Statsminister David Cameron lovet å legge til rette for et aktivt sivilsamfunn, «The Big Society», for å kompensere de store offentlige kuttene. Dette får studentene snart smake konsekvensene av. Universitetene privatiseres og privat gjeld skal sørge for finansieringen.
Da James Kelman fikk Booker-prisen i 1994, trakk et av jurymedlemmene seg i indignasjon. Litt senere omtalte The Times ham som en «villmann og en analfabet». Til tross for denne heller kjølige mottakelsen er han blitt Skottlands mest innflytelsesrike forfatter. En «villmann» som i sin litteratur har klart det kunststykke å forene et folkelig språk, et kompleks lyrisk uttrykk, et illsint politisk engasjement og en glødende ironi.
I det avindustrialiserte Skottland fylles bankkontoene til de rike, mens fattigdommen brer om seg. I Glasgow er det hele 28 år i forskjell i forventet levealder mellom de rike og de fattige bydelene. I enkelte bydeler er forventet levealder nede i 54 år for menn. Da er det bra at byen har nok av rike filantroper som kan veilede de «fordervede» fattige. Er dette løsningen statsminister Cameron håper skal veie opp for budsjettkuttene?
13. mai 2010 inngikk de konservative og liberaldemokratene en «historisk» allianse. Toryene framhever en ideologisk fornyelse som sterkt medvirkende til valgseieren. En modernisert retorikk i sosiale spørsmål har fjernet dem fra arven etter Thatcher, men de har på ingen måten vendt den ryggen.
I 150 år har de nepalske soldatene, gurkhaene, i den britiske hæren vært beryktet for sin tapperhet. Men situasjonen som møter dem når de vender tilbake til sitt ytterste fattige hjemland er dystre og uverdig. Etter mange års tjeneste får de heldige en ussel pensjon fra den britiske staten. Permanent oppholdstillatelse i Storbritannia kan de bare glemme. I årevis har gurkhaene blitt utnyttet på kolonialistisk vis av britene. Og tilsynelatende styrer også den britiske hæren gurkhaenes veldedighetsorganisasjoner. Hva skal til for at Storbritannia innrømmer sin gjeld til sine nepalske soldater?
Denne måneden forlater Tony Blair Downing Street etter ti år ved makten. I løpet av disse årene er Blair blitt særdeles upopulær. Utenrikspolitikken er den fremste årsaken. I løpet av seks år trakk han Storbritannia inn i fem konflikter. Men Blair underkastet seg ikke Bush. Fra dypet av sin egen uvitenhet har han faktisk trodd på sitt utenrikspolitiske kall. Innenrikspolitikken har for det meste vært en forlengelse av de konservatives upopulære politikk. Han fortsatte privatiseringen og videreførte i stor grad thatcherismen. Blairs store drøm bar navnet «den tredje vei»–en vei mellom sosialismen og kapitalismen. I mediene kalles den nå «blairisme». Tilhengerne mener den er en fusjon av markedsøkonomi og sosial rettferdighet. «Sosial rettferdighet» er mest retorisk pynt. De enorme inntektsforskjellene i Blairs Storbritannia aksepteres, som i Thatchers tid. Vil framtidens historikere se det hele som et resultat av de konservatives middelmådighet snarere enn som frukter av New Labour?
Forvirring i de muslimske samfunnene i Storbritannia. Det er åpenbart at attentatene i London 7. juli 2005 har framprovosert en reell frykt for at deler av Storbritannias 2,5 millioner muslimer skal radikaliseres. Nærmere halvparten av de britiske muslimene har pakistansk opprinnelse, av disse kommer 80 prosent fra landsbygda ?flesteparten kan ikke skrive og lese, selv ikke urdu. Byen Dewsbury lever nå under en permanent beleiring–der nektet de å snakke med journalister siden de siste arrestasjonene i fjor sommer skapte en mediestorm. Folk er tilbakeholdne med å påpeke måten de blir utpekt på som muslimer.
5. mai går britene til valg, og vil sannsynligvis gi Tony Blair en siste periode som britisk statsminister. Populariteten hans er sterkt svekket etter invasjonen i Irak og sosiale angrep fra regjeringen. Men han har allerede gjennomført sin politiske revolusjon
Labour-regjeringen har drevet en iherdig politikk for å få private interesser inn i den offentlige skolen. De viktigste inngangsportene har vært sponsing og levering av tjenester.
