I flere uker har det engang så rike Sri Lanka slitt med mangel på mat og medisiner og stigende drivstoffpriser. FN advarer nå om en humanitær katastrofe, mens innbyggerne protesterer mot Rajapaksa-familien som sitter med makten.
Krigen mellom regjeringshæren og Tamiltigrene på Sri Lanka var over for fem år siden, men sinnet og frustrasjonen øker blant tamilene, som holdes utenfor politisk innflytelse.
I juni stoppet den srilankiske regjeringen en FN-delegasjon som skulle granske anklager om brudd på menneskerettighetene da hæren knuste Tamiltigrene i 2009. President Mahinda Rajapaksa har styrket sin makt og avviser enhver dialog med tamilene, som frykter de vil bli kolonisert av den singalesiske buddhistmajoriteten.
I slutten av februar meldte den srilankiske hæren at de hadde inntatt den siste byen Tamiltigrene (LTTE) kontrollerte, Puthukudiyiruppu. Men fortsatt er flere tusen sivile fanget mellom to krigførende parter som ikke skyr noen midler.
17 medlemmer av den franske hjelpeorganisasjonen Action contre la faim (Handling mot sult, ACF) henrettet i Muttur-området på nordøstkysten av Sri Lanka 4. august 2006. Én for én ble de skutt i nakken, mens kampene raste mellom regjeringsstyrkene og «Tamiltigrene» (Liberation Tigers of Tamil Eelam, LTTE). Ugjerningen var uten tvil planlagt. De fire kvinnene og 13 mennene, alle mellom 20 og 40 år, deltok i humanitære hjelpeoperasjoner da de ble drept. I slike omstendigheter som borgerkrigen på Sri Lanka, er det ikke uvanlig at sivile som havner i kryssild blir bombet og beskutt uten skånsel, og må bøte med livet i kamper der det ikke skjelnes mellom sivile og militære. Noen ganger dreier det seg om flere titalls personer, slik som her. Men det som skjedde i Muttur er annerledes. ACF trodde aldri at organisasjonens medarbeidere skulle bli ofre for slike uhyrligheter, ikke mer enn for tilfeldigheter eller kuler på avveie. Den franske hjelpeorganisasjonen snakker her om «kaldblodige» henrettelser, utført «raskt og effektivt». Organisasjonen understreker at de 17 ofrene var godt kjent i Muttur og at «de var lett gjenkjennelige som humanitære hjelpearbeidere». Og den påpeker også at myn-dighetene like fra starten ikke viste noen vilje til samarbeid. Tre hele dager gikk det før politiet og militæret til slutt lot representanter for ACF og Den internasjonale Røde Kors-komiteen dra til åstedet. Da var kampene over. Som alltid i slike saker setter myndighetene i Colombo mye inn på å anklage de tamilske «terroristene». Men denne gangen har ikke denne beskyldningen vært nok. Saken vakte oppstandelse. Enkelte nøler ikke med å snakke om «krigsforbrytelse» og krever etterforskning. MASSAKREN I MUTTUR sendte sjokkbølger innover en fransk opinion som inntil da hadde brydd seg lite om konflikten. Med ett oppdaget man at srilankernes dagligliv lå langt unna de eksotiske klisjeene, at den innebærer vold og tortur, bortføringer og utenomrettslige henrettelser, vitner som forsvinner og andre uhyrligheter. En internasjonal reaksjon tok form, der EU, investorer og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) spilte en avgjørende rolle. Plutselig var flere rettssaker i gang. 15. august 2006 åpnet de første forundersøkelsene i en førsteinstansdomsstol. Men det var ikke nok. I november godtok president Mahinda Rajapaksa forslaget om å opprette en granskningskommisjon (Commission of Inquiery, CoI) der ni kjente srilankere skulle ha ansvar for å granske denne massakren og 15 andre tilfeller av «grove brudd» på menneskerettighetene. Internasjonalt press framført av ambassadørene i Colombo førte til at presidenten inviterte en gruppe på elleve «framstående personer» til å delta i granskningen. De elleve kom fra ulike steder og ble samlet i Den uavhengige internasjonale gruppen av framstående personer (International Independent Group of Eminent Persons – IIGEP). I skrivende stund har ACF og IIGEP kastet inn håndkleet. Det internasjonale samfunn må ta inn over seg både at disse framgangsmåtene ikke har ført fram og at den srilankiske regjeringen åpenbart mangler vilje til å finne sannheten. Den franske NGO-en skriver i en rapport: «Etter å ha fulgt disse tre ankene i mer enn ett og et halvt år, slår ACF med bitterhet fast at rettssakene som ble satt i gang etter de dramatiske hendelsene i Muttur, bare innebærer en ørliten sjanse, om noen, til at man fra offisielt hold kommer til å peke ut de ansvarlige for denne krigsforbrytelsen.»1 I teksten omtales «omfattende tilsløring av omstendighetene omkring hendelsen». Uregelmessigheter i enkelte rettslige prosedyrer og
Over 10 000 angstridde sivile er tvunget på flukt etter at regjeringen og de tamilske separatistene de siste månedene har gjenopptatt kamphandlingene. Den tilsynelatende uløselige konflikten mellom singalesere og tamiler har nå vart i over 30 år. Mange unge tamiler er uten arbeid på grunn av regjeringens kvotepolitikk og utbredte forskjellsbehandling. Verken ekstremistene eller separatistene har tatt skrittet helt ut og foreslått en føderal statsordning–som i India eller Spania. «De tamilske tigrene» holder en lederkult levende, og rekrutterer mindreårige, særlig unge jenter, til kamphandlinger.
Maktkamp mellom presidenten og statsministeren på Sri Lanka førte til politisk krise i november 2003. Fredsforhandlingene ble midlertidig lagt på is og de norske fredsforhandlerne trakk seg ut. Ett år etter at våpenhvilen trådte i kraft kontrollerer De tamilske tigrene områder i nord, mens nasjonalistiske strømninger er på fremmarsj i den singalesiske befolkningen.
