Argentinas vej mod mindre ulighed, økonomisk, socialt og kulturelt, er belagt med en ny medielov som første skridt mod mere bevidste og i sidste ende demokratiske borgere. Og medier. Nuværende medielov er en arv fra diktaturet 1976–83, som forsterker mediemonopolerne i et land uden debat om medierne.
Morales vant tilbakekallingsvalget 10. august med stor margin. Men det gjorde også i utbryterguvernørene i sine departementer. Le Monde diplomatique har besøkt et urolig Bolivia.
I 1870 var Bolivia og England nær krig. Bolivia sin diktator, president Melgarejo, vart så rasande då ein britisk diplomat ba om å få varm sjokolade i staden for maisølet som presidenten hadde servert at han tvang mannen til å drikke eit enormt kar fullt av varm sjokolade, før han lot sine folk leie han rundt i gatene i La Paz sittande baklengs på eit esel. Då Dronning Victoria fekk høyre om korleis hennar mann hadde vorte behandla ville hun først gå til krig mot landet. Rådgjevarane hennar motsette seg dette, med argument om at Bolivia låg fysisk langt unna England sine strategiske interesser. Dronninga ba så om å få sjå eit kart, og da hun med eigne auge fekk stadfesta det rådgjevarane sa, tok ho og teikna eit stort kryss over Bolivia med dei nedlatande orda: «Bolivia no longer existsBolivia no longer existsBolivia no longer exists». Le Monde diplomatique er altså i kongeleg selskap, men denne gongen er det urfolk i Bolivia som vert «utsletta» med eit pennestrøk i artikkelen «Det splittede Bolivia». Artikkelen framstiller urfolk i Bolivia som dumme, lette å manipulera, tause, triste, likegyldige og «utslettede». «Fattige stakkarer»Artikkelen skildrar den andinske høgsletta (Altiplano) som ein grusom stad. Det vert ikkje trekt fram noko positivt, alt er einsidig negativt. Det er kaldt på høgsletta, men og vakkert. Fattigdomen er stor, men evna til å overleva er sterk. Innbyggjarane er av og til tause, men svært ofte hever dei stemma, anten det er i kamp for sine rettar, i ein heftig handel eller i søskenkrangel om oppvasken. Svært sjeldan er hendene tomme, men ber bøker, reiskapar, mat eller pengar. Eller ei øl eller eit glas maisøl. Bolivia si historie er ei historie om opprør og urfolk sin kamp for sine rettar, samstundes med undertrykking og ekskludering. Tupak Katari, Bartolina Sisa og Zarate Willka er berre nokre av dei mange fridomsheltane som kjempa for urfolk sine rettar i Bolivia. Det er breie lag av urfolksorganisasjonar som førte Evo Morales til presidentstolen, og det er dei som let han sitja. Det fortel ei anna historie enn den Le Monde diplomatique prøver å teikna av «triste, tause, utslettede» urfolk i Bolivia. 63 prosent av innbyggjarane i Bolivia definerer seg som tilhøyrande ei av dei 36 urfolksgruppene i landet. Le Monde diplomatique definerer dei som «fattige stakkarar». «Omvendt rasisme?»Le Monde reiser spørsmålet om dei sosiale tiltaka retta mot fattige i Bolivia er omvendt rasisme. Svaret er «Kanskje. Til en viss grad». At det finst rasistiske haldningar på dei fleste sider i Bolivia, er det lite tvil om. Det underlege er at Le Monde diplomatique «til ei viss grad» fører høgreeliten i Bolivia sin retorikk, der sosiale tiltak retta mot dei fattige i samfunnet er «omvendt rasisme». Heile artikkelen nyttar omgrep og skildringar som høyrer til den tradisjonelle rasismen, og som kler anekdoter om dronning Victoria betre enn Le Monde diplomatique anno 2008. Under koloniseringa av Latin-Amerika vart urfolk sett på som dyr, og då paven i 1537 prøvde å slå fast at indianarane hadde sjel vart han møtt med motstand. Heilt fram til revolusjonen i 1952 vart bolivianske urfolk nekta tilgang til dei viktigaste offentlege plassane. I artikkelen til Le Monde diplomatique vert urfolk i Bolivia skildra som svært ulike oss andre. Dei er «likegyldig til den manglende komforten og kulden» og vert
Den lukrative sukkerindustrien i Den dominikanske republikk lokker mange haitiere til å krysse grensen ulovlig. Men på den andre siden venter tvangsarbeid og et diskriminerende og rasistisk samfunn, som gjør alt for å undertrykke arbeidsinnvandrerne.
I slutten av juli godkjente senatet i Port-au-Prince president René Prévals forslag om å utnevne Michèle Pierre-Louis til statsminister. Med bakgrunn fra den sosiale bevegelsen og støtte fra intellektuelle miljøer står hun sterkt, og betraktes som immun mot korrupsjon. Men den største utfordringen hennes vil imidlertid bli fattigdommen som rammer tre fjerdeler av befolkningen.
De sidste fem måneder har samtlige presserende politiske beslutninger i Argentina blevet paralyseret af en konflikt om eksportskatter på råvarer. Mediekarusellen har gjort sit til, at hvad der begyndte som et teknisk spørgsmål om procentdele for eksportafgifter er blevet til et mistillidsvotum for den unge Cristina-regering.
Var det kolombianske bombeangrepet mot FARC i Ecuador regissert av USA? 1. mars bombet kolombianske styrker en FARC-gruppe like over grensen til Ecuador. 23 ble drept, deriblant FARC-lederen Raul Reyes. På åstedet var all vegetasjon ødelagt, men kolombianske styrker meldte at de hadde funnet uskadd datautstyr som beviste at Venezuelas Chavez og Ecuadors Correa samarbeidet med FARC. Interpol har gått god for opplysningene, selv om en mengde filer har blitt endret i dagene etter at datautstyret ble funnet. Plantet kolombianerne bevis for å sverte Chavez og Correa? Og hvorfor godkjente Interpol bevisene uten å kunne stadfeste at utstyret faktisk ble funnet på åstedet, og at det ikke hadde blitt tuklet med?
I de sydamerikanske medier er konspirationsteorierne mange i lyset af forårets optræk til krig mellem Colombia og Ecuador/Venezuela. Konflikten kan være et første tegn på en større og måske væbnet konflikt om Sydamerikas naturressourcer. Samtidig viser den også det første tegn på et nyt Sydamerika. Le Monde Diplomatique har set på USAs, Brasiliens og Colombias roller ifølge udvalgte medier.
Uanset form, indhold og rækkevidde har de alle en agenda: At vise usete, men relevante sider af samfundet, for at skabe et bredere perspektiv og til tider gi bud på problemer og løsninger i den tredje verden. Hvilken rolle spiller de alternative medierne i Sydamerikas politiserede mediebillede?
Miami har lenge vært bastionen for det kubanske ytre høyre. Men nå er den første generasjonen av flyktninger fra den tidligere herskerklassen på Cuba i ferd med å dø ut. Little Havana er bare en skygge av seg selv. Miami er i ferd med å overtas av latinamerikanske innvandrer og de kubanerne som flyktet av økonomiske årsaker snarere enn politiske. De radikale, erkerepublikanske Castro-motstanderne klamrer seg til overbevisningene sine–om en måned, en uke, en dag vil «regimet» falle. I mellomtiden vil de for første gang på femti år bli truet av mer reformvennlige demokrater i det kommende parlamentsvalget.
En meksikaner har overtatt rollen som spekulasjonskapitalismens store helt. Carlos Slim har skjøvet Bill Gates ett hakk ned på listen og regnes nå som verdens nest rikeste. I mediene framstår han nøktern, arbeidsom og altruistisk. Men hva er den egentlig hemmeligheten bak mannen som eier halve Mexico?
Det talte og skrevne ord bliver ofte påvirket og til tider stærkt manipuleret af det samfund pressen skal informere om. Le Monde diplomatique kigger på Argentina, Colombia og Venezuela, hvis respektive presse er vidt forskellige på grund af det nationale politiske klima og den økonomiske virkelighed. Medierne er forholdsvis frie i Argentina, todelt og forvrængende i Venezuela og potentielt livsfarlige i Colombia.
Frihandelsavtalen NAFTA har hatt ødeleggende virkninger på Mexicos landbruk. I de 17 årene som har gått siden avtalen trådte i kraft har sterkt subsidierte amerikanske landbruksprodukter oversvømt landet og ruinert millioner av småbønder. Mens USA fortsetter å beskytte sitt landbruk, vil ikke de meksikanske lederne stevne USA for avtalebrudd. Resultatet er at Mexico er blitt avhengig av et oversubsidiert amerikanske landbruk. Og verre skal det bli. I år fullbyrdes liberaliseringen av handelen med landbruksprodukter mellom Canda, USA og Mexico.
Som ledd i hans anstrengelse for å endre Venezuelas kultursektor, har Chavez bygd filmkomplekset Villa del Cina. Her tilbys alt filmskapere kan ønske seg, Samtidig frykter filmmiljøet en «kulturrevolusjon» som ikke vil gavne filmen, snarere tvert imot.
Med knapp margin stemte venezuelanerne mot Chávez grunnlovsreform. Opposisjonen førte en nådeløs kampanje, med påstander som sto stikk imot hva Chávez hevdet at reformen innebar. Men Chávez klarte ikke å mobilisere i egen rekker. Grunnlovsendring ble oppfattes som unødvendig av mange hjemmesittende Chávez-tilhengere. Er Chávez i ferd med å miste støtten i folket?
Militærkupp, blodige diktaturer og sosiale konfrontasjoner preget Argentina i nesten hele det forrige århundret. 24 år etter demokratiets gjenkomst har en kvinne for første gang blitt valgt til landets overhode. Vil Cristina Fernández ta Argentina et steg videre mot demokratisk og sosial stabilitet? Hennes forgjengere (og ektemann) Néstor Kirchner fikk landet tilbake på beina igjen etter den økonomiske krisen i 2001. Etter flere år med tøylesløs nyliberalisme levde nærmere 60 prosent av befolkningen under WHOs fattigdomsgrense. President Kirchner endret kurs, tok et oppgjør med de internasjonale finansinstitusjonene og skapte et økonomisk «mirakel». Fernández møter ingen krise, men mange farer ligger på lur. Vil hun være på høyde med situasjonen? Og vil det argentinske samfunnet følge henne?
Er Washington i ferd med å miste grepet om Latin-Amerika? Motstanden mot nyliberalismens herjinger har brakt venstrepartier til makten i flere latinamerikanske land. Men til tross for maktskiftene er de økonomiske rammene intakte. Og frihandelsavtalene har økt i omfang. Likevel har styrkeforholdet endret seg. USA møter stadig oftere motstand i de panamerikanske foraene. Etter det mislykkede statskuppet mot Chavez i 2002, har USA intensivert sine kampanjer mot de latinamerikanske venstreregjeringene. Stadig mer støtte gis til paramilitære og høyreekstreme grupperinger, bistanden kuttes kraftig og retorikken blir krassere. Vil den latinamerikanske venstresiden klare å utarbeide en alternativ strategi for økonomisk utvikling og sosialt demokrati?
Hvor stor folkestøtte trenger man for å styre et demokrati? I oktober ratifiserte Costa Rica frihandelsavtalen CAFTA som det siste sentralamerikanske landet. Kampanjen forut for folkeavstemningen delte landet i to. Nei-siden framhevet miljøvern, selvråderetten og at avtalen var grunnlovsstridig. Ja-sidens strategi var bruke sin politiske og økonomiske makt til å spille på frykt og komme med trusler. Til tross for massive mediekampanjer og brudd på forbudet mot valgpropaganda dagene før valget, var det bare så vidt avtalene ble stemt igjennom.
I 1907 massakrerte den chilenske hæren hundrevis av streikende arbeidere foran inngangen til en skole i Iquique. Massakren kom til å bli stående som den svarteste siden i historien om den chilenske arbeiderbevegelsen inntil statskuppet i 1973. Etterdønningene av blodbadet fikk sterk innvirkning på både venstre- og høyresidens strategier.
De nylige valgene til grunnlovsgivende forsamling, viste at det ecuadorianske folket støtter president Rafael Correas ønske om å endre grunnloven. Etter 8 ulike presidenter på 10 år, har Correa tent et håp i befolkningen. Correa går inn for å bekjempe oligarkiet i landet, og å skape et alternativ til nyliberalismen som har dominerte landets politikk siden 80-tallet. Correas prosjekt er uløselig knyttet til Ecuadors oljeforekomster. Etter et statskupp i 1972 sikret staten seg 90 prosent av oljeinntektene i stedet for 5. Landet gikk inn i en gullalder. Men på 80-tallet mistet staten kontrollen, og nok en gang havnet 80 prosent av oljeinntektene i de multinasjonale oljeselskapenes hender. Correa er fast bestemt på å få tilbake oljeressursene. Dette faller ikke i god jord i konservative kretser. De angriper Correa med å sammenligne ham med Venezuelas Chávez, som den ecuadorianske pressen i flere år har kalt «demon», «gal» og kommunist».
I desember 2004 ble FARCs antatte «utenriksminister» Rodrigo Granda bortført i Caracas av Colombias hemmelige tjenester. Etter at han ble løslatt tidligere i år har han avslått all kontakt med internasjonal presse, med ett unntak: Le Monde diplomatique. På sitt hemmelige oppholdssted i Havanna tok Rodrigo Granda i mot vår sjefredaktør. Hva er propaganda og hva er sannhet i Colombia? President Alvaro Uribe er fast bestemt på å vinne borgerkrigen uten å forhandle med opprørerne i FARC. Utenlandsk militær og politisk innblanding gjør ikke situasjonen enklere. Både amerikanske og franske myndigheter involverte seg i Grandas bortføring. Amerikanerne ville at Granda skulle bringe Venezuelas president, Hugo Chavez, i vanry. Tilsynelatende ble Granda løslattpå oppfordring fra Frankrikes daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy. Sarkozy ville trolig forsøke å bruke Granda til å få løslatt FARCs fransk-kolombianske «politiske fange» Ingrid Betancourt. Og dermed sikre seieren i det påfølgende presidentvalget.
Brasils slumområder vokser raskt. I São Paulo utgjorde sluminnbyggerne på begynnelsen av 2000-tallet over 11 prosent av byens befolking. Eiendomsspekulasjon og usosial bypolitikk driver stadig større deler av byens befolkningen mot slumområdene. En økende forverring av arbeidsvilkårene akselererer utviklingen. Rundt 70 prosent av arbeiderne i byene har midlertidige ansettelser med lave lønninger. Nå har De takløses bevegelse (MTST) tatt opp kampen mot eiendomsspekulasjonen og korrupte politikere. De har gjennomført en rekke okkupasjoner av ubrukte byområder og tomme boligblokker. I 2003 rettet en okkupasjon av en tomt eid av den tyske bilprodusenten Volkswagen, søkelys mot politikernes uvilje til å gjøre noe med boligsituasjonen. Myndighetene reagerte med å storme det okkuperte området med helikopterstøtte og skarpskyttere på bygningene rundt. Le Monde diplomatique har besøkt de okkuperte områdene.
Presidentvalget i Guatemala i september domineres av oligarkiet i landet. Den private sektoren har et fast grep om mediene. I mediene dreier valget seg først og fremst om en hegemonisk høyreside. En mengde kandidater stiller. Men dette innebærer ikke et bredt politiske spekter. Tvert imot skyldes det en intern maktkamp innad i oligarkiet. Etter fredsavtalen i 1996 har lite forandret seg for landets mange fattige. 4 prosent av befolkningen står for mer enn 50 prosent av forbruket, 58 prosent av landets befolkning i fattigdom og 2 prosent av befolkningen eier nesten 70 prosent av jorden. Men en ny venstreside er i ferd med å våkne til liv. Vil Guatemalas oligarki gi etter for folkets ønsker om politisk suverenitet, og dermed unngå en ny voldsspiral? Le Monde diplomatique har besøkt Guatemala i forkant av valget.
USAs sjenerøse våpenleveranser i Midtøsten skaper reaksjoner. Den globaliserte våpenhandelen skaper en farlig dynamikk.
