USA – Side 8

Maktesløs overfor arbeidsledigheten og økende offentlig gjeld, står Obama svekket tilbake etter sin første periode. Alt ligger til rette for en konservativ seier, hvis Republikanerne klarer å finne en noenlunde normal kandidat.

Det reformistiske American Federation of Labor (AFL) var i opposisjon til det revolusjonære Industrial Workers of the World (IWW) og Socialist Party of America. I sentrum for konflikten sto et spørsmål: Skal fagforeningene forsvare arbeidernes umiddelbare interesser eller forberede dem på en langsiktig politisk kamp?

USAs sittende president kritiseres for sin overdrevne kompromissvilje og elendige økonomiske resultater, men endrer nå tone og går inn for skatteøkning for de rike. Et fåfengt forsøk på å gjenvinne tilliten hos kjernevelgerne i forkant av valget i 2012?

Den russiske hæren står ikke lenger i sentrum for landets militærindustri. Den forsømte hæren må nøye seg med aldrende teknologi, mens nye produsenter utkonkurrerer den russiske eksporten. For å snu utviklingen har president Medvedev lansert en gigantisk investeringsplan.

Republikanernes valgseier i november åpnet veien for nye kutt i offentlige budsjetter, uten å revurdere skattelettelsene. Langt fra hovedstaden gikk republikanerne et par skritt lenger for å få balanse i regnskapene. Dette ble møtt med en uventet protest.

Det var EN VIKTIG TALE, en tale som USAs grunnlovsfedre ikke ville blitt skjemt av. 21. januar 2010 holdt Hillary Clinton en tale om hennes syn på frihet på nettet. Hun kritiserte landene som «har reist elektroniske barrierer som hindrer folket deres å få tilgang til deler av verdens nettverk, [og som] har fjernet ord, navn og fraser fra resultatene til søkemotorer». Den amerikanske utenriksministeren gjentok president Obamas kredo: «Fri flyt av informasjon styrker samfunn.» Med denne «troen» på ytringsfriheten og nettverkene [som] «hjelper folk å oppdage nye fakta og holde regjeringene ansvarlige for sine handlinger» lanserte Obama-administrasjonen et program for «utvikle nye redskaper som lar borgere utøve sin rett til å uttrykke seg fritt gjennom å omgå politisk motivert sensur.» Clinton advarte også mot regjeringer som «på samme måte som fortidens diktaturer […] angriper selvstendige tenkere som bruker disse redskapene». En vidunderlig tale. Men som skjønnånden som krever gjeninnføring av dødstraffen etter å ha blitt frastjålet mobiltelefonen på gata, lot Clinton seg shanghaies. 30. november 2010 erklærte hun at hun vil gå til «aggressive skritt» for å rettsforfølge Julian Assange og WikiLeaks. For hvilken forbrytelse? Ved blant annet å ha avslørt at Clinton ba sine diplomater i FN om å spionere på FN-ansatte og samle inn så mye biometrisk data, passord og kredittkortnummer som mulig, skal WikiLeaks utsatt «det internasjonale samfunnet» for fare. Raseriet nådde raskt kommentatorer over hele det politiske spekteret, som flokket til tv-studioene og krevde at «drittsekken skytes ulovlig» (journalisten Bob Beckel, Fox News), at han måtte trekkes for retten for «terrorisme» (Peter King, Komiteen for innenrikssikkerhet), eller at man definerte ham som en «fiendtlig stridende» på linje med fangene på Guantanamo (Newt Gingrich, Fox News). Det henger en velkjent eim av maccarthyisme over det hele, mener en kjent fredsforkjemper – en lynsjestemning som med ujevne mellomrom hjemsøker USA.1 DA ASSANGE GRUNNLA WIKILEAKS ønsket han å få fram i dagen de reelle «konspirasjonene», hemmelige avtaler mellom mektige som møysommelig skjules for offentligheten. Det har han klart. I dagene som fulgte etter publiseringen av de første diplomatmemoene, blokkerte Kina tilgangen til WikiLeaks. Den amerikanske regjeringen anbefalte studenter å ikke skrive om nettstedet på bloggene sine, og luftforsvaret blokkerte adgangen til nettavisene til New York Times, Der Spiegel og Guardian, som videreformidlet informasjonen. Vi har sett de tre største bankoperatørene på nettet – som ikke har noe imot å ta seg av pengegaver til Ku Klux Klan – nekter å formidle pengebidrag til Wikileaks. Slik viser Visa, Mastercard og Paypal sitt sanne ansikt som «redskap for den amerikanske utenrikspolitikken,» bemerket Assange. Uten noen juridisk begrunnelse stengte den sveitsiske postbanken, Postfinans, kontoen den australske hackeren hadde i banken. Vi har sett Tableau Software – et sted som tilbyr visualisering av data – sensurere ikke bare selve dokumentene, men også en innholdsfortegnelse over lekkasjene, med begrunnelsen at Wikileaks ikke har «rettighetene til disse dataene». Vi har sett Amazon – en serverleverandør som er juridisk beskyttet mot innhold som selskapet selv ikke har lastet opp – stenge på eget initiativ WikiLeaks’ konto. Vi har også sett domeneleverandøren EveryDNS fjerne WikiLeaks.org fra nettet. Alle svakhetene til nettet (de sentraliserte leddene, avhengigheten av USA) og alle pressmidlene som «nettanarkistene» har ropt ulv-ulv om i årevis, har blitt brukt. Demoniseringen av Assange har økt med anklagen om seksuell trakassering og voldtekt i Sverige, som

Med en nylig valgseier og den radikale Tea Party-bevegelsen i ryggen vil Republikanerne presse Obama-administrasjonen til å gjennomføre nye skatteletter og drakoniske budsjettkutt. Skal man tro amerikanske medier finnes det ingen venstreside i USA. Realiteten er at det finnes to.

Ifølge Glenn Beck og Tea Party-bevegelsens mange millioner tilhengere kan ikke kapitalismens triumf være årsaken til dagens problemer, derfor finnes det ingen annen forklaring enn at kommunismen er på vei tilbake.

Tea Party-aktivistenes vrangforestillinger om at nabolandet i sør er befolket med terrorister, får Bush-klanen til å framstå som ettertenksomme og moderate.

«Aristokratiet i Amerika befinner seg i advokatskranken og på dommersetet.»¹ Alexis de Tocquevilles observasjon i Om demokratiet i USA (1835) er fortsatt treffende. I USA er det en overflod av advokater i de høyeste maktsfærene.

I dagens nedgangstider krever det amerikanske arbeidsmarkedet mer utdannelse, samtidig skrur de private universitetene og høyskolene opp skolepengene og ekskluderer stadig flere amerikanere fra høyere utdanning. Dette har gitt de toårige lokalhøyskolene, de såkalte community colleges, et enormt oppsving.

Obama har fått vedtatt helsereformen, men det betyr på ingen måte at forsikringsselskapene og legemiddelfirmaene har fått mindre makt over amerikanernes helse. Avstanden mellom penger brukt og kvaliteten på tjenestene synes å forbli like avgrunnsdyp som før.

Femti år etter Greensboro ligger USAs venstreside i ruiner.

De fattige bydelene sør i Chicago har på ny blitt satt i søkelyset med Barack Obama, som arbeidet der. Fattigdommen og isolasjonen til den neste utelukkende svarte befolkningen, har ført til at alternative sosialiseringsformer utviklet seg der i lang tid. Og musikken er ofte et sentralt samlingspunkt.

USA lider. Arbeidsledigheten skyter i været, hele boligstrøk blir tatt over av kreditorer. Obama gikk til valg for endring. Men opptrappingen av krigen i Afghanistan skuffer pasifister, og helsereformen er blitt langt svakere enn det man kunne ha lønnlig håp om, det samme gjelder miljøpolitikken.

En gang i tiden var Detroit verdens bilhovedstad. I dag er det lite som vitner om fordums storhet i byen som har mistet en tredjedel av sine innbyggere siden 1950. Det finnes ikke lenger jobber i industrien, overalt er det forlatte bygninger. Men byen og dens hovedsakelig svarte befolkning har fortsatt tro på at Obama er i stand til å snu utviklingen.

Da han kom hjem fra København, lovpriste Obama klimatoppmøtet alle andre fant skuffende. Også i andre viktige saker–krigen i Afghanistan, de israelske bosettingene i Palestina, situasjonen i Honduras–snakker Det hvite hus varmt om en ny utenrikspolitikk som det er vanskelig å skimte i overgangen fra ord til handling. «Vi må lære oss å styre i en horisontal, ikke-hierarkisk verden,» sa en talsmann for det amerikanske utenriksdepartement for noen måneder siden. Etter et år ved makten virker det som om Obama trenger litt etterutdanning ?