Demonstrasjonene i Frankrike om de nye arbeidsbetingelsene for de unge, ble utspilt av en teatral duo uten innlevelse, der den ene utspiller maktens melodrama og de andre opprørets. Situasjonens ironi er at de unge og studentene slåss for å redde en gammel idé–ideen om opprør. Og styresmakten har bare en sikkerhetsmessig, preventiv og politimessig funksjon
Sosial solidaritet er et grunnleggende trekk ved den franske identitet. Men arbeidsloven ofres på fleksibilitetens alter
Om de franske drabantbyene. Hvilken sammenheng finnes det mellom franske drabantbyer og konflikten i Midtøsten? I de franske drabantbyene etniseres samfunnsproblemene, i Midtøsten avhumaniseres et helt folk.
En ny undersøkelse om skoleapartheid i Frankrike viser at foreldre bidrar til etnisk segregering ved å «unngå» skoler med dårlig rykte som følge av en stor andel elever fra lavere lag.
I medieintellektuelle miljøer i Frankrike er det mest yndete tema for offisiell kommentarvirksomhet fordømmelsen av et opprørsk folk. Alliansen mellom «det gode samfunn» og statsintellektuelle etableres på ny. Den konservative eliten gjenoppliver dermed den sosiale frykten som preget 1800-tallet, revolusjonenes århundre. Henvisningen til et uvitende folk er imidlertid fortsatt den fremste måten å markere sosial overlegenhet på. Og journalistene berømmer den intellektuelle forsterkningen fra universitetsfolk som de siterer mer på grunn av tittelen enn tenkningen deres. Mediene utestenger konsekvent kritiske tenkere og intellektuelle talenter.
De utsatte forstedene står i skjæringspunktet mellom tre kriser.
Bakteppet for opptøyene er fremfor alt en sysselsettingskrise. Automatisering, informatisering og utflytting av virksomheter har lenge ført til massearbeidsløshet. Den franske etableringen av antikriminalitetsbrigader kalles av politiet selv en «militarisering» av yrket deres. Man glemmer altfor ofte at orden, på samme måte som uorden, skapes i fellesskap. Og mediedekningen av denne krisen bygget opp under forestillingen om at dette var en nasjonal bevegelse.
Det nye Cinémathèque française er innviet med splitter nye vegg-til-vegg-tepper og et usedvanlig upersonlig personale. Den franske kulturministeren sto for åpningen og den Martin Scorsese kastet glans over innvielsesseremonien. Til forskjell fra cineasten, en person som vet for mye om film.
Dreier det seg i Frankrike om å redde utsatte personer fra en overhengende fare, eller å jage vekk individer som oppfattes som en trussel mot privat eiendom og offentlig orden? De verst stilte i boligkampen er uten tvil innvandrere, eller folk som antas å være det. Men beboerne i okkuperte hus representerer også et stort spekter av mennesker.
Frankrike opplever idag en økonomisk beleiring.
En ny type diskurs vurderer innvandreres «vellykkete integrasjon» ut fra den økonomiske og sosiale statusen vedkommende har oppnådd. Bildet av «den integrerte innvandrer» er blitt stadig mer utbredt det siste tiåret, men budskapet i mediesakene om «de vellykkede innvandrerne» er at innvandring generelt er en trussel.
29. mai holdes det folkeavstemning i Frankrike om EU-grunnloven. Debatten i Frankrike har vært glødende, og fremfor alt kretset rundt spørsmål om rettigheter, offentlige tjenester, ideologi og forsvarspolitikk. Vi går her inn på noen artikler i grunnloven.
Store deler av vannforsyningen i Frankrike har i løpet av det siste tiåret havnet på private hender. Skandaler med overprising og dårlig kvalitet på tjenestene har fått flere kommuner til å gå tilbake til offentlig styring. Og det går bra.
Franske politifolk med utenlandsk opprinnelse opplever rasisme fra kolleger og motarbeides av sine overordnede.
Debatten omkring det muslimske skautet i Frankrike er ikke ny. Helt siden 1989 har det hatt en strategisk plass i medienes fremstiling av muslimer i Frankrike–og her tar man sjelden vare på nyansene.
Les Voleurs d’avenir (Fremtidstyvene)
René Monzat
Editions Textuel, Paris, 2004, 174 sider.
Fra araberfobi til islamfobi.
Hélène Cixous er blant Frankrikes viktigste forfattere og mest innflytelsesrike intellektuelle. Hun har hele tiden kretset rundt eksistensielle spørsmål knyttet til den skapende prosessen i litteratur, kunst og tenkning, med det kvinnelige og det kroppslige som et tilbakevendende tema.
Sommeren i Frankrike ble preget av at kulturarbeidere streiket mot kutt i systemet for utbetaling av arbeidsledighetstrygd til frilansere. Flere store festivaler ble avlyst på grunn av streiken. I franske medier ble de streikende ofte redusert til irrasjonelle følelsesmennesker, og konflikten omtalt som et «selvmord». Fordi det dreide seg om kunstnere?
Kjernen i den nyliberale offensiven har vært å overføre eierskap fra det offentlige til det private. Er det legitimt med privat eierskap av naturlige eller sosiale produkter som jord, luft, produksjonsmidler og kunnskap?
