USA – Side 12

Kaoset i Irak tærer på George Bushs popularitet i USA. Men står demokratenes utfordrer John Kerry egentlig for en fredeligere utenrikspolitikk?

Ingen andre folk i verden utsettes for så intense kommersielle budskap og bilder som amerikanerne. Fungerer det?

Okkupasjonen i Irak har ført til en dyp legitimitetskrise for makthaverne i USA. De kritiske røstene blir stadig flere, også høyt oppe i det militære og politiske hierarkiet. En amerikansk offiser advarer.

Hvis venstresiden i USA skal vinne frem, må den begynne å snakke med de mange vanlige amerikanere som stemmer på Bush – og tror det er et slag mot landets elite.

Den politiske teoretikeren Susan Moller Okin (født 1946) døde nylig, så altfor tidlig. En innflytelsesrik tenker om likestilling, familie og rettferdighet er gått bort.

I talene sine takker Bush de amerikanske soldatene som tjenestegjør i Irak. Men han vil ikke besøke de unge mennene og kvinnene som kommer tilbake fra krigen blinde eller uten armer og bein. Dette sviket har en lang historie.

Etter det som skjedde 11. september 2001, har muslimer fra de arabiske landene og Sørøst-Asia vært de fremste ofrene for Bush-administrasjonens frihetsdrepende tiltak. Mer enn 1000 er blitt arrestert på grunn av sin tro eller sin etniske opprinnelse. De har vært internert i uker og måneder, men ingen av dem er blitt tiltalt for terroristiske forbrytelser.Under dekke av kampen mot terrorisme kan administrasjonen nå faktisk gjennomføre operasjoner i all hemmelighet, slå ned på uønskede standpunkter, sette borgerne under overvåkning (selv når det ikke finnes noen grunn til å mistenke dem for kriminell virksomhet) og innhente følsomme opplysninger om privatlivet til utenlandske statsborgere og utlendinger som bor i USA, i etterforskningsøyemed.De mest kjente i dette arsenalet av lover er USA Patriot Act og Homeland Security Act (Loven om indre sikkerhet), som ble vedtatt 26. oktober 2001. De har fått følge av en overflod av andre tiltak og antiterrordekreter som er blitt besluttet av administrasjonen. Via denne omveien har administrasjonen selv tiltatt seg den myndigheten som Kongressen nektet den. Loven om borgernes rettigheter (Bill of Rights) er det hittil siste offeret for krigen mot terrorismen. Visepresident Richard Cheney tonet flagg da han kort tid etter 11. september 2001 erklærte: «Mange tiltak vi har vært nødt til å treffe, kommer til å inngå permanent i livet i Amerika, de vil bli en del av en ny ‘normalitet’.» Dette er skremmende utsikter, ifølge advokat Deborah Pearlstein. For henne vil denne ‘normaliteten’ i virkeligheten si at man «fjerner seg fra rettsstaten. USA betrakter seg ikke lenger som knyttet til de prinsippene som lenge utgjorde denne statens grunnlag.»«For seks måneder siden,» bemerker jussprofessor David Cole, var sju prosent av amerikanerne bekymret over innskrenkningen av de individuelle friheter. I dag er denne andelen ifølge fjernsynsselskapet CBS på 52 prosent.» Alle de demokratiske presidentkandidatene har satt spørsmålstegn ved USA Patriot Act og stilt krav om at den må oppheves eller endres: «Det har pågått en stor debatt om nødvendigheten av å ofre retten til frihet på sikkerhetens alter. I praksis er det imidlertid først og fremst utlendingers rettigheter regjeringen har ofret. Men slik Hamdi- og Padilla-sakene (se hovedartikkel) viser, åpner kanskje det vi gjør mot utlendinger som er blitt amerikanske statsborgere, veien for det man kommer til å gjøre mot andre amerikanere i morgen.» Inngrepene i de grunnlovsfestede rettighetene begynte ikke med Bush. I kjølvannet av det første attentatet mot World Trade Center i 1993, og etter attentatet mot den føderale bygningen i Oklahoma i 1995, vedtok Kongressen Anti-Terrorism Act, «et av de verste angrepene på Grunnloven på mange tiår». Denne loven gjorde på ny forsamlinger til en mulig forbrytelse, og den opprettet en spesialdomstol med tilgang til hemmeligstemplet informasjon (forsvarshemmeligheter) for å kunne utvise utlendinger som var mistenkt for terrorisme. Og fremfor alt opphevet Antiterrorismeloven den loven – som bare var noen få år gammel – som forbød FBI å etterforske virksomhet som kom inn under First Amendment: retten til ytringsfrihet, til politisk og religiøs forsamlingsfrihet og pressefrihet.Nå har Justisdepartementet andre lover av samme type liggende klare. Departementet er angivelig i ferd med å legge siste hånd på Domestic security enhancement act, som ifølge jussprofessor Jack Balkin ved Yale gir staten «rett til å ta statsborgerskapet tilbake fra en person som angivelig står i forbindelse med en organisasjon som befinner seg på Justisdepartementetes svarteliste, selv om vedkommende

«Vår jobb er å forbedre politikken og beslutningsprosessene gjennom forskning og analyse», heter det når Rand Corporation presenterer seg selv. Nå vil den amerikanske tenketanken påvirke USAs «nasjonsbygging» i Irak.

BOLIGPOLITIKK. Det foregår en stille revolusjon i USA. Den sosiale boligbyggingen er i ferd med å avvikles, og nedslitte offentlige boliger rives ned. De fattige er på vei ut av bykjernene, mens middelklassen overtar i rehabiliterte sentrumsstrøk.

I en artikkel som vakte oppsikt, tok Ray Stannard Baker avstand fra jernbaneselskapenes fremgangsmåter:

Det er lenge siden amerikansk presse anså det som sin plikt å avsløre korrupsjon, maktkonsentrasjon og utnytting, men leser man hundre år gammel amerikansk «møkkagraversjournalistikk», vandrer tankene lett til dagens multinasjonale selskaper. Men hvem skal i dag granske de mektige konglomeratene, når mediene selv inngår i dem?

Den amerikanske økonomien er mindre dominerende enn før – en grunnleggende svakhet ved verdens eneste supermakt. Irak-krigen var militært sett en suksess, men okkupasjonen skaper uforutsette problemer. Til sammenligning hadde det britiske imperium større evne til å administrere sine kolonier. Selv om amerikanske imperiet innebærer en stor global fare, vil det i historisk sammenheng være et forbigående fenomen – akkurat som alle de andre imperiene. Det er først og fremst interne grunner til dette, argumenterer Eric Hobsbawm.

Fra den ene krigen til den andre perfeksjonerer USA sine ødeleggelsesvåpen. Ifølge den amerikanske sentralkommandoen i Qatar, har de amerikanske styrkene «for første gang i en væpnet konflikt tatt i bruk en ny type fragmentasjonsbombe som har kapasitet til å overvinne alle værmessige forhold» . De menneskelige omkostningene er allerede omfattende. Våpen av utarmet uran – som allerede ble brukt i den første golfkrigen i 1991 – har nok en gang, selv om de offisielt er erklært ulovlige av FN, gjort tjeneste i Irak. Ifølge avisen Sunday Herald skal en slik bombe den 28. mars ha truffet et «vennligsinnet mål» og drept en britisk soldat og såret tre andre. «Vi fører krig mot Irak, fordi landet er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Men vi bruker selv slike våpen. En slik dobbeltmoral er frastøtende», erklærer professor Doug Rokke, tidligere direktør for Pentagons «program for utarmet uran» . Både for militære og sivile som blir berørt, og for befolkningene som lever i nærheten av de stedene disse bombene slår ned, kan konsekvensene være forferdelige: kreft, lungesykdommer, misdannelser hos nyfødte osv. Ifølge flere spesialister er disse bombene blitt utprøvd i Kosovo og er i stor utstrekning blitt brukt i Afghanistan. «Det er en forbrytelse mot menneskeheten…», utbryter professor Rokke, «… og en krigsforbrytelse. Vi må ikke bruke våpen som etterlater seg risiko for forgiftning og som kan drepe blindt. Av hensyn til alle verdens innbyggere må vi forby disse bombene.

Den amerikanske eliten, lojalt støttet opp av medieindustrien, fremstiller USA som en nasjon forent bak religion, patriotisme og troen på Amerikas rolle som forvalter av demokratiske verdier i verden. Bak denne fasaden finnes imidlertid et panorama av motkrefter.