Flandern nyter en historisk revansj over det tidligere så dominerende Vallonia. Mens Flandern i 2007 var blant de 30 rikeste regionene i EU, har ikke Vallonia klart å fordøye 60- og 70-tallets omfattende industrikrise. Men nå trues også det velstående Flandern av økonomisk nedgang.
Det virker som spliden mellom nederlandsktalende og fransktalende er i ferd med å rive Belgia i stykker. Splittelsen er ikke bare språklig, men også ideologisk og kulturell. Den belgiske «språkgrensen» mellom Flandern og Vallonia har offisielt bare eksistert i en kort periode. Men i praksis kan den spores flere århundrer tilbake. Først var fransk elitens språk, og nederlandsk ble ignorert. Med Flanderns økonomiske vekst har situasjonen endret seg. På 70-tallet ble alle partiene internt splittet til uavhengige partier–et flamsk og et fransktalende. Det politiske tyngdepunktet skiller de to regionene fra hverandre, til høyre i Flandern og i sentrum-venstre i Vallonia. I sentrum for stridighetene står Brussels status. EU-hovedstaden er en fransktalende enklave i den sørlige delen av Flandern. Er det føderale Belgia i ferd med å revne?
Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.
EU har i lang tid forsøkt å bekjempe Hollywoods «amerikanske kulturimperialisme». Men sannheten er at Hollywood er vanskelig å innfange inn nasjonalkulturelle termer. Hollywood og kulturindustrien har lenge vært en globalisert arena med aktører og investorer fra store deler av verden. Vil EU forlate sin tro på «den paneuropeiske kulturarven» og utarbeide en reell kosmopolitisk kulturpolitikk?
Takket være nytt arkivmateriale, nylesning av gammelt, og rikelig med undersøkelser i området, vet vi i dag langt mer enn tidligere om utslettelseskrigen Nazi-Tyskland og dets allierte i Øst-Europa førte mot Sovjetunionen. Blant de avslørte «tabuene» finner vi de lokale nasjonalistene rolle, særlig i Baltikum og Ukraina, som lenge ble holdt skjult av Sovjetunionen på grunn av skammen over denne «kollaborasjonen», i likhet med de som i dag rehabiliterer den. Etter første verdenskrig ble Ukraina delt mellom Sovjetunionen (sentral og øst), Polen (Galicia og Volhyni), Romania (Bukovin) og Tsjekkoslovakia (Rutheni eller subkarpatisk Ukraina). Det er i Vest-Galicia, under – og mot – det polske regimet, at Ukrainas militære organisasjon (UVO) blir dannet i 1920, og senere, i 1929, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Grunnleggeren, Jevhen Konovaletz, kompanjongen til Simon Petliura, tar kontakt med Adolft Hitler fra 1922. Organisasjonenes ideolog, Dimitrij Dontsov, erklærer en konservativ og elitistisk «helhetlig nasjonalisme». Han setter Ukrainas «europeiske» karakter opp mot Russlands «asiatiske». Nazistrategen Alfred Rosenberg – etterfulgt av Abwher (den militære etterretningstjenesten), fra 1933 – støtter OUN. Dette tyske Baltikum lover «autonomi» til de baltiske, ukrainske, og georgiske nasjonalistene og muslimene i Kaukasus, med det mål for øyet å knuse Sovjetunionen og isolere Russland. Men alliansen mellom Berlin og OUN kommer til å bli turbulent. I 1938 blir Konovaletz drept av en sovjetisk agent. Andriy Melnik overtar rollen som leder av OUN, med støtte fra Andriy Sjeptytskyij, metropolitt og provinsbiskop i den gresk-katolske kirken, Galicias «åndelige leder», som i 1939 går over til det sovjetiske regimet. Dermed er det den radikale Stepan Bandera som gjør opprør i 1940. 22. Juni 1941 former Banderas OUN-b to Wehrmacht-bataljoner, «Nachtigall» og «Roland», for å delta i Tysklands og dets alliertes kamp mot Sovjetunionen. Umiddelbart følger en bølge av jødeforfølgelser. Ifølge Berlin skal «jøde-bolsjevikene» (kommunister, kommissærer fra Den røde arme, jøder) først «spontant» ha blitt drept av nasjonalistene og de lokale befolkningene. I Lviv, 25. juli, ble menneskejakten døpt «Petliura-dagene». Det dreide seg om «hevn» for henrettelsen av fanger utført av NKVD, som jødene visstnok skulle være tilknyttet. I virkeligheten ble disse «handlingene» igangsatt av Einsatzgruppene, som fullførte jobben. Fra juli-august går disse målrettete mordene, på ordre fra Berlin, over til en massiv og uttilslørt jødeutryddelse. De rumenske troppene til diktatoren Ion Antonescu tar seg av slaktingen i Sør (deriblant Odessa) og troppene til den ungarske diktatoren Miklós Horthy tar seg av jødene i Subkarpatisk Ukraina, som transporteres til Kamenetz-Podolsk for å bli henrettet. I begynnelsen av 1942, bare seks måneder etter at Wehrmacht gikk inn i Sovjetunionen, er over 900 000 jøder utryddet. 30. juni 1941 utroper OUN-b en ukrainsk stat, hvor den første regjeringen ledes av Jaroslav Stetsko. Et av hans slagord var: «All ære til den tyske hæren og Føreren Adolf Hitler!» Berlin avviste denne nye staten og internerte Bandera og Stetsko. Tysklands politikk var ikke forenlig med drømmene til de ukrainske uavhengighetstilhengerne, som nazistene – sammen med resten av den slaviske befolkningen – betraktet som untermenschen. IFØLGE NAZILEDERNES GENERAL OSTPLAN («generelle plan for Øst») måtte 30 millioner sovjetere dø, og 30 andre deporteres til Østen for å gi plass til nybyggere av «den nordisk rase» og muliggjøre en «modernisering» av Tysklands nye lebensraum. Planen feilet: 7. desember 1941 stanset den røde hær den tyske offensiven rett før Moskva. Massedeportasjoner etterfulgte, men mot arbeids- eller utryddelsesleire
Etter Frankrikes og Nederlands nei til EUs grunnlovstraktat i 2005 har det vært en heftig debatt om EUs verdigrunnlag. Finnes det en europeisk identitet og hva består den i så fall i? Filmskaper Wim Wenders holdt 11. juni 2007 i Brussel et foredrag på konferansen «A Soul for Europe» med tittelen «The image of Europe–Identification and Representation». Vi presenterer her et utdrag av Wenders tale.
Denne måneden forlater Tony Blair Downing Street etter ti år ved makten. I løpet av disse årene er Blair blitt særdeles upopulær. Utenrikspolitikken er den fremste årsaken. I løpet av seks år trakk han Storbritannia inn i fem konflikter. Men Blair underkastet seg ikke Bush. Fra dypet av sin egen uvitenhet har han faktisk trodd på sitt utenrikspolitiske kall. Innenrikspolitikken har for det meste vært en forlengelse av de konservatives upopulære politikk. Han fortsatte privatiseringen og videreførte i stor grad thatcherismen. Blairs store drøm bar navnet «den tredje vei»–en vei mellom sosialismen og kapitalismen. I mediene kalles den nå «blairisme». Tilhengerne mener den er en fusjon av markedsøkonomi og sosial rettferdighet. «Sosial rettferdighet» er mest retorisk pynt. De enorme inntektsforskjellene i Blairs Storbritannia aksepteres, som i Thatchers tid. Vil framtidens historikere se det hele som et resultat av de konservatives middelmådighet snarere enn som frukter av New Labour?
Utleveringsavtalen fra 2002 mellom Frankrike og Italia innførte en «nulltoleranse» i forhold til politisk vold. Hva betyr dette? Tilbake i 1789 anerkjente menneskerettighetserklæringen retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse. Selv om voldshandlinger i dag er uakseptable etter humanistiske kriterier, kan ikke politisk vold som følge av motstand mot undertrykkelse sammenlignes med vanlige alvorlige strafferettslige forbrytelser. Demokratiske stater har tidligere benyttet amnestiordninger for å behandle bestemte lovovertredelser med henblikk på kontekst og motiv. I dag har viljen til benåding forsvunnet fra den internasjonale strafferettens horisont. De gjeldende internasjonale traktatene viser seg samlet sett fiendtlig innstilt til amnesti. Denne nye holdningen skyldes i stor grad den spesielle rollen det universelt anerkjente begrepet «forbrytelse mot menneskeheten» har fått. Enhver forbrytelse knyttet til politiske spørsmål kan fra nå av potensielt klassifiseres som forbrytelse mot menneskeheten. Det blir således ikke lenger legitimt å gjøre politisk motstand mot undertrykkelse.
Mens «internasjonal terrorisme» står øverst på den internasjonale dagsorden, hjemsøkes Europa fortsatt av uløste spenninger fra 70-tallet. Flere vestlige land ble på 70-tallet rammet av politisk vold utført av venstreradikale og høyreekstreme grupper. Blant de mest kjente grupperingene på venstresiden finner vi Rote Arme Fraktion (Tyskland), Brigatte Rosso (Italia), Action directe (Frankrike) og Weathermen (USA). Det var i Italia at konfliktene var mest uforsonlige og uoversiktlige. I løpet av de såkalte «blyårene» («anni di piombi» – «kullenes år») omkom 350 personer og 750 ble såret. Etter store sosiale protester på slutten av 60-tallet, ble landet rammet av en rekke bombeaksjoner. Den første store bombeaksjonen var i 1969, da fire bomber eksploderte på Romas Piazza Fontana og 16 ble drept og 90 skadet. Politiet arresterte umiddelbart 4 000 venstreradikale. I likhet med mange andre bombeaksjoner på denne tiden, viste det seg senere at en det var en nyfascistisk gruppe (Ordine Nuovo) som stod bak. Motivet var å legge skylden på de venstreradikale og dermed framtvinge et mer autoritært regime, noe de delvis lyktes med. Aksjonene var et ledd i en større strategi kalt spenningsstrategien, som involverte NATOs hemmelige anti-kommunistiske stay behind-styrke i Italia, Gladio, og den hemmelige P2-losjen. Den italienske statens harde og uforsonlige front mot venstreradikale grupper skapte en voldelig splittelse i landet og økte spenningen mellom statsmakten og den radikale venstresiden. Dette kuliminerte i mordet på kristendemokraten Aldo Moro i 1978. 16. mars 1978, dagen for det «historiske kompromisset» (regjeringssamarbeid mellom det italienske kommunistpartiet (PCI) og kristendemokratene), ble Moro kidnappet av Den andre røde brigade (ettersom alle medlemmene av Den røde brigade satt i fengsel). To måneder senere ble han drept. Etter mordet på Moro ble 12 000 venstreradikale arrestert, og en rekke intellektuelle ble dømt til kortere eller lengre fengselsstraffer for «intellektuell medvirkning». Totalt dro 600 personer i eksil. En 300 av dem flyktet til Frankrike, der president François Mitterand innvilget opphold, så lenge de tok avstand fra vold. Hendelsene på 70-tallet hjemsøker Italia fortsatt. Utleveringskravet på den italienske forfatteren Cesare Battisti fra 2004 (se ved siden av), føyer seg inn i en lang rekke av eksempler på den vedvarende splittelsen i det italienske samfunnet. Prosessene mot venstreradikale verserte lenge i rettslokalene. Rettssaken mot Adriano Sofri, tidligere leder av Lotta Continua (Fortsatt kamp) varte i hele ti år! Den endte med en tvilsom dom for drapet på politimannen Luigi Calabresi – som var mistenkt for å ha drept anarkisten Guiseppe Pinelli, et drap som utløste store protester på begynnelsen av 70-tallet. En annen kjent intellektuell på venstresiden som ble arrestert er filosofen Antonio Negri. I 1979 ble Negri sammen med andre sentrale figurer i den italienske autonomia-bevegelsen arrestert og anklaget for å være ansvarlig for «terrorismen» i Italia. I 1984 ble Negri dømt til 30 års in absentia, og deretter til nye fire og et halvt års fengsel i 1986, for «opprør mot staten» og «moralsk ansvar for voldshandlinger», gjennom hans skrifter og tilknytning til revolusjonære grupper og politiske engasjement. I 1997 returnerte han frivillig til Italia for å sone resten av dommen (som senere hadde blitt redusert) i håp om at dette ville rette oppmerksomhet mot situasjonen til de hundrevis av politiske flyktningene som ennå var og er i eksil, samt de politiske fangene i italienske fengsler. Etter ferdigsont dom ble Negri løslatt våren 2003. @ norske
Hovedstrategien til den nye franske presidenten var å sette sin egen energi og lederskap opp mot sine «livløse» og «passive» forgjengere. Nicolas Sarkozy brukte gamle amerikanske oppskrifter. Han appellerte til nasjonalfølelse, patriotisme og antiterrorisme – og til «de små skattebetalernes» forakt for «den store stygge skattefuten».
Det franske «nei’et» markerer en skillevei for det europeiske prosjektet. At Frankrike avviste grunnlovstraktaten i 2005 gir et inntrykk av at noe ikke stemmer i hele EU. Den ultraliberale EU-konstruksjonen førte til en følelse av økt sosial sårbarhet og det å bli avvist som politisk subjekt. EU-prosjektet må reformuleres. Men EUs fremtid er fortsatt et tabu. Fellespolitikken må fornyes og det europeiske prosjektet reaktualiseres.
Krystyna Mokrosinska, leder i Den polske journalistforeningen SDP, er prinsipielt for loven om lustrasjon. Hun sier den er nødvendig for journalistene.
Selv om Frankrike kan skilte med en høy andel yrkesaktive kvinner, skjuler det seg en annen realitet bak. Kvinner er dårligere betalt, jobber for det meste i få yrkesområder og har over 80 prosent av deltidsstillingene. Frankrike kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Mens man på 70-tallet hadde en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet. Uansett sosial kategori diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Abort er et tabuområde, selv om halvparten av de franske kvinnene har tatt abort en gang i livet. Og legene betrakter abort som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid».
Den svenske filmregissøren Jesper Ganslandt demoniserer hva han kaller «amerikanske dramaturgiske triks» med filmen Farvel Falkenberg. Men også Sverige viser en enestående evne til å perfeksjonere amerikanske mainstreamuttrykk, så kritikken kan derfor også rettes mot svensk film. Vår sukkersøta bror stikker her med denne eksistensielle slackerfilmen fingeren i skjærgårdssanden og pirker i dypet av sjelen.
EUs tiltak for å bekjempe ulovlig innvandring har gjort flere av unionens nære naboer om til enorme «venteværelser» for flyktningene. Marokko er foreløpig siste stoppested for omtrent 100 000 afrikanske migranter og politiske flyktninger på vei til Spania. Mens de venter på å komme seg videre, må de slå seg ned i de marokkanske storbyene, der de utsettes for alvorlige voldshandlinger. Disse flyktningene må betale prisen for Rabats og EUs manglende evne til å finne løsninger på et stadig voksende problem.
Spania rystes av politiske krampetrekninger før de viktige lokalvalgene i mai. Årsaken er høyresidens aggressive svar på Zapateros forsøk på endelig å frigjøre det spanske demokratiet fra Franco-styrets etterlevninger.
Frankrike får 400 000 nye overvektige hvert år. Antall unge mellom 6 og 15 år med urovekkende overvekt er blitt tredoblet de siste 25 årene. 89 prosent av reklameinnslag rettet mot barn er reklame for næringsmidler uten ernæringsmessig verdi. Vil nye «råd» klare å bekjempe fedmeepidemien i Frankrike?
Fører Ségolène Royals «gode følelser» til en god politikk? I valgkampen gis nå det sanselige forrang foran fornuften. Som om det ikke lenger er lov å uttale politiske resonnement som annet enn en drømmende pike. Og for Sarkozy virker det som om «budskapet» ikke har andre formål enn å pleie imaget. Ikke alle er tjent med en Sarkozy som både vil redusere skatten for de rike og øke byrden for de fattige.
Den franske venstresiden er splittet. På den ene siden finner vi et besvergende, nasjonalistisk, autoritært og arkaisk venstre. På den andre siden finner vi et realistisk, europeisk (eller «amerikansk»), demokratisk og moderne venstre.
Hvordan har parlamentarismen stått gjennom fransk nyere historie? Med Frankrikes etablering av Den fjerde republikken kom atskillelsen av stat og kirke, innføring av inntektsskatt, opprettelsen av et arbeidsdepartement, og innføring av de viktigste velferdslovene. Langt senere, med grunnloven av 1958 skulle man angivelig få kontinuitet i maktforholdene, av hensyn til politisk effektivitet. Presidenten utøver nå sitt mandat, uten å bli kontrollert. Eneveldig utnevner han sin regjering, framfor å bli formelt innsatt av nasjonalforsamlingen. Det paradoksale er at Den femte republikkens grunnlov, som hadde til hensikt å ivareta statens gjennomslagskraft, har gjort det lettere for de globale økonomiske og finansielle interessene å underlegge seg den politiske makten. Parlamentet er i dag redusert til rollen som et underdanig og ensartet rom for protokollføring.
FNs spesialutsending Martti Ahtisaari vil føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Ahtisaaris tekst er på langt nær et «kompromiss» med et internasjonalt formynderskap. Men de kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er velkjente i Bosnia-Hercegovina. Nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi har vist svært magre resultater. Målsettingen om et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, men rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Og tyrkere og bosniere må finne seg i en heller brutal «albanisering» for å beholde en plass i det sosiale rom i Kosovo. Man risikerer å utløse ny oppflamming i regionen.
Unionen kritiseres stadig for mangel på demokrati på grunn av den økende avstanden mellom den makten EU gis av medlemslandene og innbyggernes mulighet til å utøve innflytelse på politikernes avgjørelser. Det europeiske systemet må demokratiseres. Nasjonalistisk tankegods triumferer i dag over integrasjonstanken.
Sarkozy har tatt til orde for en minimalistisk versjon av teksten. Ségolène Royal går inn for en ny folkeavstemning. Europa-spørsmålet er forvist til en plass langt bak i regjerningspartienes programmer. Forklarer hvordan de skal takle de begrensningene som følger av nåværende og framtidige EU-traktater.
EU: Europeerne har nesten ikke noe annet valg enn å stå sammen i de store spørsmålene, det være seg muslimske grupperingers fiendtlige innstilling mot Vesten, krisesituasjoner i Afrika, den kommersielle trusselen fra land i det østligste Asia eller den nye amerikanske nasjonalismen. Unionen må ikke bare tenke på å utvikle selve det europeiske maktapparatet, men også vise veien for det europeiske sosiale prosjektet. Markedet er en vidunderlig integreringsmaskin. Tiden er moden for et kritisk oppgjør med Unionen–slik kan den gis et veikart og et nytt grunnlag.
