Antisemittismen fikk fritt spillerom i den russiske borgerkrigen (1917–1922), spesielt i Ukraina hvor de kontrarevolusjonære styrkene var gjennomsyret av konspirasjonsteorien om jødebolsjevismen. Det hindret ikke de vesteuropeiske landene i å støtte dem.
Etter 35 år med privatiseringer, stadig færre gratis tjenester, kutt i stønader, og mistroisk kontroll på alle områder takket være internettet, har vi fått et presset samfunn, skåret inn til beinet, på felgen.
Et katastrofescenario ved brexit er en gjenoppblussing av konflikten i Nord-Irland, spesielt siden ultrakonservative og antikatolske Democratic Unionist Party (DUP) har forvansket de britiske forhandlingene med Brussel.
For østtyskerne er Berlinmurens fall en fortelling om politisk frihet og frigjøring fra et forhatt regime, men også en fortelling om et land og et folk som ble avviklet og økonomisk ruinert.
10. november går spanjolene til urnene i det fjerde parlamentsvalget på fire år. Uroen i landet har banet vei for det høyreekstreme partiet Vox som spiller åpenlyst på nostalgi for Franco-tiden, i et samfunn der minnet om el generalísimo fortsatt splitter spanjolene.
Så snart Den tyske demokratiske republikk (DDR) var innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland (DBR), forsvant ikke bare landets institusjoner og økonomi, men også forlag, kinoer, tv-kanaler, radiostasjoner, artister og navn på gater og offentlige bygg i løpet av få år. Tidligere statskontrollerte aviser og magasiner ble privatisert og kjøpt opp av vesttyske forlag. Også utdanningssystemet, gratis adgang til kulturtilbud og barnehager ble utradert. Kvinnene i Øst-Tyskland, som hadde hatt den høyeste kvinnelige sysselsettingen i verden, var de første som mistet jobben. De forsøkte med alle midler å unnslippe den tyske familiepolitikkens hellige treenighet: Kinder, Küche, Kirche – barn, kjøkken, kirke. «For å øke sjansene for å få arbeid steriliserte mange seg. Mens Magdeburg sykehus hadde utført åtte steriliseringer i 1989, økte de til 1200 i 1991», forteller Fritz Vilmar og Gislaine Guittard. Som en gjenspeiling av tilstanden i samfunnet og framtidsutsiktene, sank fødselsraten i øst fra 14 til 5 barn per tusen innbyggere mellom 1987 og 1993. Arbeidsledigheten rammet ifølge sosiolog Paul Windolf 80 prosent av arbeidstakerne midlertidig eller permanent i de fem første årene etter Berlinmurens fall, noe som førte til en massiv arbeidsutvandring. Mellom 1991 og 2017 flyttet 3,7 millioner, nesten en fjerdedel av den østtyske befolkningen, fra øst til vest, mens 2,45 millioner (både hjemvendte østtyskere og nyinnflyttere) flyttet motsatt vei. Det skapte en alvorlig sosiodemografisk ubalanse: Høytutdannede unge i øst utvandret langt oftere enn snittet og to tredjedeler av de som ikke vendte tilbake var kvinner. Ifølge Reiner Klingholz, direktør for Berlin-instituttet for befolkning og utvikling, var utvandringen «Europas mest ekstreme tilfelle av kvinneflukt» (New York Times, 5. november 2018). Samtidig ble en hærskare av vesttyskere gitt lederstillinger i alle sektorer i øst, men særlig i den offentlige administrasjonen hvor de fikk en økonomisk kompensasjon for ulempen som de spøkefullt kalte «villmarksbonus» (Der Spiegel, 4. september 1995). Mens resten av verden snakket om «kunnskapsøkonomien», utraderte Tyskland kunnskapsprodusentene i øst. Fra 1989 til 1992 sank antallet heltidsansatte innen forskning og høyere utdanning (både på universitetene og i privat sektor) i de nye delstatene fra 140 567 til under 38 000 etter hvert som forskningssentre og vitenskapsakademier ble lagt ned. På tre år mistet 72 prosent av forskerne i det tidligere DDR stillingene sine. De gjenværende forskerne måtte gjennomgå evalueringstester med vekt på deres politiske overbevisninger, mens resten utvandret eller begynte i jobber uten relevans for kvalifikasjonene deres. Utraderingen av tre fjerdedeler av de vitenskapelig ansatte ble gjort av ideologiske grunner: «Vi må utrydde den marxistiske ideologien med endring av struktur og personell», forklarte et evalueringsdokument for Vitenskapsakademiet i DDR (AdW) i juli 1990. Rachel Knaebel og Pierre Rimbert. Oversatt av redaksjonen
I DDR tilhørte alle selskaper staten og betalte eventuelle overskudd til den. Når staten tilførte kapital til et selskap, ble det som regel bokført som lån fra bankregnskapene. Under gjenforeningen besluttet de vesttyske byråkratene å omgjøre disse nedtegnelsene til reell gjeld som de allerede blodfattige selskapene måtte betale tilbake til bankene. Da DDR-bankene ble privatisert og solgt på billigsalg til vesttyske finansinstitusjoner, fikk de se kapitalismens magiske egenskaper: Berliner Bank kjøpte østtyske Berliner Stadtbank for 49 milioner mark, mens banken satt på 11,5 milliarder mark i utestående statsgaranterte gjeldskrav – over 200 ganger kjøpesummen. Slik gikk det til at «fire store vesttyske banker, som hadde kjøpt DDR-bankene for 824,3 millioner mark, plutselig eide en gjeld verd 40,5 milliarder mark». Rentene, som på et år hadde steget fra under én prosent til over ti prosent, utgjorde alene en mangedobling av kjøpesummen. Oversatt av redaksjonen
Mens Boris Johnsons konservative parti vil forlate EU og Jeremy Corbyns Labour er opptatt av å forsvare arbeidstakernes rettigheter, er anledningen kommet for Storbritannias tredje parti til å kapre de britiske EU-tilhengerne.
Etter det mislykkede statskuppet i Tyrkia i 2016 har mange av Fethullah Gülens tilhengere flyktet til Europa, hvor den interne kampen om bevegelsens framtid nå pågår for fullt.
Medier og venstrepartier verden over hyller Portugals sosialistregjering for å ha snudd ryggen til EUs sparepolitikk og skapt en spektakulær økonomisk vekst. Nå slår idyllen sprekker, for mye av veksten er bygd på billig arbeidskraft og boligspekulasjon.
Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister.
På tross av mange krigsforbrytelser og en situasjon som FN kaller verdens verste humanitære katastrofe, fortsetter de fleste europeiske landene å selge våpen til Saudi-Arabia og De forente arabiske emiraters krig i Jemen.
I to århundrer har jakten på etnisk homogenitet overskygget Balkans kulturelle og religiøse mangfold, og tatt oppmerksomheten bort fra økonomiske og sosiale utfordringer.
Den franske regjeringen og EU presser på for mer privatisering i Frankrike, men alt tyder på kostnaden for fellesskapet ved konkurranseutsetting er langt høyere enn de forventede fordelene.
En nynazistisk terrorcelle, en rekke mord, et politi som ser en annen vei og tvilsomme sikkerhetstjenester er ingrediensene i en omfattende kriminalsak som har hjemsøkt Tyskland siden årtusenskiftet.
Den franske regjeringen og EU presser på for mer privatisering i Frankrike, men alt tyder på kostnaden for fellesskapet ved konkurranseutsetting er langt høyere enn de forventede fordelene.
Få, om noen, av dagens europeiske sosialdemokratiske partier synes å ha funnet løsningen for å forhindre at de reduseres til ordinære sentrumspartier uten annet prosjekt enn å være økonomisk ansvarlige og styringsdyktige.
Den offentlige driften av Frankrikes vannkraftressurser har lenge vært et gode for landets økonomi og for miljøet. Nå har EU-kommisjonen bestemt at de må privatiseres.
Socialdemokratiet har overtaget magten efter valget i Danmark, med støtte fra centrum og venstrefløjen, der sættes i et dilemma: Skal de acceptere en «stram» udlændingepolitik i bytte for indrømmelser på sociale og grønne spørgsmål?
Viljen til å framstille Jeremy Corbyn som en unikt ondsinnet skikkelse i britisk politikk har beseiret all intellektuell redelighet, mens en skremmende reell antisemittisme vokser seg sterk på motsatt fløy.
I 2013 tok Matteo Salvini over det falleferdige separatistpartiet Lega Nord. Han byttet ut hets mot Roma og søritalienerne med angrep på Brussel og innvandrerne. Det har gitt regjeringsmakt og 34 prosent av stemmene i EU-valget.
Demokratiet har hele tiden vært EUs akilleshæl, men der landenes ledere tidligere har kunnet skjule seg bak de overnasjonale bestemmelsene, viser protester at oppsettet ikke lenger fungerer.
EU er et liberalt imperium i ferd med å kollapse, hvor Tyskland sliter med å fylle sin rolle som imperiets hegemoniske sentrum, mener Wolfgang Streeck.
Siden konflikten i Ukraina brøt ut i 2014 har flere lover blitt vedtatt for å svekke «aggressorens språk» i skoleverket og mediene. Nå forsvarer også den nyvalgte presidenten og mange andre russisktalende ukrainsk av patriotiske grunner.
