Japan ønsker internasjonal anerkjennelse for sin rolle i en usikker region. Men regjeringen sliter med å gi slipp på USA, som landet har underkastet seg siden andre verdenskrig. Et problem som kan komme til å koste dyrt i senatorvalgene i juni.
Mens de kinesiske lederne utålmodig venter på en ny økonomisk oppsving, trues Kina av utkantene–Tibet i sør, Indre Mongolia i nord og Xinjiang i vest. Eller av en av de 52 andre offisielle minoritetene. I juli eksploderte det i Xinjiang. De tyrkisktalende uigurene her har lenge vært utsatt for en «hanisering» som har marginalisert dem, en rask modernisering som har ekskludert dem og en vekst i turismen som har reduserte kulturen deres til staffasje. Men utviklingen er ikke bare styrt fra sentralregjeringen i Beijing. Le Monde diplomatique har besøkt Kinas «Ville Vest».
Tusenvis av fabrikker må stenge, millioner av migrantarbeider er arbeidsledige–hver dag kommer det dystre nyheter fra Kina. I Chenghai, et av sentrene for den kinesiske leketøysindustrien, viser virkeligheten seg langt mer nyansert. Le Monde diplomatique har besøkt leketøysprovinsen Guangdong.
Mange har forhåpninger til Kinas nye middelklasse. Vil dette velutdannede og relativt rike samfunnslaget bidra til å demokratisere Kina eller vil det tjene som et økonomisk fundament for herskerklassen?
500 år etter Kina plutselig ga opp sin utforskning av verdenshavene går landet igjen inn for å bli en maritim stormakt.
Mens OL nærmer seg, øker de kinesiske myndighetene presset mot de sosiale bevegelsene i landet. Samtidig kommer protestene stadig oftere fra «innsiden», i takt med at partiboka gir færre fordeler, og at næringslivet vinner mer makt over partiet og det kinesiske samfunnet. Kommunistene har nå begynt å snakke om en «konservativ demokratisering», som skal bevare deres makt, men samtidig gi borgerne større politiske friheter. Ønsker kommunistene virkelig å demokratisere Kina eller bare «demokratisere» politikerklassen?
Det gamle «spillehelvetet» Macao satser igjen på å bli verdens gamblinghovedstad. Til det trenger byen land og arbeidskraft. Tidligere i år passerte den tidligere handelskolonien rivalen Las Vegas som verdens største spilleby. Etter at den tidligere kolonien ble overgitt til Kina i 1999 fikk Macao en viss grad av selvstyre. I 2001 ble monopolet på kasinodrift portugiserne hadde innført 40 år tidligere opphevet. Og amerikanske spilleselskaper kastet seg over byen. Nå tårner problemene seg opp. Men kinesiske myndigheter vegrer seg for gripe inn. De ønsker ikke en massiv arbeidsinnvandring til et Macao der Kinas lover ikke gjelder. Derfor vil myndighetene innføre en pendlerordning som minner om kolonitiden. Samtidig har mangel på land til nye kasinoer gitt opphav til ideen om å leie en øy av Kina.
Strømmen av folk mot byene er en viktig brikke i Kinas omstilling. Samtidig vokser de sosiale spenningene. Protestbevegelsene svekkes ikke, på tross av at de blir slått hardt ned på. Myndighetene har lenge ignorert arbeidernes elendige arbeidsforhold, men er nå i ferd med å utarbeide en ny sosialpolitikk – som møter motstand.
Kommer de to voksende kjempene India og Kina til å gå sammen i en regional allianse eller vil de konkurrere om lederrollen?
Kina er i ferd med å ta igjen Vesten. Ifølge dem er man ved
slutten av en lang historisk parentes markert av den europeiske kulturens
brutale iver. De kinesiske tenkerne fra antikken av utviklet en tenkning
knyttet til tilgjengelighet det å holde alle muligheter åpne. I Europa har
vi tanken om en indre frihet som hviler på «autonomi». Kina mangler det
bakenforliggende ideplanet som skapte Europa. De har kun tenkt på monarkiet
Japan har hatt en ti års lang periode med stagnasjon. Japan hadde nylig rundt fire millioner freeters i aldersgruppen 15-34 år. Ordet freeter var i starten en betegnelse på ungdom som nektet å innordne seg vanlige normer i arbeidslivet. Den økonomiske krisen i Japan har ført til at man praktisk talt ikke har noe valg lenger, og småjobbene er som oftest noe man er nødt til å ta, ikke noe man selv velger. En annen bekymringsverdig utvikling er den sterke økningen av antallet «Nito»–fra den engelske forkortelsen NEET, som står for «Not in education, employment or training». Mange tar sitt eget liv fordi de ikke har mulighet til å klare seg lenger
Etter de mange bokutgivelsene de siste månedene å dømme, er Kina – landet som så lenge ble oversett, nå gjenstand for lidenskapelig interesse i Vesten. Blant denne rikholdige strømmen av bøker, hever John Gittings bok, The changing face of China1 (Kina, et land i endring), seg over gjennsomsnittet. Den tidligere Guardian-korrespondenten i Beijing, som har inngående kjennskap til landet, gir her en historisk oversikt over «de to kinesiske revolusjonene» – den som ble anført av Mao Zedong, og den som ble innledet etter hans død. Gittings tar utgangspunkt i dette «nye Kina», som Den store styrmann «hevdet han ville bygge opp takket være arbeidernes og bøndenes forbund». Og ender opp ved «det nye tusenårets Kina», et land i frenetisk vekst, men hvor arbeiderne lever «en sørgelig tilværelse». Aller verst er migrantenes situasjon, samt framveksten av sosial utrygghet og forurensningsproblemer.Langt fra å presentere et svart-hvitt syn, peker Gittings på mentalitetsendringene og framveksten av nye generasjoner som er mer opptatt av økonomiske goder enn ideologi. Ved å konsentrere seg om globaliseringen og dens konsekvenser for land som Frankrike, har Philippe Cohen og Luc Richard2 tatt på seg å ville beskrive de negative ringvirkningene ved den rivende utviklingen i Kina, så vel innenfor som utenfor landets grenser. Forfatterne støtter seg til gripende vitnesbyrd for å understreke hvordan en liten del av befolkningen tørster etter mer rikdom, et fenomen som står i skarp kontrast til utbyttingen og den ekstreme fattigdommen størsteparten av det kinesiske folk opplever. De avdekker effektivt denne hyperkapitalismen, mot et bakteppe av autoritær kommunisme. De refser begeistringen i den vestlige verden, og særlig da i pressen, for dette nye eldoradoet. Synd at de under sin framstilling innimellom har funnet det nødvendig å diabolisere kinesernes erfaring, som er mer kompleks enn det den later til. Kina sett med kinesernes øyne begynner å stige fram. I sitt utmerkede, ikke helt ferske, arbeid har Chaohua Wang samlet tekster skrevet av om lag femten ulike intellektuelle (fra de sterkt kritiske til de fullstendig integristiske)3 under tittelen One China, many paths. Man bør i tillegg hilse med glede initiativet tatt av forlaget Alternatives Sud, som gir ut kinesiske forfatteres synspunkter på det rurale Kina, den skjeve utviklingen, fagforeninger, kvinner, og så videre. Flere av tekstene er heller konvensjonelle, men alle gir en pekepinn på refleksjonsnivået blant en del av eliten. En annen kineser, som var tvunget til å dra i eksil, Cai Chongguo,4 tegner et langt mørkere bilde av de sosiale forholdene. Ved å engasjere seg i organisasjonen China Labour Bulletin, som har utmerket seg med å avdekke overtrampene mot rettigheter og verdighet som arbeiderne utsettes for, prøver forfatteren å vise at utvikling og økonomisk åpenhet ikke nødvendigvis fører med seg demokrati. Man bør også bite seg merke i de mange nye biografiene som har kommet ut. Her finner man blant annet én om Qu Qiubai5 (1899-1935), heller lærd i sin form, men den beretter om livsløpet til en engasjert intellektuell. Og én om Qiu Jin6 (1875-1907), som anses for å være en av de første kinesiske feministene.Fotnoter:1 Oxford University Press, 2005.2 La Chine sera-t-elle notre cauchemar? Les dégats du libéral-communisme en Chine et dans le monde (Blir Kina vårt mareritt? Liberal-kommunismens skadevirkninger i Kina og ellers i verden), Mille et une nuits, Paris, 2005.3 Le miracle chinois vu de l’intérieur (Det kinesiske mirakel sett innenfra),
Kina produserer og eksporterer billige tekstiler og leker. Landet kontrollerer også 55 prosent av det internasjonale markedet for bærbare datamaskiner, 30 prosent av flatskjermmarkedet, 20 prosent av markedet for mikroprosessorer. Mao Zedong, der han står midt på Zhongshan-plassen, mobiliseres i den lange marsjen mot kommersialisering
Økonomien inngår som en del av den større visjonen Kina har om seg selv, både som regional og global makt. Veksten sikrer grunnlaget for samfunnspakten innad i Kina, og sørger for at regimet overlever. Japan satser på å befeste sin rolle som global leder i Asia, mens Kina på sin side forsøker å hevde seg som asiatisk leder i verden. Enkelte eksperter drømmer likevel om en kinesisk-japansk akse, lik den fransk-tyske aksen i Europa. For øyeblikket er imidlertid Kinas vekst–som fortsatt er usikker på grunn av et sårbart finanssystem–svært avhengig av ASEAN-landene og Japan for produksjon, og vestlige land for eksport. To tredjedeler av den kinesiske eksporten stammer fra utenlandske selskaper som har etablert seg i Kina.
I løpet av året vil Kina sannsynligvis bli Afrikas tredje største handelspartner. En årsak til suksessen er prinsippet om ikke å blande seg inn i landenes interne anliggender. Kinas forbindelser til Sudan–svartelistet av FN på grunn av situasjonen i Darfur–er et godt eksempel på en temmelig skruppelløs strategi. Hvor lenge vil det afrikanske kontinentets tradisjonelle partnere tilpasse seg Kinas økende tilstedeværelse?
Den tradisjonelle forestillingen om Asia er europeisk. 1700- og 1800-tallets filosofer og historikere beskrev Asia som et omvendt speilbilde av Europa. I globaliseringens tidsalder er det på tide å definere Asia på nytt.
Denne måneden setter det kinesiske kommunistpartiet i gang en kampanje for å gjenreise regimets sosialistiske image. Men historien om «kinesisk kommunisme» er fremfor alt historien om en form for revolusjonær nasjonalisme.
Kina opprioriterer relationerne til andre stormagter, især USA. Samtidig balancerer diplomatiet på en knivsæg i spørgsmålet om Nordkorea.
«Når Kina våkner…», sa man før i tiden, og lot det skinne gjennom at dette ville være en omfattende trussel for hele kloden.1 Det enorme landet er nå mer enn våkent. La oss derfor undersøke hvilke konsekvenser dette imponerende comebacket kan ha for verdensmarkedet.Det var først etter Mao Zedongs død i 1976 at den demografiske kolossen Kina (landet har 1,3 milliarder innbyggere) satte i gang sin omfattende økonomiske reform, en reform som virkelig skjøt fart med Deng Xiaopings maktovertakelse i 1978. Kinas utviklingsmodell ble lenge ansett som «ganske primitiv», karakteristisk for et tilbakestående land styrt med jernhånd av et eneveldig parti (selv kontrollen av befolkningsøkningen ble styrt på svært autoritært vis). Modellen bygde på overflod av billig arbeidskraft, samlebåndsindustri, eksport av svært billige varer og tilstrømming av utenlandske investorer.Kina er fortsatt kommunistisk, men langt fra så fryktinngytende som det en gang var. I gledesrusen som fulgte med den gryende globaliseringen ble det før så skremmende landet likefremt fremstilt som et veritabelt eldorado for bedrifter som ville flytte sine fabrikker (etter å ha sagt opp millioner av ansatte i hjemlandet). Takket være sine «spesielle økonomiske soner», plassert langs kystlinjen, ble Kina en forbløffende mektig eksportør – størst på eksport av tekstilklær, sko, elektroprodukter og leker. Landets varer inntok verden, og særlig markedet i USA, som fikk en knallhard motstander: Kina omsetter nå for 130 milliarder dollar mer enn USA!2Denne utrolige eksporten førte til en formidabel økonomisk vekst: I over to tiår har veksten hvert eneste år vært på over ni prosent!3 Denne «demokratiske markedskommunismen» førte også til økt kjøpekraft og levestandard for millioner av husholdninger,4 og var til stor fordel for den voksende kinesiske kapitalismen. Oppildnet av denne suksessen, kastet Staten landet ut i en tvunget modernisering med omfattende infrastrukturutbygginger: Havner, flyplasser, motorveier, jernbaneskinner, broer, demninger, skyskrapere, idrettsarenaer til OL i Peking i 2008, installasjoner i forbindelse med Verdensutstillingen i Shanghai i 2010 og så videre.Denne enorme arbeidsmengden, samt kinesernes ferske kjøpefeber, har gitt økonomien en ny dimensjon: På svært kort tid har det skremmende eksportlandet Kina blitt et importland preget av en umettelig grådighet som bekymrer ekspertene. I fjor var det verdens fremste importør av sement (55 prosent av verdensproduksjonen), kull (40 prosent), stål (25 prosent), nikkel (25 prosent) og aluminium (14 prosent). Hva oljeimport angår, kom det på andreplass, etter USA. Denne massive importen har medført en priseksplosjon på flere av verdens store marked, særlig oljemarkedet.Kina ble tatt opp som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, og er i dag en ledende størrelse i verdensøkonomien – det er verdens sjette rikeste land.5 Det trekker verdensveksten oppover, og enhver omveltning i Kina har en umiddelbar virkning på den samlede verdensøkonomien. Men, som landets statsminister Wen Jiabao sier det: «På tross av vår hurtige vekst er vi fremdeles et utviklingsland, og vi vil trenge 50 år med dagens vekstrytme for å bli et middels utviklet land.»6På den annen side: hvis Kina fortsetter med dagens rytme, vil det i 2041 gå forbi USA, og bli verdens rikeste land.7 Noe som vil ha betydelige geopolitiske konsekvenser. I 2030 vil landets energiforbruk tilsvare summen av det USA og Japan forbruker i dag, og ettersom det ikke har nok olje til å tilfredsstille et så grotesk behov, vil det frem mot 2020 måtte doble sin kjernefysiske kapasitet, og bygge to nye atomkraftverk per år
Kina har med stormskridt udviklet sig til at blive en gigantisk fabrik for hele verden. Men de 1,3 milliarder kinesere vil ikke længere nøjes med at sælge billigt legetøj og juledekorationer.
Shanghai er den første «globale byen» i Kina, og befinner seg i sentrum av dette enorme landets sosiale og økonomiske mutasjoner. Dette har store konsekvenser for byens befolkning. Siden begynnelsen av 1990-tallet er 2,5 millioner mennesker blitt tvangsflyttet fra sine boliger i sentrum. Høyhusene skyter opp som bambus i de gamle arbeiderstrøkene.
Kina er ikke lenger en tilbakestående gigant, men en raskt voksende drage. Oppskytingen av det bemannede romfartøyet Shenzhou V taler sitt eget språk. Kina er nå det tredje landet ved siden av USA og Russland som har sendt mennesker ut i verdensrommet.
Da den sosiale bevegelsen ble knust på Den himmelske freds plass i 1989, var det et vendepunkt i Kinas historie. Bevegelsen besto ikke bare av de liberale studentdemonstrasjonene vi kunne se i nyhetsbildet, den nådde ut til hele folket. Nederlaget åpnet for Kinas omstilling til markedsøkonomien, i regi av den fortsatt autoritære kinesiske staten.
