Historien er rik på tekster om andre kulturers tenkesett, skikker og kjøkken. Har slike utforskninger stadig relevans, eller har globaliseringen allerede utliknet for mange av de tradisjonelle kulturforskjellene? Kort sagt: Hva er framtiden til spørsmål om hva som kjennetegner en kultur, for eksempel den japanske?
Gjennom Shinzo Abes familie har den sørkoreanske Moon-sekten fått fotfeste i Japans mektigste parti. Dette skulle lede til det sjokkerende drapet på den tidligere statsministeren i fjor. Likevel har ikke myndighetene innført reguleringer for å begrense sektens makt.
Japans regjering har åpnet for offensive operasjoner utenfor landets grenser, og er nå i ferd med å gjøre slutt på landets grunnlovsfestede pasifisme. Ikke alle japanere er like begeistret for den nye militariseringen, i likhet med flere naboland og handelspartnere.
Strengere lover mot organisert kriminalitet har skrumpet inn den japanske mafiaens inntektskilder, men samtidig gjort veien tilbake til samfunnet vanskeligere for yakuzaer som vil bort fra den kriminelle løpebanen.
Det liberaldemokratiske partiets seier i parlamentsvalget i oktober ble et nederlag for kvinnekampen, med en enda lavere kvinneandel i parlamentet. MeToo har skapt en feministisk oppvåkning, men den har fortsatt ikke nådd arbeidslivet og de politiske institusjonene.
Byråkratene i Japans departementer er unntatt alle arbeidsmiljølover og jobber opptil tre hundre timer overtid i måneden. Mange forlater nå departementene i frykt for karoshi, «død av overarbeid». Det truer med å felle hele statsforvaltningen.
På japansk kan man ikke henvende seg likt til en sjef som til en kollega, eller tiltale sine storesøsken på samme måte som sine småsøsken. Samfunnets hierarkiske struktur er støpt inn i språket.
Siden den økonomiske krisen på 1990-tallet har likhet og solidaritet gradvis måttet vike plassen for jiko sekinin, «egenansvar». Japans arbeidsledige, hjemløse og syke har nå kun seg selv å skylde på.
Naoto Kan var statsminister da atomulykken i Fukushima truet med å utslette Japan. Her er hans fortelling om de dramatiske dagene og hvorfor kjernekraft bør avskaffes.
Japan er fremdeles preget av katastrofene i mars 2011. Men myndighetene bagatelliserer helsekonsekvensene av katastrofen og vil tvinge innbyggerne tilbake til et øde område hvor det er flere arbeidere enn beboere.
På den lille øya Iki kjemper 300 fiskere for å stanse nedgangen i tunfiskbestanden i Stillehavet. Det er ikke lett i landet som spiser mest tunfisk i verden.
Nær to av tre japanske kvinner slutter å jobbe når de blir mødre. Få barnehageplasser, manglende karriereutsikter og diskriminering gjør at Japan kan miste flere millioner lønnstakere de neste ti årene.
Mislykket abenomics i Japan. Statsminister Shinzo Abe ble hyllet da han satte i gang seddelpressen for å få fart på økonomien. Endelig en statsleder som våget å trosse kuttdoktrinen! Men etter hvert har det blitt tydelig hvor pengene havnet, mens veksten så langt har uteblitt.
Aldrende befolkning har betydelige økonomiske, sosiale og personlige konsekvenser. Japan er i dag hardest rammet av denne demografiske utviklingen. Samtidig viser landet at hver krise byr på en anledning. Det japanske næringslivet retter nå kreftene inn mot et lovende vekstmarked: de eldre.
«Om det ved Tokaimura eller Fukushima skulle skje en ulykke som fører til nedsmelting av atomreaktorene, vil skadene for det japanske samfunn bli tunge å bære,» skrev forfatteren
Natsuki Ikezawa i 1993. Han skriver her om katastrofen i fjor.
Først kom tsunamien, deretter nedsmeltingsfaren ved atomkraftverket Fukushimas seks reaktorer. Debatten om atomkraft har våknet igjen.
De store selskapene i Verdensrådet for bærekraftig utvikling bruker svulstig miljøretorikk for å skjule deres tilraning av naturressurser. Toppmøtet i Nagoya var intet unntak.
Gratis videregående opplæring har nettopp blitt stemt igjennom i Japan, men dette løser ikke nødvendigvis alle problemene et klassedelt og brutalt konkurransedrevet system står overfor.
Japans ukjente rolle i verdenskrigen.
For første gang på over femti år har japanerne gått mot det sittende regimet. Den nye statsministeren Yukio Hatoyama har gått hardt ut mot den avtroppende regjeringens liberale reformer, men vil det være nok til å redde en skakkjørt japansk økonomi?
«Er Japan forberedt på utenomjordslig besøk?» spurte opposisjonspolitiker Yamane Ryûji under en spørretime i den japanske nasjonalforsamlingen i 2007. Spørsmålet skapte mye furore i øystaten. Særlig da forsvarsministeren, utdannings- og forskningsministeren og senere statsministeren forsøkte å svare på det, og gjorde det til en sak for mediene. «Vi kan ikke med sikkerhet si at UFO-er ikke eksisterer,» sa forsvarsminister Ishiba Shigeru til lamslåtte journalister. Han mente Japan burde lage en juridisk ramme for en væpnet intervensjon i tilfelle besøket kom. Ishibas reaksjon fikk selvfølgelig en rekke kommentatorer til å trekke på smilebåndet, samtidig som de rettet pekfingeren mot den ekstremt komplekse militære situasjonen i Japan.
Kinesiske «lærlinger» har vist seg å være en gullgruve for japanske bedrifter. Når de tar inn kinesisk arbeidskraft på «lærlingvisum kan de betale langt mindre enn minstelønnen. På tross av at selv USAs kritiserer ordningen for som et mulig menneskerettighetsbrudd, virker det ikke som japanske politikere ønsker å fjerne den, særlig ikke nå som verden går inn i global resesjon.
Japans nyvalgte statsminister Taro Aso–den fjerde på to år–vant posten gjennom å fremme behovet for å styrke militæret, snarere enn å ta opp den økonomiske krisen som rir landet. Den mektige japanske bilindustrien er i ferd miste det en gang så solide hjemmemarkedet,
noe som gjør Kina til en reell utfordrer i sektoren.
