Bomullsprodusentene i Mali protesterer
Med ett reiser den høye, magre mannen i turkis kjortel seg og griper mikrofonen. Med dirrende røst, skjelvende fippskjegg og pekefingeren hevet mot taket der viftene strever med å holde varmen i sjakk, henvender han seg til forsamlingen på regionalspråket bambara: «Hvorfor ber de oss, fattige bønder, om å godta GMO de rike bøndene i nord ikke vil vite av?» Samtykkende mumling fra forsamlingen. Deretter sendes mikrofonen til en ung gårdbruker med et spedbarn på fanget: «Hvilken nytte er det i å øke produksjonen med GMO, så lenge vi ikke klarer å selge det vi produserer i dag til rettferdig pris?» spør hun.Det lille opptrinnet finner sted i Sikasso, en fredelig by sør i Mali – ett av Afrikas og verdens fattigste land – i hjertet av en landbruksprovins som produserer to tredjedeler av landets viktigste vare: Bomull. Fra 25. til 29. januar 2006 kunne man her være vitne til et imponerende eksempel på deltakende demokrati, da 43 småbrukere – og deriblant flere kvinner – møttes for å snakke om genmodifiserte organismer (GMO). På forespørsel fra Sikassos regionalforsamling (provinsparlamentet), skulle disse gårdbrukerne danne en borgerjury for å evaluere fordeler og ulemper ved en eventuell innførsel av GMO i Malis landbruk. Denne borgerjuryen, den første i Vest-Afrika, støttes av europeiske partnere som er aktive i arbeidet for å fremme deltakende metoder i evalueringen av teknologiske og politiske utviklingsvalg.1Møtet i Sikasso må ses i sammenheng med det kraftige presset afrikanske land utsettes for fra multinasjonale bioteknologiselskap, i første rekke det amerikanske Monsanto og det sveitsiske Syngenta. Disse vil industrialisere landbrukssektoren og åpne markedet for GMO,2 og særlig Bt-bomull. Denne genmodifiserte bomullen produserer en insektgift som gjør den motstandsdyktig mot visse sykdommer, noe som, teoretisk sett, skulle føre til redusert bruk av insektmidler og garantere bedre avlinger for landbrukerne. Vest-Afrika er verdens tredje største bomullsprodusent, og mye står på spill for disse multinasjonale selskapene, som mottar en støtte på 100 millioner dollar fra USAID (US Agency for International Development) for å innføre bioteknologi i landene i sør.Det afrikanske kontinentets svar på dette presset er svært kontrastfullt. På tross av at det er truet av sult, har Zambia nektet hjelp fra Verdens matprogram, som i stor grad består av genmodifisert mais fra USA. Benin har imidlertid godtatt denne hjelpen, selv om det i 2002 vedtok fem års henstand hva GMO angår. Sør-Afrika, bioteknologiens brohode på det afrikanske kontinentet, har dyrket genmodifisert bomull og mais i snart ti år, med kontroversielle resultat. I Burkina Faso, Malis naboland, er det blitt eksperimentert med genmodifisert bomull siden 2003, selv om flere deler av samfunnet setter seg opp mot dette.Medlemmene av borgerjuryen har vært i kontakt med rundt femten eksperter fra Vest-Afrika, Sør-Afrika, India og Europa. Molekylærbiologer, landbruksingeniører, medlemmer av ikke-statlige organisasjoner (NGO) og tillitsvalgte i landbruksforeninger har svart på svært forskjellige spørsmål om fordeler og ulemper ved GMO: Risiko for miljø og helse, faktisk produksjonsøkning, sosioøkonomiske faktorer, etiske og juridiske problemstillinger. For ikke å glemme det svært viktige kulturelle aspektet. Når man snakker om GMO på bambara, sier man Bayérè ma’shi (endret morsnæring): I Mali står animismen sterkt, om enn godt gjemt bak islam, og det å ta gener fra en art for å bruke dem i en annen er svært kontroversielt.Flere tok opp den grunnleggende problemstillingen om intellektuell eiendomsrett og patentbeskyttelse av levende organismer, særlig en
«Herskerfamilien»
Landet har hatt en lang nedstigning til helvete. Tunis kastet seg entusiastisk inn i oppbyggingen av en moderne stat som lenge ble framstilt som «eksemplarisk»–for deretter å slutte seg til rekken av arabiske diktaturer. Zein el-Abdin Ben Ali er en president som er fiendtlig innstilt både til menneskerettigheter og til all intellektuell virksomhet. Med valgmaskerader fikk hans rådgivere og høytstående embetsmenn stadig større innflytelse over politikken, spesielt brutal behandlingen av all virkelig opposisjon. Hundretusener av unge arbeidsløse til «tikkende bomber», og hundrevis av unge tunisiere soner lange fengselsstraffer etter urettferdige rettssaker. Ben Ali valgfusk og reformer ga ham enda større makt, samt livsvarig og politisk immunitet, og enkelte lovbestemmelser hever presidentparets barn over grunnloven.
Hva skjer i Guinea?
Guinea har mineralforekomster som gull, diamanter og jernmalm, som gir en sikker inntekt. Likevel har Guinea forblitt et fattig land. Det er rangert som nummer 156 av 177 land i levekårsrangeringen som er en del av FNs utviklingsprogram (UNDP). Et mindretall sitter med makten og gjør seg rike ved hjelp av statskassen. Hvordan forklarer man egentlig alle luksussymbolene, deriblant storslåtte villaer i postmoderne italiensk stil som oppføres bak høye murer og piggtråd, eller fordoblingen av antall terrengkjøretøy, eller mobilene som har blitt allemannseie? I dag fremstår Kerfalla Camara som en slags offisiell kandidat til å overta etter president Conté
En borgerlig kapitalist
Når presidenten tar med seg sine metoder fra næringslivet inn i politikken.
Et tropisk Klondike
Ifølge Human Rights Watch beslaglegger FNI en andel av gullet som utvinnes, og krever at arbeiderne betaler en dollar per dag for å få lov til å grave. Gullhandelen er ulovlig, men det som finnes av myndigheter bryr seg ikke. I Bunia selges gullstøvet åpenlyst. Og handelen som har foregått i hundre år vil sannsynligvis fortsette på samme ulovlige måte. I dag er gull Ugandas nest største eksportvare, nest etter kaffe. Aktivister fra Human Rights Watch driver iherdig lobbyvirksomhet for å stanse dette, men kan de til syvende og sist ramme nettopp de menneskene de ønsker å beskytte?
Endeløs konflikt
Demonstrasjonene i Laayoune og Smara viser at konflikten i Vest-Sahara dreier seg om mer enn fosfat, fiskeindustri og politisk kappestrid mellom Marokko og Algerie. Marokko forsøkte å skrive hele konflikten inn i en innenrikspolitisk logikk, og frarøve den dens internasjonale karakter. Marokko blir mer og mer isolert. Dagens spenninger risikerer å velte landets grunnvoller. Mange nordafrikanere håper at USAs ferske interesse, der de investerer i utviklingen av olje- og gassressurser, vil gjøre det enklere å komme ut av en krise.
30 år med undertrykkelse og frykt
Saharawier og marokkanere har bodd side om side siden 1975, året Marokko tok makten over byen Laayoune og dens 200 000 innbyggere. I 30 år har undertrykkelse og frykt fått folk i Laayoune til å tie. Men siden urolighetene den 23. mai 2005 har demonstrasjoner for løsrivelse fra Marokko funnet sted flere ganger i uken. Marokkanerne holder opposisjonen i et hardt grep. Og saharawier råtner i fengslene. Flere internasjonale journalister ser seg nødt til å skjule sin egentlige virksomhet. Svenske Riksdagsrepresentantene møter lokale aktivister i skjul på hotellet. For Saharawier tortures–eksempelvis som med «kylling-metoden», der de henges opp som kyllinger mens det helles etsende stoffer over dem. Og fanger som ikke bestikker vaktene må sove på toalettene–stående eller sittende.
«Kamp» mot fattigdom
Dagens «giverland» får 90 prosent av bistanden tilbake, i form av kjøp av varer og tjenester og tilbakebetaling av lån. I mars 2005 leverte Kommisjonen for Afrika rapporten Our Common Interest, som overser spesielt hvordan strukturtilpasningsprogrammene i regi av Verdensbanken og IMF har bidratt til å forverre den økonomiske og sosiale situasjonen i Afrika. Og ansvaret for «dårlig styresett» blir fullt og helt lagt på afrikanerne selv. Siden 1985 har afrikanske land tapt 270 milliarder dollar som følge av handelsliberaliseringen.
«Jenter liker å bli voldtatt»
Hver eneste dag blir fire kvinner drept av sin partner i Sør-Afrika og det anslås at det skjer tjue ganger så mange voldtekter i året som de 52 000 registrerte tilfellene. Halvparten av sakene som behandles i rettsvesenet er voldtektssaker. Seksuelle overgrep skjer på tvers av alle sosiale og økonomiske skiller.
«Urban opprydning»
Regjeringens plan var å jage potensielle støttespillere for opposisjonen ut av byene, spesielt blant de fattige i forstedene, under påskudd av at deres boliger ikke var godkjent av myndighetene. Husødeleggelsene skjer i en situasjon med skrikende boligmangel. Dessuten er utfallet av jordreformen svært omstridt, og fordrivingen av den erfarne arbeidskraften har vært katastrofal for landbruket i Zimbabwe.
De hater makthaverne
Bistanden fra internasjonale giverland utgjør årlig mer enn en tredel av bruttonasjonalproduktet i Etiopia. Regjeringspartiet EPRDF holder landsbygda i et jerngrep. En nådeløs og arrogant planøkonomi, med fangarmer over hele det etiopiske samfunnet, legger beslag på bondens arbeidskraft, tøyler hans bedriftsånd når den dukker opp, tvinger ham til en barnaktig underordning. Bøndene har bare bruksrett til jorda, og vet at den lett kan tas fra dem. Selv om opposisjonen vant valget i Etiopia 15. mai, tok Meles Zenawis sittende regjering et flertall av setene i parlamentet. Regjeringspartiet gikk fra dør til dør for å få folk til å signere en protokoll til støtte for partiet – ellers ville det få «konsekvenser». Opposisjonen dominerte i byene, maktens kraftsentrum, og forvirringen var enorm i forbindelse med opposisjonens fremvekst og makthavernes voldelige motreaksjon. Det endelige valgresultatet skal etter planen annonseres 8. juli, etter at granskningen opposisjonen har bedt om, er gjennomført.
«Big Pharma» uten skrupler i Afrika
Legemiddelfirmaer gjennomfører medisinsk forskning som omfatter mennesker i en rekke land i Sør, uten å ta hensyn til etiske bestemmelser eller pasientenes sikkerhet.
Nykolonialisme i Elfenbenskysten
Frankrike har vært vant til å operere fritt i kulissene i Afrika, men i Elfenbenskysten har den tidligere kolonimakten måttet forsvare sine interesser i fullt dagslys. Det har ikke vært noe pent syn. Den perfekte forbrytelses tid er kanskje forbi–selv i «La Françafrique».
Sårbar fred i Sudan
Er det endelig slutt på den blodige konflikten som har herjet i Sudan i over 20 år? Den ferske fredsavtalen innebærer fordeling av makt og oljeinntekter, men usikkerheten om Sudans fremtid er fortsatt stor. Spesielt når det gjelder Darfur-provinsen.
Humanitære leiesoldater?
En ny generasjon leiesoldater får nå fotfeste på det afrikanske kontinent gjennom private sikkerhetsselskaper. Disse oppnår legitimitet gjennom å fremstå som «humanitære aktører».
Algeriekrigen
Den franske koloniseringen av Algerie begynte i 1830, og var gjennomført i 1847. Koloniregimet var et brutalt og rasistisk styre, som nektet den innfødte muslimske befolkningen borgerrettigheter. Dette skulle slå tilbake på kolonialistene med stor kraft. I 1954 brøt det ut åpen krig mellom FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og kolonimakten som skulle vare i åtte år. Natt til 1. november 1954 organiserte FLN et samordnet angrep på økonomiske og militære anlegg i Algerie. Den franske regjeringen sendte inn 400 000 tropper for å slå ned opprøret. Disse styrkenes brutalitet greide ikke å nedkjempe uavhengighetsbevegelsen, men førte heller til at den fikk sterkere støtte i befolkningen. Konsentrasjonsleirer, tortur og henrettelser av sivile gjorde også at Frankrike fikk verdensopinionen mot seg. I 1958 kom De Gaulle til makten, og innså at krigen ikke kunne vinnes. Han annonserte folkeavstemning som skulle gi algerierne mulighet til å bestemme sin egen skjebne. De Gaulles politikk ble sett på som et svik fra offiserene og kolonialistene som hadde støttet ham. Den militante terroristorganisasjonen OAS ble dannet, og utførte terrorangrep mot FLN, den franske regjeringen, og mot motstandere av krigen – men de var dømt til å mislykkes. I mars 1962 ble det inngått våpenhvile (Evian-avtalen) mellom FLN og den franske regjeringen, og folkeavstemning ble avholdt i juli. Algerierne stemte naturlig nok for uavhengighet. Etter åtte blodige år, med opp mot en million drepte, ble landet selvstendig i 1962 under ledelse av Ahmed Ben Bella, det uavhengige Algeries første president. Ben Bella er i dag 88 år gammel og sterkt engasjert i dagens antikrigsbevegelse. I oktober 2004 deltok han på Europas sosiale forum i London, hvor han blant annet introduserte filmen Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo), som kom ut allerede i 1966.
Slummens hellige krigere
En voldelig fundamentalistisk retning er i ferd med å utvikle seg i Marokkos slumstrøk. Selvmordsbomberne i Casablanca i mai 2003 kom fra en av byens forsteder, som preges av elendige sosiale forhold og total eksklusjon fra resten av samfunnet.
Frykt for nye folkemord
De etniske spenningene i Burundi blusset opp da 160 tutsier ble massakrert i flyktningleiren Gatumba 13. august i år. Landet er inne i en fredsprosess som etter planen skal ende opp med valg i oktober og påfølgende maktdeling, men mange frykter nå nye sammenstøt mellom landets hutu- og tutsibefolkning.
Timbuktu-manuskriptene – Kulturminner i fare
På karavanenes tid var Timbuktu et handelssentrum med et rikt intellektuelt liv, hvor flere tusen bøker ble skrevet. Nå er arbeidet i gang med å grave denne glemte afrikanske historien.
Hva slags demokrati?
I mange afrikanske land er tilknytningen til etniske grupper sterkere enn den nasjonale tilhørigheten. Dette får konsekvenser for statsmaktens legitimitet, og for hvilke demokratiske modeller som kan fungere.
Valg i et skadeskutt Algerie
En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.
Den internationale blindhed
En million døde på 100 dage og verden skulle ikke have vidst noget derom?
Mindehøjtidelighedernes betydning
Hvordan mindes et folkemord, som har revet et land i stykker?