EU – Side 4

Grensene for overvåkning flyttes stadig. Nå skal alle EU/EØS-innbyggeres bruken av telekommunikasjonstjenester registreres og lagres. Hva har ledet EU til å gå til et så radikalt steg?

Etter Frankrikes og Nederlands nei til EUs grunnlovstraktat i 2005 har det vært en heftig debatt om EUs verdigrunnlag. Finnes det en europeisk identitet og hva består den i så fall i? Filmskaper Wim Wenders holdt 11. juni 2007 i Brussel et foredrag på konferansen «A Soul for Europe» med tittelen «The image of Europe–Identification and Representation». Vi presenterer her et utdrag av Wenders tale.

Det franske «nei’et» markerer en skillevei for det europeiske prosjektet. At Frankrike avviste grunnlovstraktaten i 2005 gir et inntrykk av at noe ikke stemmer i hele EU. Den ultraliberale EU-konstruksjonen førte til en følelse av økt sosial sårbarhet og det å bli avvist som politisk subjekt. EU-prosjektet må reformuleres. Men EUs fremtid er fortsatt et tabu. Fellespolitikken må fornyes og det europeiske prosjektet reaktualiseres.

EUs tiltak for å bekjempe ulovlig innvandring har gjort flere av unionens nære naboer om til enorme «venteværelser» for flyktningene. Marokko er foreløpig siste stoppested for omtrent 100 000 afrikanske migranter og politiske flyktninger på vei til Spania. Mens de venter på å komme seg videre, må de slå seg ned i de marokkanske storbyene, der de utsettes for alvorlige voldshandlinger. Disse flyktningene må betale prisen for Rabats og EUs manglende evne til å finne løsninger på et stadig voksende problem.

Unionen kritiseres stadig for mangel på demokrati på grunn av den økende avstanden mellom den makten EU gis av medlemslandene og innbyggernes mulighet til å utøve innflytelse på politikernes avgjørelser. Det europeiske systemet må demokratiseres. Nasjonalistisk tankegods triumferer i dag over integrasjonstanken.

Sarkozy har tatt til orde for en minimalistisk versjon av teksten. Ségolène Royal går inn for en ny folkeavstemning. Europa-spørsmålet er forvist til en plass langt bak i regjerningspartienes programmer. Forklarer hvordan de skal takle de begrensningene som følger av nåværende og framtidige EU-traktater.

EU: Europeerne har nesten ikke noe annet valg enn å stå sammen i de store spørsmålene, det være seg muslimske grupperingers fiendtlige innstilling mot Vesten, krisesituasjoner i Afrika, den kommersielle trusselen fra land i det østligste Asia eller den nye amerikanske nasjonalismen. Unionen må ikke bare tenke på å utvikle selve det europeiske maktapparatet, men også vise veien for det europeiske sosiale prosjektet. Markedet er en vidunderlig integreringsmaskin. Tiden er moden for et kritisk oppgjør med Unionen–slik kan den gis et veikart og et nytt grunnlag.

Finansmarkedene ser ikke på bruk av militær vold med avsky. Det var ikke politisk vilje, men økonomiske og industrielle interesser som ved Nice-traktaten i desember 2000 la grunnlaget for Europas sikkerhets- og forsvarspolitikk. 11. september 2001 åpnet døren på vidt gap for institusjonelle investorer, rentenister og andre internasjonale spekulanter. Er det nå ikke på tide at de europeiske statsaksjonærene burde utarbeide strategier for å hindre at utenom-europeisk kapital fullstendig tar over våpenindustrien i Europa?

De første frie valgene i Kongo siden det ble uavhengig finner sted den 30. juli. EU sender en militærstyrke for å overvåke valgene. Politisk stabilitet er en grunnleggende forutsetning for økonomisk vekst. Derfor vil EU blande seg inn i det militære og sikkerhetsmessige arbeidet innenfor rammen av et «strategisk partnerskap» med Afrika. Men gjelder det hele egentlig å sikre forsyning av råvarer til tysk industri?

SIVILISASJONSSJOKK? I forlengelsen av 29. mai har CPE bidratt til å gjenoppvekke en neddopet demokratisk debatt.

Ti år etter Dayton-avtalen innledes forhandlingene med de tidligere jugoslaviske republikkene på Vest-Balkan om medlemskap i EU eller status som kandidatland. Bakenfor alle applauderende erklæringer, er det liten tvil om at protektoratene på Balkan har vært en blindgate. Erfaringene reiser spørsmål om diskriminering av minoriteter, men også om statenes sosiale rolle i byggingen av det europeiske fellesskap.

Allerede Romatraktaten (1957) nærmest tvang franskmenn og italienere til å arbeide for et fritt marked, stikk i strid med deres tradisjon, der offentlig innblanding i økonomien sto svært sterkt. I dag, etter en lovendring foretatt av Europaparlamentet, er sosialretten på vikende front. Og i de fleste landene i EU skrider oppløsningen av retten til arbeid ubønnhørlig frem. Sosialpolitikken er klart underordnet prinsippet om bedriftenes konkurransedyktighet. Direkteskatt, trygdeavgifter, budsjettpolitikk, det offentliges mulighet til å forvalte sitt lands valuta–alt er i faresonen.

Den europeiske konstruksjonen er som helhet – både hva den sier og ikke sier – satt på dagsorden. Identitetsmessig usikkerhet, sosial utrygghet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter henger nøye sammen og forklarer den historisk høye deltakelsen i folkeavstemningen i Frankrike. En første felles øvelse kunne være å utarbeide en alternativ traktat som utelukkende tar for seg de europeiske institusjonene.

Hva er egentlig formålet med det europeiske prosjektet? Det er et paradoks at Unionen ser ut til å beskjeftige seg med alt utenom det viktigste

«Globalisering» og «Europa» blir noen ganger presentert i form av løfter om frihet, åpenhet og kulturutveksling, andre ganger i form av erklæringer om maktesløshet i forhold sosiale omveltninger. Dette har fungert som en «krigsmaskin» som har opphevet samfunnskontrakten uten å «skyte et eneste skudd».

Avstemningen i Frankrike er et monument over den politiske elites manglende evne til å artikulere, oversette til en politisk visjon, folkets lengsler og misnøye. Nei-et er et uttrykk for håp om at politikken fortsatt er levende og mulig. For vil vi leve i en verden hvor det eneste valget er mellom den amerikanske sivilisasjonen og den fremvoksende autoritært kapitalistiske kinesiske? Hvis svaret er nei, er Europa det eneste alternativet.

Hvorfor støtter offisielle representanter for venstresiden grunnlovstraktaten, som på så mange punkter strider mot deres grunnleggende prinsipper? Det virker som deler av den europeiske venstresiden omfavner EU som en reserveløsning fordi de mangler et alternativt prosjekt. I Frankrike har debatten om grunnloven fått til dels gamle og dype splittelser frem i lyset. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet.

Utjevningspolitikken i EU gir liten grunn til jubel i Øst. Og EU-grunnloven signaliserer enda mindre rom for støtteordninger til de fattigste medlemslandene.

I motsetning til de fleste EU-land har Frankrike hatt en grundig debatt om grunnlovstraktaten, der «det liberale spørsmålet» har stått i sentrum. Frankrike kan også bli det første landet som stemmer nei til traktaten.

Flere land skal i de kommende månedene holde folkeavstemning om EU-grunnloven, men få vet hva som egentlig står i traktaten. Det nyliberale manifestet som traktatens Del III er, blir unndratt befolkningenes oppmerksomhet, skriver Bernard Cassen.

Debatten om Tyrkias eventuelle inntreden i EU om tolv års tid er ikke særlig nyansert, og har gitt rom for mange fantasiforestillinger. Mot en bakgrunn av «sivilisasjonenes sammenstøt» vitner debatten om Vestens identitetsmessige angst overfor islam, og avdekker islamofobien som hjemsøker så godt som alle politiske grupperinger.Noen regner med at en stor stat med muslimsk flertall instinktivt vil bli avvist, og skyver «tekniske» argumenter foran seg for å nekte Tyrkia EU-medlemskap. De gjør for eksempel geografien til et endelig eksklusjonskriterium, og hevder at ettersom Tyrkias territorium i alt vesentlig befinner seg i Asia, kan landets kandidatur ikke komme i betraktning. Men dette argumentet er null verdt. Fransk Guyana ligger da vitterlig på det amerikanske kontinentet, og øya Réunion befinner seg midt i Det indiske hav – og likevel er de medlemmer av Den europeiske union. Kan vi se bort fra det faktum at Tyrkias egeiske kyst, hvor antikkens Troja lå, er den østlige delen av det gamle Hellas, den europeiske sivilisasjonens vugge?Man kan lure på hvilke «tekniske» argumenter som kommer til å bli fremsatt for å forsinke EU-medlemskap for to andre stater med muslimsk flertall, nemlig Bosnia og Albania – deres geografiske tilhørighet til Europa lar seg jo ikke bestride.Andre bruker historien i sin argumentasjon mot Tyrkias medlemskap. EU-kommissæren Frits Bolkestein gikk så langt som til å hevde at hvis Tyrkia blir sluppet inn i EU, «vil frigjøringen av Wien i 1683 ha vært forgjeves».1 Under den tyrkiske beleiringen av Wien måtte innbyggerne der, som var kjent for sin fremragende bakekunst, rasjonere melet og lage små rundstykker som de utformet som ottomanenes emblem: månesigden, croissanten. Det er opprinnelsen til dette bakverket, som mange tror er typisk fransk …Som det bysantinske keiserrikets etterfølger hadde det ottomanske imperiet virkelig ambisjoner om å dominere Middelhavet og Europa (et prosjekt som ble knust flere ganger, først og fremst ved Lepanto i 1521). Denne ambisjonen gjør ikke Tyrkia til noe slags «anti-Europa». Andre stater (Spania, Frankrike, Tyskland) har også latt seg friste av tanken om å underlegge seg Det gamle kontinentet. Og ingen bestrider disse statenes «europeiskhet» i dag. I likhet med de sentrale imperiene (som alle er forsvunnet) og koloniimperiene (som alle er stykket opp), var også det gamle ottomanske imperiet utmattet etter overdrevne militære felttog ved inngangen til det 20. århundre (da det ble kalt «Europas syke mann»). Etter å ha mistet sine besittelser på Balkan og i den arabiske verden, gikk det nye Tyrkia, grunnlagt av Kemal Atatürk, besluttsomt inn for å være europeisk.Ingen andre land har noensinne gått med på å ofre så mange grunnleggende sider ved sin kultur for å hevde sin europeiske identitet. Det moderne Tyrkia har gått så langt som til å oppgi sitt gamle skriftsystem (det arabiske) for å gå over til det latinske alfabetet. Innbyggerne har måttet kvitte seg med sine tradisjonelle klesplagg og iføre seg vestlige antrekk. Gjennom etablering av en offisiell verdslighet inspirert av den franske loven fra 1905, opphørte islam å være statsreligion.Gjennom hele det forrige århundret konsoliderte Tyrkia sitt europeiske preg. På begynnelsen av 1950-tallet ble landet medlem av NATO, og deretter Europarådet. Allerede i 1963 anerkjente general De Gaulle og forbundskansler Adenauer Tyrkias ønske om å slutte seg til Den europeiske union. En avtale om tollunion ble undertegnet i 1995. Etter at Det europeiske råd i Helsinki i 1999 og i