Nord-Amerika – Side 10

Et historisk dokument om den omfattende mangel på demokratisk ånd hos mennesker som hevder de er for individuell frihet.

Et helt nytt forholdet mellom politikk og virkelighet er i ferd med å oppstå. Lederne av verdens mektigste stat fjerner seg ikke bare fra realpolitikken, men fra alt som kan kalles realisme. De ønsker å skape sin egen virkelighet, å bli illusjonenes mestre. Den amerikanske invasjonen av Irak var et spektakulært eksempel på viljen til å «skape sin egen virkelighet». En designer fikk i oppdrag å lage bakgrunnsdekorasjonen for presidentens taler. En tidligere TV-regissør har iscenesatt de viktigste uttalelsene Bush har kommet med i løpet av sine to mandat. Sjeherasads overlevelsesstrategi i Tusen og én natt, fortell for å overleve, har blitt det nye politiske credoet for den amerikanske høyresiden.

Det katastrofale utfallet av invasjonen og okkupasjonen av Irak rammer dypere enn USAs nederlag i Vietnam gjorde for 30 år siden. Tegnene på hegemonisk tilbakegang er synlige overalt. Og flernasjonale meningsmålinger viser en gjennomgående nedgang i USAs tiltrekningskraft. Det byråkratiske sikkerhetsmaskineriet som kun har som oppgave å produsere og reprodusere makt, er splittet. Irak skulle være videreføringen av den «konservative revolusjonen» som ble påbegynt etter Vietnam og Nixon-tiden. Eksperimentet i Irak skulle innlede det andre amerikanske århundret. Men nå ligger både eksperimentet og USAs utenrikspolitikk i ruiner. Er det amerikanske imperiets dager talte?

I USA pågår «krigen mot terror» for fullt. Etter 11. september har det omkommet 33 ganger så mange som i World Trade Center — ikke som ofre for terrorisme, men av den enkle grunn at de ikke har sykeforsikring. Likevel blir vi amerikanere fortalt at vi må gi slipp på alt — rettigheter, helsetjenester — for å få «trygghet». Hvor finner vi motstand mot slikt? Den politiske venstresiden kan lære mye av satirikere som Michael Moore og ironiske parodister som Bill Maher, Al Franken og Jon Stewart. For eksempel gjør Stewarts Daily Show «underholdningsnyhetene» hysteriske morsomme, og Bush-administrasjonens aggresjon avkles der den ofte anklager andre for å planlegge nøyaktig det den allerede holder på med. Den humoristiske kritikken er kanskje USAs skarpeste.

Universitetene i USA har spilt en sentral rolle i landets økonomiske og sosiale utvikling. Men denne samfunnsmessige funksjonen er nå i ferd med å innsnevres. Som følge av kutt i offentlige midler må universitetene i stadig større grad fri til næringslivet og øke skolepengene for å finne midler. I løpet av de siste årene har større deler av middelklassens barn bli presset ut av de utdanningsmarkedet. Uheldigvis er de politiske institusjonene i Europa i ferd med å innføre de heller mangelfulle elementene fra USAs universitetssystem gjennom Bologna-prosessen.

I 1968 var det massive antikrigsdemonstrasjoner over hele USA. Motstanden mot Vietnamkrigen samlet epokens progressive krefter. Irak-krigen har på ingen måte hatt samme virkning. Hva har skjedd med venstresiden i USA?

Fokuset på mangfold og positiv diskriminering er med på å sikre at det amerikanske klassesamfunnet ikke blir utfordret. Man glemmer den viktigste kilden til diskriminering: økonomien.

Tidligere amerikansk president Jimmy Carter har begått den utilgivelige handling. Han har skrevet bok om Palestina-konflikten. Dette har medført en mediestorm i USA, og beskyldningene om antisemittisme hagler. Carter påpeker i boken at situasjonen i de palestinske områdene kan utvikle seg i retning av et apartheidregime. Han kritiserer både USA og Israel for å ikke ta hensyn til palestinernes lidelser og menneskerettighetsbruddene på Vestbredden og Gazastripen. Han påpeker at så lenge undertrykkelsen av palestinerne fortsetter, vil terrorangrepene holde fram. Carters analyser av konflikten er relativt nøkterne. Men det virker ikke som det politiske klimaet i USA er rede for en debatt om Palestina-konflikten.

11. SEPTEMBER: Vi har snakket med noen av dem som etter 11. september mente at ikke hele sannheten om attentatene var blitt fortalt. Hva er deres syn på hendelsene og konsekvensene 6 år senere?

CIAs dårlige rykte fikk Reagan til å opprette National Endowment for Democracy i 1983. Fondet presenterer seg som en stiftelse for demokrati, men har samme mål som CIA, nemlig å destabilisere fiendtligsinnede regjeringer gjennom finansiering av lokale opposisjonsgrupper.

I Mohsin Hamids Den motvillige fundamentalist møter vi en vellykket pakistansk innvandrer som etter flere år i USA flytter tilbake til Pakistan. Det er en historie om skuffelser, både på det politiske og det personlige planet.

I USA snakker vi ikke så mye om rettferdighet for minoriteter lengre. Vi snakker om «mangfold». Mangfoldspolitikken har en tendens til å gjøre raseforskjellene viktigere enn de kanskje er.

USA er i dag ikke bare verdens største debitor. Vi har også sløst bort mye av sin politiske kapital. Amerikanske organisasjoner har vært med på å skape en fiendtlig og forbitret atmosfære i store deler av verden. Mellom Vietnamkrigen og 11. September har vår amerikanske venstreside og våre protestbevegelser mistet størsteparten av vår lidenskapelighet og energi. Offentligheten har vært passiv i forhold til Irak-krigen fra begynnelsen av. Og demokratene har ingen enhetlig alternativ plan. Er det allerede på grunn av nostalgi, at mange europeere i dag besøker New York og byens utrykk for det tidligere moderne samfunnet?

Under Reagan på 80-tallet ble resonnement, argumenter og statistikk gradvis erstattet av «storyer» i de offisielle talene. Storytellingens suksess fremstår som kapitalismens kulturrevolusjon. Ledere skal fortelle historier for å motiver arbeiderne. Legene utdannes til å lytte til pasientenes fortellinger. Reporterne vender tilbake til den fortellende journalistikken og psykologene til narrativ terapi.