
Mussolini satt så dype spor i en hel generasjon at han forble en referanse i landets historie lenge etter sin død. Mussolinis er lagt til hvile i en statelig underjordisk krypt i Predappio i Italia. Dit kommer mer enn 10 000 besøkende hvert år.
Nå er Montenegro selvstendig. Tilhengerne av dette prosjektet ønsket en multietnisk stat med støtte fra alle folkegruppene i landet. Uavhengighetserklæringen av 3. juni 2006 sier i så måte
De første frie valgene i Kongo siden det ble uavhengig finner sted den 30. juli. EU sender en militærstyrke for å overvåke valgene. Politisk stabilitet er en grunnleggende forutsetning for økonomisk vekst. Derfor vil EU blande seg inn i det militære og sikkerhetsmessige arbeidet innenfor rammen av et «strategisk partnerskap» med Afrika. Men gjelder det hele egentlig å sikre forsyning av råvarer til tysk industri?
Hver tredje innbygger i Tyskland er første eller andre generasjon «innvandrer». Likevel nekter landet fortsatt å definere seg som et innvandrerland. Tyskland har på tross av instrukser fra EU verken lover rettet mot diskriminering eller for å gi disse innbyggerne bedre beskyttelse.
Det franske utdanningssystemet for fotballspillere er et maskineri. Totalt er det minst 5000 talentfulle spillere mellom 12 og 18 år som hver dag snører på seg sine fotballsko for å «lære yrket». Det er ufattelig mange som mislykkes. Av nærmere tusen barn som prøver lykken i fotballskolen INF Clairefontaine, er det bare fire eller fem av disse «superbarna» som blir profesjonelle fotballspillere. På mindre enn tjue år har fotball gått fra å være en folkesport til en fotballindustri.
Har BAMA i Norge noen som helst mulighet til å garantere at kravene de stiller overfor bananproduksjonen i Ecuador blir overholdt?
Historisk sett har det eksistert to forestillinger om forbindelsen mellom kapital og arbeid – en liberal og en sosialistisk. Charles de Gaulle så på overskuddsdeling som «en tredje løsning» i forhold til kapitalismen og kommunismen. Mens man i Norge appellerer til aksjeopsjoner og pensjonsfond, har man i Frankrike skattefri lønnsparing og overskuddsdeling – men på sperret konto i fem år. Blir arbeiderne kapitalister, eller skaper systemet bare forskjeller?
Den globale utopi om kosmopolitisk tilhørighet har hittil blitt inkarnert av en håndfull intellektuelle, politikere og forretningsfolk, som føler seg hjemme hvor som helst i verden–der de har utviklet en egen internasjonal kultur. Men mange andre ressursfattige lar seg friste til utvandring, slik en bulgarsk vits lød
Demonstrasjonene i Frankrike om de nye arbeidsbetingelsene for de unge, ble utspilt av en teatral duo uten innlevelse, der den ene utspiller maktens melodrama og de andre opprørets. Situasjonens ironi er at de unge og studentene slåss for å redde en gammel idé–ideen om opprør. Og styresmakten har bare en sikkerhetsmessig, preventiv og politimessig funksjon
SIVILISASJONSSJOKK? I forlengelsen av 29. mai har CPE bidratt til å gjenoppvekke en neddopet demokratisk debatt.
Romano Prodi har samlet sentrum-venstre-koalisjonen kalt Union. Union samler absolutt alle partiene som opponerer mot Berlusconi. Nødvendigheten av å inngå en slik koalisjon fører til at man tvinges til å bygge litt vel brede allianser. Venstresiden sliter med å enes om et annet Italia.
Landet har verdens tredje største offentlige gjeld, på over 1500 milliarder euro. Silvio Berlusconis familiselskap er verdt 9,6 milliarder euro. Det er valg i Italia 9. april–blir det Il Cavaliere enda en gang? Han sitter med en tredobbel makt som ingen andre ledere i Vesten har
Sant nok «manipulerte» Milosevic nasjonalistiske strømninger, men det var diktere og andre som ga ham materialet til hans aggressive nasjonalisme. Og han fikk hjelp av vestlige lands evige forhalingspolitikk, de som i årevis gikk Milosevic? ærend og anerkjente ham som en viktig stabiliserende faktor for regionen. Sent på 80-tallet satte Milosevic vilkårene og avgjorde den politiske dynamikken.
Sosial solidaritet er et grunnleggende trekk ved den franske identitet. Men arbeidsloven ofres på fleksibilitetens alter
Om de franske drabantbyene. Hvilken sammenheng finnes det mellom franske drabantbyer og konflikten i Midtøsten? I de franske drabantbyene etniseres samfunnsproblemene, i Midtøsten avhumaniseres et helt folk.
Fra 1945 til 1990 opplevde Hviterussland rask økonomisk utvikling og intens industrialisering. Deres president er en nostalgiker som fremdeles drømmer om sovjettiden.Kontoret til tidsskriftet Nacha Niva i sentrum av Minsk er som en bikube der alle aktørene i den hviterussiske nasjonalbevegelsen møtes. Studenter følger kveldskursene til Folkeuniversitetet (som er blitt forbudt av myndighetene), mens frivillige medarbeidere pakker inn eksemplarer av tidsskriftet. Som alle uavhengige media, er Nacha Niva utelukket fra det offentliges distribusjonssystem. Tidsskriftets unge sjefsredaktør Andrei Dynko presiserer: «16 aviser er blitt forbudt. Nesten alle uttrykte seg på hviterussisk.»Etter Sovjetunionens fall førte Hviterussland en politikk som søkte å fremme nasjonalt språk og nasjonal identitet, men dette fikk en brå slutt da Aleksandr Lukasjenko kom til makten. Han sørget for å gjeninnføre russisk som offisielt språk ved siden av hviterussisk.1 Likestillingen av de to språkene er imidlertid langt fra reell. Rett nok er et par offisielle tekster redigert på hviterussisk, men statsadministrasjonen og alle offentlige media bruker nærmest utelukkende russisk, som også er det dominerende språket i den private sfære, i det minste i de store byene.Lukasjenko uttrykker seg på russisk, med visse innslag av hviterussiske termer. Så har han da også uttalt at de eneste to språkene som er i stand til å tilpasse seg vår samtid, er russisk og engelsk.Historien til den videregående skolen Det hviterussiske humanistiske lyceum er et megetsigende eksempel på språksituasjonen i landet. Denne alternative institusjonen så dagens lys i november 1990, og var en naturlig fortsettelse av et nettverk av søndagskurs, organisert i all hemmelighet på 80-tallet, der alle kunne lære seg eller forbedre seg i hviterussisk. Under grunnleggeren Vladimir Kolas’ ledelse hadde skolen et svært godt renommé – staten ga til og med skolens lærere i oppgave å gi ut skolebøker på hviterussisk. Da Lukasjenko to måneder etter valget i 1994 utstedte sitt første dekret i utdanningssammenheng, var det nettopp disse lærebøkene som var målet: Uten nærmere forklaring ønsket presidenten å forby alle skolebøker utgitt etter 1991. Prosjektet var imidlertid ugjennomførbart: Det var rett og slett ikke nok lærebøker igjen fra sovjettiden.På tross av regelmessige demonstrasjoner der lærere, foreldre og elever deltok, samt støtte fra flere hviterussiske intellektuelle, ble skolen stengt i juni 2003. «I dag risikerer vi alt fra seks måneder til to års fengselsstraff for deltakelse i en uregistrert forening. Vi har likevel bestemt oss for å opprettholde driften av skolen», forteller en av skolens ledere. De siste to årene har vært vanskelige: Skolen hadde ikke faste lokaler, og undervisningen fant sted i private leiligheter, som i all hemmelighet ble omgjort til klasserom. Nå leier skolen et lite hus i en forstad et godt stykke utenfor Minsk sentrum. Elever og lærere bruker et par timer på å komme seg til skolen. Disse problemene har imidlertid ikke tatt motet fra elevene: «Vi er her for å lære på vårt eget språk», sier en av dem.Femten år etter uavhengighetserklæringen har den hviterussiske identiteten fremdeles ingen sentral plass i det hviterussiske samfunnet. I Middelalderen var Hviterussland en del av storhertugdømmet Litauen, og senere inngikk landet i Den polsk-litauiske union, som på 1500-tallet ble til Det polsk-litauiske samveldet. Russland, Prøysen og Østerrike delte samveldet seg i mellom i tre omganger, i 1772, 1793 og 1795, og Tsarimperiet tok dermed full kontroll over det hviterussiske området. Russifiseringen av Hviterussland kunne begynne.Mot slutten av 1800-tallet så en
President Aleksandr Lukasjenkos statsideologi bygger på verdier som skal være typiske for det hviterussiske folk, som pasifisme og toleranse. Men først og fremst krever ideologien troskap til staten og lydighet overfor myndighetene.
I 1995 fremstilte serbiske og kroatiske ledere seg som «forsvarsverk mot den islamistiske trusselen». Muslimene havnet dermed i en skruestikke mellom to aggressive former for nasjonalisme. Krigen er i dag erstattet av en «indre kald krig». Den nyliberale politikken kveler offentlig sektor. De tre nasjonalistiske partiene fungerer på en klientellistisk måte i et land med 40 prosents arbeidsløshet.
En ny undersøkelse om skoleapartheid i Frankrike viser at foreldre bidrar til etnisk segregering ved å «unngå» skoler med dårlig rykte som følge av en stor andel elever fra lavere lag.
I medieintellektuelle miljøer i Frankrike er det mest yndete tema for offisiell kommentarvirksomhet fordømmelsen av et opprørsk folk. Alliansen mellom «det gode samfunn» og statsintellektuelle etableres på ny. Den konservative eliten gjenoppliver dermed den sosiale frykten som preget 1800-tallet, revolusjonenes århundre. Henvisningen til et uvitende folk er imidlertid fortsatt den fremste måten å markere sosial overlegenhet på. Og journalistene berømmer den intellektuelle forsterkningen fra universitetsfolk som de siterer mer på grunn av tittelen enn tenkningen deres. Mediene utestenger konsekvent kritiske tenkere og intellektuelle talenter.
Ti år etter Dayton-avtalen innledes forhandlingene med de tidligere jugoslaviske republikkene på Vest-Balkan om medlemskap i EU eller status som kandidatland. Bakenfor alle applauderende erklæringer, er det liten tvil om at protektoratene på Balkan har vært en blindgate. Erfaringene reiser spørsmål om diskriminering av minoriteter, men også om statenes sosiale rolle i byggingen av det europeiske fellesskap.
Bakteppet for opptøyene er fremfor alt en sysselsettingskrise. Automatisering, informatisering og utflytting av virksomheter har lenge ført til massearbeidsløshet. Den franske etableringen av antikriminalitetsbrigader kalles av politiet selv en «militarisering» av yrket deres. Man glemmer altfor ofte at orden, på samme måte som uorden, skapes i fellesskap. Og mediedekningen av denne krisen bygget opp under forestillingen om at dette var en nasjonal bevegelse.
Det nye Cinémathèque française er innviet med splitter nye vegg-til-vegg-tepper og et usedvanlig upersonlig personale. Den franske kulturministeren sto for åpningen og den Martin Scorsese kastet glans over innvielsesseremonien. Til forskjell fra cineasten, en person som vet for mye om film.