Øst-Europa – Side 3

På tross av to avtaler pågår det ennå kamper mellom ukrainske styrker og prorussiske separatister. Etter et år med kollaps har verken regjeringen i Kiev eller opprørerne nådd noen av målene sine.

Fortsette «revolusjonen» eller slåss mot separatistene? De nye makthaverne i Kiev forsøker å omdirigere protestene mot de korrupte institusjonene til en patriotisk krig mot separatistene i øst og Russland. Men noen «patrioter» har ikke gitt opp kampen.

De gode, de onde og Russland. For å forstå en krise må man se på historien, kulturen, økonomien og geografien, og ikke minst aktørenes ulike oppfatninger. Men i de vestlige regjeringskontorene foretrekker man grove forenklinger og moralisme.

Etter å ha blitt hardt rammet av finanskrisen fikk Ukraina nylig nok et kriselån på to milliarder euro fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Myndighetene frykter de ikke vil være i stand til å utbetale pensjoner og lønninger til offentlig ansatte. Derfor inngikk Ukraina like før årsskiftet en ny og mer innbringende avtale med Russland om oljetransport, men farene for en ny «gasskrig» er ikke over i forkant av presidentvalget 17. januar.

Den såkalte finanskrisen rammer forskjellig verden over, alt etter graden av sosiale sikkerhetsnett og statlig kontroll. I månedene som kommer vil Le Monde diplomatique undersøke krisens realitet i en gjennomsnittlig by i Europa, Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika. Først ut er denne reportasjen fra byen Kherson i et Ukraina som allerede før finanskrisen led under en mislykket privatisering av landets industri.

Takket være nytt arkivmateriale, nylesning av gammelt, og rikelig med undersøkelser i området, vet vi i dag langt mer enn tidligere om utslettelseskrigen Nazi-Tyskland og dets allierte i Øst-Europa førte mot Sovjetunionen. Blant de avslørte «tabuene» finner vi de lokale nasjonalistene rolle, særlig i Baltikum og Ukraina, som lenge ble holdt skjult av Sovjetunionen på grunn av skammen over denne «kollaborasjonen», i likhet med de som i dag rehabiliterer den. Etter første verdenskrig ble Ukraina delt mellom Sovjetunionen (sentral og øst), Polen (Galicia og Volhyni), Romania (Bukovin) og Tsjekkoslovakia (Rutheni eller subkarpatisk Ukraina). Det er i Vest-Galicia, under – og mot – det polske regimet, at Ukrainas militære organisasjon (UVO) blir dannet i 1920, og senere, i 1929, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Grunnleggeren, Jevhen Konovaletz, kompanjongen til Simon Petliura, tar kontakt med Adolft Hitler fra 1922. Organisasjonenes ideolog, Dimitrij Dontsov, erklærer en konservativ og elitistisk «helhetlig nasjonalisme». Han setter Ukrainas «europeiske» karakter opp mot Russlands «asiatiske». Nazistrategen Alfred Rosenberg – etterfulgt av Abwher (den militære etterretningstjenesten), fra 1933 – støtter OUN. Dette tyske Baltikum lover «autonomi» til de baltiske, ukrainske, og georgiske nasjonalistene og muslimene i Kaukasus, med det mål for øyet å knuse Sovjetunionen og isolere Russland. Men alliansen mellom Berlin og OUN kommer til å bli turbulent. I 1938 blir Konovaletz drept av en sovjetisk agent. Andriy Melnik overtar rollen som leder av OUN, med støtte fra Andriy Sjeptytskyij, metropolitt og provinsbiskop i den gresk-katolske kirken, Galicias «åndelige leder», som i 1939 går over til det sovjetiske regimet. Dermed er det den radikale Stepan Bandera som gjør opprør i 1940. 22. Juni 1941 former Banderas OUN-b to Wehrmacht-bataljoner, «Nachtigall» og «Roland», for å delta i Tysklands og dets alliertes kamp mot Sovjetunionen. Umiddelbart følger en bølge av jødeforfølgelser. Ifølge Berlin skal «jøde-bolsjevikene» (kommunister, kommissærer fra Den røde arme, jøder) først «spontant» ha blitt drept av nasjonalistene og de lokale befolkningene. I Lviv, 25. juli, ble menneskejakten døpt «Petliura-dagene». Det dreide seg om «hevn» for henrettelsen av fanger utført av NKVD, som jødene visstnok skulle være tilknyttet. I virkeligheten ble disse «handlingene» igangsatt av Einsatzgruppene, som fullførte jobben. Fra juli-august går disse målrettete mordene, på ordre fra Berlin, over til en massiv og uttilslørt jødeutryddelse. De rumenske troppene til diktatoren Ion Antonescu tar seg av slaktingen i Sør (deriblant Odessa) og troppene til den ungarske diktatoren Miklós Horthy tar seg av jødene i Subkarpatisk Ukraina, som transporteres til Kamenetz-Podolsk for å bli henrettet. I begynnelsen av 1942, bare seks måneder etter at Wehrmacht gikk inn i Sovjetunionen, er over 900 000 jøder utryddet. 30. juni 1941 utroper OUN-b en ukrainsk stat, hvor den første regjeringen ledes av Jaroslav Stetsko. Et av hans slagord var: «All ære til den tyske hæren og Føreren Adolf Hitler!» Berlin avviste denne nye staten og internerte Bandera og Stetsko. Tysklands politikk var ikke forenlig med drømmene til de ukrainske uavhengighetstilhengerne, som nazistene – sammen med resten av den slaviske befolkningen – betraktet som untermenschen. IFØLGE NAZILEDERNES GENERAL OSTPLAN («generelle plan for Øst») måtte 30 millioner sovjetere dø, og 30 andre deporteres til Østen for å gi plass til nybyggere av «den nordisk rase» og muliggjøre en «modernisering» av Tysklands nye lebensraum. Planen feilet: 7. desember 1941 stanset den røde hær den tyske offensiven rett før Moskva. Massedeportasjoner etterfulgte, men mot arbeids- eller utryddelsesleire

Vil Ukraina klare å komme seg ut av landets kronisk ustabile politiske situasjon? De «oransje» lederne har opptrådt som tuskhandlere, og heftet seg med detaljer i stedet for å stå for en visjon som kunne endre samfunnet til det bedre. Det samme kan for øvrig sies om hele den post-«revolusjonære» perioden. Ubesluttsomhet, initiativløshet og krangel har preget regjeringen. Før prisøkningene subsiderte Russland ukrainsk økonomi gjennom gasseksporten alene med 3-5 milliarder dollar i året. USAs økonomiske bistand til Ukraina i året som etterfulgte oransjerevolusjonen beløp seg til ikke mer enn 174 millioner dollar.⁴ Nye tiltak vil kreve samarbeid med EU-institusjonene og omfattende økonomisk og teknisk hjelp fra vestlige land.