suksess. Hver år i mars rapporterer justisdepartementet om hvordan det går med innføringen av loven og noen av kvinneforeningene utgir sine egne rapporter. Så vi vet at det skjer.»
En voldelig fundamentalistisk retning er i ferd med å utvikle seg i Marokkos slumstrøk. Selvmordsbomberne i Casablanca i mai 2003 kom fra en av byens forsteder, som preges av elendige sosiale forhold og total eksklusjon fra resten av samfunnet.
