Europa – Side 24

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre tok en gang sin utdannelse på handelshøyskolen Science Po i Paris. Institusjonen er resolutt rettet mot vekst og har i dag igjen bekreftet skolens kall om å utdanne elitene. På samme måte som det finnes medieintellektuelle, er Sciences Po blitt en medieskole – alltid beredt til å ta plass i debattpaneler og avisspalter, eller delta i markedsføringskampanjer.

Det har ofte blitt hevdet at forstadsopprørerne i Frankrike i november 2005 var tause. I motsetning til demontrantene i mai-juni 1968 – med taletrengtheten og slagordene som har brent seg fast i minnet – hadde opprørerne i november verken taler, slagord eller talspersoner. Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke var noe budskap. Uansett var den antatte tausheten til opprørerne langt mindre reell enn blindheten og ignoransen en større del av den politiske klassen viste. Vi nærmer oss årsdagen for antenningen i drabantbyene, og en rekke kommentarer og analyserer av opptøyene publiseres i Frankrike. Allerede har en rekke bøker om emnet blitt utgitt siden begynnelsen av året. Disse gir et mangfold av perspektiver hendelsene knyttet til begrepene som blir brukt for å definere dem. Dreide det seg om et «opprør», «oppstand», en «intifada», en «sosial bevegelse» eller «urban vold»? Likevel er det vanskelig å ikke bli overrasket av at et ord stadig er tilbakevendende hos alle skribentene. Ordet er «racaille» (pakk). Det ble ytret to dager etter dødsfallene 27. oktober, som utløste denne voldsspiralen.1 I likhet med dette eksplosive ordet, er navnet på innriksministeren som brukte det – og som gjentok det flere ganger mens volden økte – stadig nevnt i bøkene om og analysene av hendelsene. Det mangler ikke på kallenavn – den pyromane brannmannen,2 Napoleon IV,3 statspitbullen,4 Sarkozy Louis Napoleon G…ebbels,5 Sarkozy-Petain.6 Vi kommer tilbake til talen innriksministeren holdt og resten av den politiske klassen, men først må vi lytte til budskapet de unge i gatene ville formidle. Man må på ingen måte tro at mangel på ord betyr mangel på budskap. Selv om budskapet kun i svært liten grad ble ordsatt av opprørerne, skinte det igjennom i de svært ritualiserte handlingene deres, og særlig deres foretrukne mål, det vil si bilene de brant og politisperringene de angrep natt etter natt. Bilene symboliserer sosial mobilitet og forbruksvaner opprørerne føler seg ekskludert fra – på grunn av strukturelle ulikheter og diskriminerende praksiser. Politiet oppfattes som disse strukturenes vaktbikkjer. Dermed er det ikke tilfeldig at de få setningene mediene fikk ut av demonstrantene, stadig viste sinnet de følte over ordet «Frankrikes største purk» ytret. I deres øyne inkarnerer han politiets aggressive holdning – og dermed frykten som førte til at de to ungdommene døde da de gjemte seg i en transformatorstasjon, i stedet for å risikere en, i deres øyne, langt farligere identitetskontroll. Mer generelt inkarnerer han forakten de oppfatter fra den politiske makten og de høyere sosiale lagene. Den samme oppfatningen finner vi i tekstene som er samlet av et kollektiv som sympatiserer med opprørerne. Denne tekstsamlingen ønsker å nærme seg så nært som mulig de som var direkte involvert i hendelsene.7 Her samles reportasjer om noen av de anklagedes møter med rettsvesenet, beretning fra en som ble fengslet, tekster redigert av gymnaselever under hendelsene, og tekster som ble publisert av mer erfarne intellektuelle i den offentlige debatten. Ingen av disse dokumentene er «direktesendte» opptak av opprørere i handlingsøyeblikket, men samlingen av «beretninger» er så nærme man kommer. De ble redigerte 15. november av et tjuetalls elever ved yrkesgymnaset i Seine-Sant-Denis (forstad nord for Paris) på oppdrag fra deres fransklærer. Disse beretningene har forskjellig form, men alle anklager den franske innenriksministeren. Språket hans erfares som et frontalangrep på alle ungdommer i drabantbyene. En av elevene, Marc, skriver følgende: «Jeg

Frykten for den neste.

Konklusjonene som har blitt felt etter de franske «drabantbyhendelsene» i november 2005 framstår som hastverkspregede. Om de materielle skadene generelt sett var betydelige, var alvorlige personskader sjeldne. Var drabantbyopptøyene virkelig knyttet til etniske, kulturelle og religiøse konsekvenser av langvarig innvandring? Eller skyldtes det en omfattende eksklusjon fra arbeidslivet – i et større perspektiv den dystre sosioøkonomiske situasjonen til de som levere i disse betongbyene? Høyreregjeringene har måttet betale for deres iver etter å bygge ned alle sosiale støtdemperne som tidligere fantes. Urbane opprør dreier seg nesten alltid om «mangelen på respekt», eller «mangelen på anerkjennelse» av individet – særlig av den unge som kulturelt og politisk subjekt. De franske drabantbyene en ordentlig smeltedigel–man må kunne skille mellom det hverdagslige opprøret og den eksplosive energien og støyende livsgleden til en ny og ung generasjon.

Historisk sett har det eksistert to forestillinger om forbindelsen mellom kapital og arbeid – en liberal og en sosialistisk. Charles de Gaulle så på overskuddsdeling som «en tredje løsning» i forhold til kapitalismen og kommunismen. Mens man i Norge appellerer til aksjeopsjoner og pensjonsfond, har man i Frankrike skattefri lønnsparing og overskuddsdeling – men på sperret konto i fem år. Blir arbeiderne kapitalister, eller skaper systemet bare forskjeller?

Demonstrasjonene i Frankrike om de nye arbeidsbetingelsene for de unge, ble utspilt av en teatral duo uten innlevelse, der den ene utspiller maktens melodrama og de andre opprørets. Situasjonens ironi er at de unge og studentene slåss for å redde en gammel idé–ideen om opprør. Og styresmakten har bare en sikkerhetsmessig, preventiv og politimessig funksjon