En slags leninisme for de rike
I likhet med offentlige pensjonsordninger i europeiske land, står folketrygden i USA overfor finansieringsproblemer når Baby boom-generasjonen fra etterkrigstiden nå er i ferd med å gå av med pensjon. Nå skal amerikanernes pensjonsordning reformeres. Vil det føre til et privat system, som med sykeforsikringen der 15 prosent av befolkningen i dag ikke har noen form for helseforsikring?
USAs nye verdensorden
Clinton-administrasjonens sammensetning og politikk gjenspeilte i alle fall delvis interessene til en liten, men innflytelsesrike kosmopolittisk klasse. Høyreeliten som sitter med makten i dag, er derimot forankret i det militærindustrielle kompleks, det vil si den mest nasjonalistiske sektoren i USAs politiske økonomi. Condoleezza Rice gjorde klart før valget i 2000 at de ønsket å rive ned det liberale paradigmet ved å gå vekk fra 90-tallets famlende internasjonalisme til fordel for nasjonalisme, maktpolitikk og krig. Globaliseringsprosessen på slutten av det 20. århundret ser ut til å nærme seg slutten som nyliberalt paradigme. Symptomene er mange
Grenseløs tortur
Etter 11. september har USA systematisert sin praksis med å sende terrormistenkte til forhør i land der tortur er vanlig. Le Monde diplomatique har sett nærmere på «reiserutene»–blant annet fra Bromma flyplass i Stockholm til et fengsel i Egypt.
For en neve dollar
George W. Bush har hittil vært mer interessert i «krigen mot terror» enn i dollarkurs og budsjettunderskudd. I sin andre presidentperiode kan han bli nødt til å prioritere annerledes, så ikke dollarvåpenet vendes mot USA selv.
Canada – en politistat?
I Michael Moores dokumentarfilmer blir Canada ofte fremstilt som et trygt og demokratisk idealsamfunn. Andre mener USAs nabo i nord er i ferd med å bli en politistat.
Traumatiske gentagelser – fra Vietnam til Irak
Hvad har Vietnam-krigen og den nuværende krig mod terror at gøre med hinanden? Umiddelbart tilhører krigene to forskellige perioder i amerikansk udenrigspolitik, men i dette interview trækker professor Cathy Caruth, en af den moderne traumeteoris mest fremtrædende tænkere, nye linier mellem Vietnam-krigen og krigen mod terror.
Liberalernes Waterloo
Napoleon måtte tape to slag før han skjønte at et dypere historisk skifte var på gang, mens Bush måtte vinne to ganger for at liberalerne skulle forstå at vi er på vei inn i en ny æra, skriver Slavoj Zizek i sin kommentar til det amerikanske presidentvalget.
Fet fattigmannskost
«McDonald’s ønsker å stimulere til en sunn livsstil», heter det på burgergigantens hjemmesider. Kjeden har satset stort på reklamekampanjer som skal gi kjeden et sunnere image. Men frukt og salat kan ikke dekke over MacDonald's sitt bidrag til fedmeepidemien.
Et vinnende vesen?
Her følger en oppsummering av årets presidentvalgkamp i en av svingstatene i USA, Vest-Virginia. Denne fattige delstaten har tradisjonelt vært en bastion for demokratene, men for fire år siden fikk George W. Bush flest stemmer her. Det kan han få denne gangen også.
Kaotisk privatisering av krig
Krigen i Irak har vært et gigantisk eksperiment med bruk av private selskaper i krigføring og militære støttefunksjoner. Private aktører har kostet dyrt og bidratt til økt ustabilitet, men utgjør en sentral del av krigsmaskineriet.
Nej til den biopolitiske tatovering
USA påtvinger idag indrejsende med visum til at lade sig registrere i et kartotek og efterlade digitale fingeraftryk. Denne ekstreme form for statskontrol varsler en ny global, biopolitisk tilstand.
Sosialisme for de rike
Uansett utfall vil vinneren av det amerikanske presidentvalget være en dollarmillionær med bakgrunn fra Yale-universitetet og livstidsmedlemskap i den eksklusive eliteklubben Scull and Bones Society.
Om å ha en rask eller nølende tunge
TEKNISK OPPLYSNING/MINDRE SKRIFT: Så lenge han levde forsatte Montaigne å bearbeide sine Essays, også etter at de var utgitt. Tekstene har derfor tre nivåer markert med bokstavene A, B og C. A markerer teksten som den var i den første utgaven fra 1580, B markerer det som var lagt til i 1588-utgaven og C viser til de mange håndskrevne tilføyelsene i margene på Montaignes arbeidseksemplar fra 1588 («Bordeaux-eksemplaret»). A) Aldri ble alle, all yndest forunt. (La Boétie, Vers français, sonett XIV). Derfor ser vi også, når det gjelder veltalenhetens gave, at enkelte kan uttrykke seg lett og flytende og har hva man kaller et godt munnlær slik at de kan holde en tale på stående fot, mens andre er sene i avtrekket og aldri taler uten omhyggelig å ha overveiet hvert ord. Likesom man råder damene til å velge de leker og kroppsøvelser som best fremhever deres ynde, ville jeg, hvis jeg skulle gi råd om disse to vidt forskjellige ferdighetene innen talekunsten – som i vår tid særlig synes å praktiseres av predikanter og advokater – etter beste skjønn anbefale den sendrektige å bli predikant og den munnrappe å bli advokat. Grunnen er at den førstnevntes profesjon gir ham all den tid han lyster til å forberede seg, dessuten kan han gi sine ord fritt løp uten å være redd for å bli avbrutt, mens de omstendigheter en advokat arbeider under, hvert øyeblikk tvinger ham ut på arenaen hvor motpartens uforutsette svar kan forstyrre hans tankebaner og tvinge ham til på stedet å forandre prosedyre. Riktignok var det det motsatte som hendte under møtet i Marseille mellom pave Clemens og kong Frans: Den berømte taler Guillaume Poyet som i en mannsalder hadde opptrådt i skranken, var blitt pålagt å holde talen for paven. Han hadde for lengst tenkt den igjennom, ja, han hadde etter sigende tatt den med seg fiks og ferdig fra Paris. Samme dag talen skulle holdes, ble paven engstelig for at man skulle fremføre noe som kunne fornærme de fyrstelige sendemenn i hans følge, og lot meddele kongen det emne han fant mest velegnet for stedet og anledningen. Tilfellet ville at dette var et helt annet enn det Poyet hadde strevet med, slik at hans tale ble ubrukelig og en ny måtte skrives i all hast. Det følte han seg imidlertid ikke i stand til, og kardinal du Bellay måtte påta seg oppgaven. B) Advokatens rolle er vanskeligere enn predikantens, likevel finnes det etter min mening, og iallfall her i Frankrike, flere brukbare advokater enn predikanter. A) Det virker som om viddet utmerker seg ved å arbeide raskt og spontant, mens det er mer karakteristisk for dømmekraften å arbeide langsomt og sindig. Men det er like usedvanlig helt å miste munn og mæle fordi man er uforberedt som det er å ikke tale bedre når man er velforberedt. Det fortelles om Severus Cassius at han talte best når han ikke hadde rukket å tenke seg om, og at han var sitt hell snarere enn sin flid, takk skyldig. For ham var det en fordel å bli forstyrret mens han talte. Hans motstandere unnlot å irritere ham av frykt for at hans sinne skulle fordoble hans veltalenhet. Av egen erfaring kjenner jeg det temperament som ikke kan utholde intense og slitsomme forberedelser. Hvis et slikt sinn ikke
Republikanske eller demokratiske bomber?
Kaoset i Irak tærer på George Bushs popularitet i USA. Men står demokratenes utfordrer John Kerry egentlig for en fredeligere utenrikspolitikk?
USA satser i Afrika
De siste årene har USA forsterket sitt militære engasjement på det afrikanske kontinentet. Engasjementet har hovedsakelig bestått i treningsprogrammer for lokale hærer, som forventes å gjøre sin del i «krigen mot terror».
Ideologisk bombardement
Ingen andre folk i verden utsettes for så intense kommersielle budskap og bilder som amerikanerne. Fungerer det?
Tvilerne taler i Washington
Okkupasjonen i Irak har ført til en dyp legitimitetskrise for makthaverne i USA. De kritiske røstene blir stadig flere, også høyt oppe i det militære og politiske hierarkiet. En amerikansk offiser advarer.
Simon Nicholas
Jeg visste allerede at Simon Nicholas' malerier kan gjøre meg i stand til å betrakte urbane folkemengder og bygninger på forskjellige måter. Nå vet jeg at de kanskje kan hjelpe meg til å se helt nye ting i eldre kunstverk, skriver Kevin Jackson.
Republikanernes røst
Hvis venstresiden i USA skal vinne frem, må den begynne å snakke med de mange vanlige amerikanere som stemmer på Bush – og tror det er et slag mot landets elite.
Susan Okin (1946–2004)
Den politiske teoretikeren Susan Moller Okin (født 1946) døde nylig, så altfor tidlig. En innflytelsesrik tenker om likestilling, familie og rettferdighet er gått bort.
Det store sviket
I talene sine takker Bush de amerikanske soldatene som tjenestegjør i Irak. Men han vil ikke besøke de unge mennene og kvinnene som kommer tilbake fra krigen blinde eller uten armer og bein. Dette sviket har en lang historie.
Fra Los Angeles til San Salvador
Gjengene Mara Salvatrucha og Mara 18 oppsto i Los Angeles på 1960-tallet. I dag er de store over hele Sentral-Amerika, og spesielt i El Salvador. De utkjemper en tilsynelatende irrasjonell kamp mot hverandre, men tilhørigheten til en gjeng er likevel et siste sosialt halmstrå for mange ungdommer.
Det svarte hullet i Guantanamo
Fangene på Guantanamo kalles «fiendtlig stridende», et begrep som er fremmed både for amerikansk rett og for folkeretten. Bush-administrasjonen møter sterk kritikk fra jurister, menneskerettighetsorganisasjoner og medier, som fordømmer det juridiske vakuum Guantanamo-fangenes fortsatt holdes i. I nesten to år er rundt 660 «fiendtlig stridende» holdt internert i all hemmelighet på den amerikanske Guantanamo-basen på Cuba, i forakt for alle internasjonale bestemmelser. De ble tatt til fange i Afghanistan eller Pakistan eller er blitt utlevert av tredjeland. Erklæringer fra USAs president i forbindelse med «krigen mot terrorisme» er den eneste angivelige rettferdiggjøringen av dette fangenskapet. Per dags dato er det ikke tatt ut noen offisiell siktelse mot fangene, og ad hoc-militærkommisjonene som ble varslet i 2001, er fremdeles ikke blitt opprettet. Vi oppholdt oss på Guantanamo-basen i flere dager, men fikk aldri kontakt med noen av fangene. Det sørget general Geoffrey Millers menn for – generalen er leirens kommandant og sjef for Joint Task Force (JTF), som får sine ordrer direkte fra Pentagon. Journalister som besøker anleggene, blir holdt borte fra høysikkerhetsfengslene og får bare et glimt av fangene i Camp 4, hvor de «samarbeidsvillige» fangene holdes. Det er forbudt for journalister å snakke til fangene eller å svare på deres anrop. Guantanamo-basen opplevde en viss nedgangstid frem til høsten 2001 og krigen i Afghanistan, men har siden dette vokst uten stans. Den militære og sivile besetningen er tredoblet, slik at basen nå rommer 6000 sjeler. JTF-enhetene og fengselet er installert i en tidligere ubebygd sone. På kartene over basen finnes ingen tegn som antyder eksistensen av verken interneringssenteret eller de tallrike tjenestebygningene som omgir det. Når man nærmer seg høysikkerhetssonen, blir man tvunget til å kjøre videre i sikksakk mellom oransje sperringer, slik at vaktpostene lettere skal kunne kontrollere hver eneste bil. Etter at den muslimske fengselspresten og to tolker (feilaktig) ble anklaget for spionasje, er sikkerhetstiltakene blitt forsterket. Camp Delta er delt i fire og kan ta imot 1000 personer. Da vi var der, inneholdt den 660 fanger av 42 forskjellige nasjonaliteter. Den er omgitt av flere nettinggjerder i metall, som er dekket av grønn nylon og med piggtråd som det går høyspent strøm gjennom, på toppen. I cellene står lyset på hele natten, og de blir hele tiden overvåket av voktere som går runder eller sitter i vakttårnene. Forholdene er så ille at leiren har registrert 32 selvmordsforsøk (utført av 21 fanger). Ifølge kaptein John Edmondson, kirurgen som leder fengselssykehuset, får 110 fanger (det vil si hver sjette) oppfølging på grunn av psykiske forstyrrelser, stort sett som følge av depresjoner. 25 av dem får psykiatrisk behandling. En annen fange som har gjennomført periodiske sultestreiker i ett år, var også innlagt under vårt besøk og fikk tilført næring intravenøst. I minst tre av de fire leirene er interneringsforholdene nedslående. Det er enheter på 48 celler i to rader med 24 i hver, og hver celle måler knapt to ganger to og en halv meter. Veggene og dørene er av metallnetting, noe som umuliggjør ethvert privatliv. Rutinen blir bare avbrutt av en ensom tjue minutters lufterunde i et stort bur på betonggulv, kombinert med en fem minutters dusj tre ganger i uken – og med reglementert mundur for hver forflytning: hånd- og fotjern forbundet med lenker. I Camp 4 får vi øye på en gruppe bestående av menn som
«Patriotiske» lover
Etter det som skjedde 11. september 2001, har muslimer fra de arabiske landene og Sørøst-Asia vært de fremste ofrene for Bush-administrasjonens frihetsdrepende tiltak. Mer enn 1000 er blitt arrestert på grunn av sin tro eller sin etniske opprinnelse. De har vært internert i uker og måneder, men ingen av dem er blitt tiltalt for terroristiske forbrytelser.Under dekke av kampen mot terrorisme kan administrasjonen nå faktisk gjennomføre operasjoner i all hemmelighet, slå ned på uønskede standpunkter, sette borgerne under overvåkning (selv når det ikke finnes noen grunn til å mistenke dem for kriminell virksomhet) og innhente følsomme opplysninger om privatlivet til utenlandske statsborgere og utlendinger som bor i USA, i etterforskningsøyemed.De mest kjente i dette arsenalet av lover er USA Patriot Act og Homeland Security Act (Loven om indre sikkerhet), som ble vedtatt 26. oktober 2001. De har fått følge av en overflod av andre tiltak og antiterrordekreter som er blitt besluttet av administrasjonen. Via denne omveien har administrasjonen selv tiltatt seg den myndigheten som Kongressen nektet den. Loven om borgernes rettigheter (Bill of Rights) er det hittil siste offeret for krigen mot terrorismen. Visepresident Richard Cheney tonet flagg da han kort tid etter 11. september 2001 erklærte: «Mange tiltak vi har vært nødt til å treffe, kommer til å inngå permanent i livet i Amerika, de vil bli en del av en ny ‘normalitet’.» Dette er skremmende utsikter, ifølge advokat Deborah Pearlstein. For henne vil denne ‘normaliteten’ i virkeligheten si at man «fjerner seg fra rettsstaten. USA betrakter seg ikke lenger som knyttet til de prinsippene som lenge utgjorde denne statens grunnlag.»«For seks måneder siden,» bemerker jussprofessor David Cole, var sju prosent av amerikanerne bekymret over innskrenkningen av de individuelle friheter. I dag er denne andelen ifølge fjernsynsselskapet CBS på 52 prosent.» Alle de demokratiske presidentkandidatene har satt spørsmålstegn ved USA Patriot Act og stilt krav om at den må oppheves eller endres: «Det har pågått en stor debatt om nødvendigheten av å ofre retten til frihet på sikkerhetens alter. I praksis er det imidlertid først og fremst utlendingers rettigheter regjeringen har ofret. Men slik Hamdi- og Padilla-sakene (se hovedartikkel) viser, åpner kanskje det vi gjør mot utlendinger som er blitt amerikanske statsborgere, veien for det man kommer til å gjøre mot andre amerikanere i morgen.» Inngrepene i de grunnlovsfestede rettighetene begynte ikke med Bush. I kjølvannet av det første attentatet mot World Trade Center i 1993, og etter attentatet mot den føderale bygningen i Oklahoma i 1995, vedtok Kongressen Anti-Terrorism Act, «et av de verste angrepene på Grunnloven på mange tiår». Denne loven gjorde på ny forsamlinger til en mulig forbrytelse, og den opprettet en spesialdomstol med tilgang til hemmeligstemplet informasjon (forsvarshemmeligheter) for å kunne utvise utlendinger som var mistenkt for terrorisme. Og fremfor alt opphevet Antiterrorismeloven den loven – som bare var noen få år gammel – som forbød FBI å etterforske virksomhet som kom inn under First Amendment: retten til ytringsfrihet, til politisk og religiøs forsamlingsfrihet og pressefrihet.Nå har Justisdepartementet andre lover av samme type liggende klare. Departementet er angivelig i ferd med å legge siste hånd på Domestic security enhancement act, som ifølge jussprofessor Jack Balkin ved Yale gir staten «rett til å ta statsborgerskapet tilbake fra en person som angivelig står i forbindelse med en organisasjon som befinner seg på Justisdepartementetes svarteliste, selv om vedkommende