Mer enn fire år etter Kofi Annans mislykkede FN-planen, åpner de gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske lederne for å gjenoppta forhandlingene 3. september. Men på tross av deres erklærte mål om å bli enige om en føderasjon med de to områdene i løpet av våren 2009, kan den politiske krisen i Tyrkia undergrave anstrengelsene deres for å forene deres felles hjemland.
Årstall som ender på åtte har en urovekkende virkning på tsjekkere. Flere ganger i landets historie har slike årstall huset hendelser som har fått dramatiske konsekvenser. I disse dager sitter mange tsjekkere og ser TV-dokumentarer om 8-tallene og frykter at 2008 også skal føye seg inn i rekken.
De rike gis stadig flere skattefritak. Arvesølvet i form av offentlige tjenester doneres til private selskaper. Samtidig utsettes lønnsmottakerne for stadig mer utpressing: Jobb mer for mindre! I Frankrike har denne utvikling pågått i lang tid, men Sarkozy har bestemt seg for å sette opp farten.
Romfolket har blitt forfulgt siden de første ankom Europa på 1300-tallet, og selv nazistenes folkemord på dem ble fullstendig oversett ved Nürnbergprosessen. På Balkan ble de de første ofrene for oppstykkingen av Jugoslavia og jernteppets fall.
Den franske kulturministeren skryter av den franske hiphop-kulturen. Har Sarkozys medsammensvorne tatt innover seg stemmene fra forstedene? På ingen måte. Kun de apolitiske trekkes fram, mens de samfunnskritiske må møte i retten. I motsetning til hva Sarkozy og co. sier, mangler ikke det franske forstadsopprøret stemmer.
13. juli håper Sarkozy å stable på beina et historisk samarbeid mellom middelhavslandene. Sjansene for å lykkes er minimale. Siden antikken har ingen lykkes å overskride konfliktene som har herjet på havets forskjellige bredder. Israel-Palestina-konflikten, Tyrkias EU-ambisjoner, ulovlig innvandring–problemene står i kø. Likevel virker prosjekt mest fokusert på å sørge for fri sirkulasjon av kapital, og blokkere innbyggernes sirkulasjon. Hvordan skal Sarkozys prestisjeprosjekt kunne forene Middelhavet?
Ukrainas skvis mellom Europa og Russland har blitt ytterligere forsterket av Polens inntreden i Schengen-området ved årsskiftet. Grensene mot vest er stengt, men EU trenger et stabilt Ukraina for å demme opp mot Russland. Er Ukraina dømt til evig status som bufferstat?
Etter kommunismens fall gjorde billig arbeidskraft de tidligere østblokklandene ettertraktet for vesteuropeiske bedrifter. Men nå virker det som den europeiske sosiale dumpingen har møtt veggen. I Romania har arbeiderne begynt å streike for å få anstendige lønninger, og trosser dermed de multinasjonale selskapenes trusler om videre utflytting.
Blir minoriteter gitt regjeringsposter for å legitimere undertrykkende politikk? I Frankrike ble Sarkozy hyllet for å ha gitt flere poster til personer med minoritetsbakgrunn, men dette er på ingen måte noe nytt i den gamle kolonimakten Frankrikes historie.
Hvorfor skal ikke kvinner bli behandlet likt i alle EU-land? Bestevilkårsprinsippet som sikrer likebehandling av økonomiske aktører utover landegrensen har lenge vært en bærebjelke i EU. Burde ikke også et parallelt prinsippet gjelde for likestilling?
Venstrealliansen Die Linke har «resosialisert» den tyske politikken, slik De grønne en gang «økologiserte» den. Meningsmålingene gir alliansen en oppslutning på 14 prosent. Dette har trukket hele den politiske diskursen i Tyskland til venstre. Selv høyrepartiene har begynt med forsiktig liberalismekritikk. Men utfordringene står på rekke og rad.
Kan USA bli en alvorlig trussel mot verdens sikkerhet i løpet av de neste tjue årene? Dette spørsmålet står ikke dagsordenen på NATO-toppmøtet I Bucuresti i begynnelsen av april. Men USAs egenrådige politikk i Afghanistan, Irak og valget om å utplassere et rakettskjold i Europa gjør alliansen sårbar. Hvilke konsekvenser vil den amerikanske strategien på sikt ha for Europa og verden?
13. og 14. april er det dukket for parlamentsvalg i Italia. Resultatet kan fort bli at Silvio Berlusconi for tredje gang blir Italias statsminister. I så fall kan han først og fremst takke sin rival Romano Prodi. Hans tid i regjeringen har vist at de kreves sterkere lut for å skape endringer. Likevel har det ut av kaoset etter Prodis nederlag kommet en ny venstreallianse–Regnbuen. Vil venstresiden denne gangen klare å forny seg og bli et reelt alternativ?
To millioner mennesker forsøker årlig å ta seg ulovlig inn i EU. For å forsvare seg har EU opprettet en delvis hemmelig militærorganisasjon kalt Frontex. Sultflyktningene EU selv har skapt behandles som kriminelle. I lang tid har EU bedrevet en kynisk «landbruksdumping» av subsidierte matvarer som har ruinert afrikanske land. I 2006 ga EU mer enn 350 milliarder dollar i produksjons- og eksportsubsidier til sine bønder og fiskere. Når vi ser dette i sammenheng med Frontex, blir bildet uhyggelig.
1. mars slo myndighetene i Jerevan blodig ned de fredelige demonstrasjonen som oppsto etter at resultatet av presidentvalget i februar ble kjent. Når Serzj Sarksjan tiltrer som statsoverhode 8. april, overtar han et land på vei inn i en svært urolig periode. En ny opposisjonsbevegelse mot korrupsjonen og oligarkene har oppstått rundt tidligere statsminister Ter-Petrosjan. Og i bakgrunnen lurer ennå striden om Nagorno-Karabakh.
De største streikene siden kommunisttiden har i det siste lammet Polen. Mens de streikende krever høyere lønninger og mer trygghet, krever arbeidsgiverne og liberale økonomer økt privatisering. Arbeidsledigheten synker stadig, mens lønningene forblir de samme, samtidig som prisnivået øker. Selv om valget i fjor høst fjernet de nasjonalkonservative fra makten, har ikke den sosiale misnøyen forsvunnet. Den nye regjeringen har sammen med de store fagforeningene og mediene vendte seg mot protester som har bred støtte i befolkningen. Og dermed skapes det enda mer grobunn for uro. Vil Polen nok en gang endre Øst-Europas historie slik som i 1981?
I 150 år har de nepalske soldatene, gurkhaene, i den britiske hæren vært beryktet for sin tapperhet. Men situasjonen som møter dem når de vender tilbake til sitt ytterste fattige hjemland er dystre og uverdig. Etter mange års tjeneste får de heldige en ussel pensjon fra den britiske staten. Permanent oppholdstillatelse i Storbritannia kan de bare glemme. I årevis har gurkhaene blitt utnyttet på kolonialistisk vis av britene. Og tilsynelatende styrer også den britiske hæren gurkhaenes veldedighetsorganisasjoner. Hva skal til for at Storbritannia innrømmer sin gjeld til sine nepalske soldater?
Grensene for overvåkning flyttes stadig. Nå skal alle EU/EØS-innbyggeres bruken av telekommunikasjonstjenester registreres og lagres. Hva har ledet EU til å gå til et så radikalt steg?
: Er menneskerettigheter kun europeisk kulturimperialisme? De blir arrogant framsatt som universelle og umistelige, men forhistorien deres er full av tilfeldigheter, unnlatelser og kompromisser. Menneskerettighetene er radikale, de anerkjenner mennesket på det meste grunnleggende nivået: at man er født. Samtidig utvannes de for å gjøres allment akseptable og realpolitisk anvendelige. Er menneskerettighetene i ferd miste sin etiske legitimitet og politiske radikalitet?
Hvilken rolle skal Norge spille globalt? Jeg ønsker å gripe anledninger der Norge kan utgjøre en forskjell, sier Jonas Gahr Støre til Le Monde diplomatique. Med velkjent retorisk kraft understreker Støre at han ikke ønsker å politisere Norges posisjon som energinasjon, men sier samtidig at deler av utenrikspolitikken går ut på «å ta vare på tradisjonelle interesser».
Av uante grunner vil ikke Paul Verhoevens nye film Black Book bli satt opp på kino i Norge. Men den kom nå nettopp på DVD og vi gir den her det fokus den fortjener. I filmen fortsetter den hjemvendte Hollywood-regissøren sitt kritiske arbeid. Denne gangen dreier det seg om skyggesidene i hans fødelands historie. Med sin ironiske, men langt fra kyniske filmkunst, forteller Verhoeven om frigjøringen av Haag (1944–45). I fortellingen om jøden som forelsker seg i en nazist, vendes rollene stadig om. Motstandsbevegelsens vold (lynsjing og snauklipte kvinner) er like ille som volden den avløser. En scenebevisst Verhoeven sniker seg stilsikkert inn Hitchcock-tradisjonen.
Kosovo vil sannsynligvis erklære seg uavhengig i den kommende tiden. Konsekvensene vil bli enorme for grensen på Balkan. Uavhengigheten vil skape presedens for alle de andre folkegruppene som gjør krav på egen stat. Tilsynelatende virker det fornuftig at hvis folkegrupper ikke ønsker å leve sammen, kan de like så godt skille seg fra hverandre. Problemet er bare at de mange nasjonalitetene i det tidligere Jugoslavia ikke har noen klart atskilt geografisk tilhørighet. Dermed vil mange av dagens land raskt forvandles til «mikrostater». Hvordan vil kartene over Balkan se ut i framtiden? Er «etniske» grenser de eneste rettferdige grensene?
Kløften mellom katalanerne og spanjolene øker for hver dag som går. I resten av Spania oppfattes Catalonia som arrogant og egoistisk. Mens katalanerne mener de sender for mye skattepenger til Madrid. Catalonia har i løpet av de siste årene mottatt 28 prosent mindre overføringer fra staten enn Madrid per innbygger. Men konflikten dreier seg snarere om det tradisjonelle todelingen mellom Madrid og Barcelona, som er i ferd med å endres. Madrid er i ferd med å ta igjen Barcelonas kommersielle forsprang.
Hver måned åpnes en ny massegrav i Bosnia. 15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina hviler ennå halvparten av ofrene i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Men arbeidet er ikke uten konflikter. Etter at Den internasjonale straffedomstolen i Haag tidligere i år stadfestet at Serbia begikk folkemord i Srebrenica, har arbeidet blitt stadig mer politisert. Folkegruppene i det tidligere Jugoslavia har ennå til gode å forsone seg med den nære fortiden, og grusomhetene som ble begått. Vil den nye generasjonen bosniere kunne leve sammen i fred?
