Latin-Amerika – Side 11

Buenos Aires, 1977 er et indblik i en politistats indre med tortur, paranoia og borgernes generelle uvidenhed og ignorance. Den tager os tilbage til 1977. Året som betragtes som det mest brutale i Argentinas historie på grund af militærjuntaens travlhed med at «rense ud og op» forud for fodbold-VM i 1978. Mange af de 30 000 forsvundne blev stærkt bedøvede kastet i natlige flyvninger over Atlanterhavet. Filmen var i fjor med i hovedprogrammet i Cannes, og vant årets Aurora-pris under filmfestivalen i Tromsø.

«Ja, vi mottar penger fra NED.» Dette bekreftet generalsekretær i Reportere uten grenser, Robert Menard, i nettforumet til avisen Nouvel Observateur 18. april 2005.1 «Og det har vi ingen problemer med.» Sannelig noe som sår tvil om denne «uavhengige» organisasjonens troverdighet, som forsvarer ytringsfriheten takket være denne typen økonomisk støtte. For ikke å snakke om at den mottar 11 prosent av sitt årlige budsjett fra den franske staten og 15 prosent fra EU-kommisjonen, mens den mottar ukjente beløp fra flere finansgrupper som eier media og våpenbedrifter.2 Denne informasjonen ble først lagt ut på hjemmesiden til Reportere uten grenser, etter at den ble trukket fram av den amerikanske journalisten Diana Barahona i en artikkel som ble publisert 11. mars 2005 i dagsavisen Northern California Media Guild. «Disse pengene utgjør 2 prosent av vårt budsjett. De kommer fra den amerikanske Kongressen og ikke fra Det hvite hus,» understreker Robert Menard i en pressemelding.3 Et annet sted forklarer han: «Vi mottar ikke penger fra det amerikanske utenriksdepartementet, CIA eller den statlige bistandsorganisasjonen USAID.»4 Det er vanskelig å tro at han ikke kjenner til NEDs historie og formål, eller at han ikke vet at det er utenriksdepartementet som ber Kongressen om penger til organisasjonen. I den samme pressemeldingen innrømmer Robert Ménard for første gang at Reportere uten grenser mottar andre «tilskudd som stammer fra USA, […] fra Center for a Free Cuba (CFC).» Fra 2002 til 2005 mottok Reportere uten grenser 92 330 euro fra CFC. Men det er verd å understreke det han ikke sier: Så å si alle CFCs ressurser stammer fra NED. CFCs mellommann Otto Reich er en historisk personlighet i denne forbindelse og i USAs latinamerikapolitikk. CFCs leder er Frank Calzón som i 1983 ble den første presidenten for Den nasjonale kubanskamerikanske stiftelsen. I 70-årene var han også en av lederne for Abdala-gruppen som var nært knyttet til Cubas nasjonale frigjøringsfront og som sto bak terrorangrep i flere land, deriblant Frankrike, Spania og Canada.5 I 1993 TOK ROBERT MÉNARD fullstendig kontroll over Reportere uten grenser etter at de to andre viktigste grunnleggerne Rony Brauman og Jean-Claude Guillebaud gikk av. Deres avgang var spesielt motivert av en mediekampanje uten sidestykke, der Reportere uten grenser gjorde den ukjente dagsavisen Oslobodjenje og dens redaktør til «verdensstjerner», mens avisen hadde et opplag på knappe 300 i Sarajevo.6 Var det tilfeldig at NED i denne perioden investerte millioner i denne publikasjonen, for å «la den leve»?7 Tilsynelatende var dette første gang at siktemålene og handlingene til Robert Ménard og NED var sammenfallende. Siden ble dette vanlig. For å få bekreftet dette holder det å se på Reportere uten grensers rolle i debatten som fulgte da Venezuelas myndigheter, på fullstendig lovlig vis, lot være å fornye konsesjonen til den private fjernsynskanalen Radio Caracas Télévision, som løp ut den 27. mai. Kanalen hadde ved flere anledninger overtrådt loven og åpent deltatt i statskuppet 11. april 2002. Reportere uten grenser snakket da om «stenging» og «angrep på ytringsfriheten», mens de «oppfordret det internasjonale samfunn til å avsløre dette maktovergrepet og forsvare det som var igjen av uavhengige medier i Venezuela.» Uten hensyn til at enhver stat – det være seg Venezuela, USA, Frankrike eller et annet sted – har rett til å råde over de sjeldne offentlige godene som hertz-frekvensene er.8 Når det gjelder mangfoldet, skulle eksistensen av

Verdensbankens og IMFs virksomhet i Latin-Amerika har vært styrt av USAs utenrikspolitikk siden 1950-tallet. Gjentatte ganger har de sabotert demokratiske regjeringers forsøk på sosiale reformer. Men i 2006 tok Chavez til orde for opprettelsen av en alternativ finansinstitusjon for Latin-Amerika: Banco del Sur. I sommer lanseres dette latin-amerikansk alternativet. I motsetning til de andre internasjonale finansinstitusjonene skal den følge demokratiske prinsipper. Mye er ennå uklart, men en ny tid er definitivt i ferd med å innledes i Latin-Amerika. I Latin-Amerika er det ikke lenger IMF og Verdensbanken som bestemmer.

Moderne kommunikasjonsteknologi har forandret militæret. Under den første Gulfkrigen (1991) fant det sted en militærrevolusjon. Det finnes nå en historisk avgrunn mellom de mest ressurssterkes moderne krigføring og rivalene. Med teknologisk overlegenhet og ideen om «ingen tap av menneskeliv» er krigen blitt humanitær ved å påberope seg å være rettferdig–den ønsker å innføre en «ny verdensorden». Men hvem bestemmer at vold skal bekjempes med vold, og under hvilket navn? Motstand i dag skjer i form av en «utjevning av styrkeforholdet» gjennom spredning av masseødeleggelsesvåpen, ukonvensjonell krigføring eller terrorisme. Dessuten kan motstand fra nye globaliserte stormakter som eksempelvis Kina allerede nå ryste verdensøkonomien ved å endre sin økonomiske politikk. Kort fortalt har slagmarken funnet nye arenaer.

Latinamerikansk politisk film er borgernes, omend lille, vagthund overfor årtiers korruption og social deroute–og en blomstrende gråzone af fakta og subjektiv vinkling. De økonomiske vilkår for dokumentarfilm i Argentina er svage. Alligevel er der flere dokumentarfilm i argentinske biografer end i Skandinavien. Det hvide lærred skildrer nye sider og fortolkninger af komplekse samfundsproblemer, som massemedierne enten ikke vil eller kan.

Etter at venstresiden kom til makten i Uruguay, har den økonomiske situasjonen gradvis blitt bedre. Uruguay er et land med 3,3 millioner innbyggere, som ligger klemt mellom Brasil og Argentina, og er på sitt bredeste 600 km langt. Men de står imot presset fra alle kanter, enten det kommer fra USA eller de mektige–for ikke å si kolossale–Mercosur-partnerne, Argentina og Brasil. 97 prosent av landets befolkning kan lese og skrive, de har det mest moderne telefonnettverket i hele Sør-Amerika, og velferdslovene i resten av kontinentet kan knapt sammenligne med deres. Men to europeiske fabrikker som bygges skaper gnisninger.

A Revolution in Three Acts av Simon Jenkins. Og Quelque chose de pourri au Royaume-Uni. Libéralisme et terrorisme av Tariq Ali.

Hvordan fortelle Tsjetsjenias kompliserte historie? Det er den utfordringen Moshe Gammer, en anerkjent Nordkaukasus-ekspert, tar i sitt verk The Lone Wolf and the Bear. Han forteller tsjetsjenernes historie helt fra begynnelsen og til mordet på frihetsforkjemper og president Alsan Maskhadov. Selv om det har vært skrevet flere bøker om dette emnet, har de ofte konsentrert seg om konflikten med Russland i årene umiddelbart etter sovjetunionens fall. Gammers bok er den første som tar for seg dette hardnakkede folkets skjebne over en lang periode, og som tar i bruk alle tilgjengelige informasjonskilder, inkludert det som siden 1991 er blitt publisert i Tsjetsjenia. Erfaringer fra koloniområder fortelles ofte ut fra okkupantenes synspunkt. Lite er produsert av de undertrykte befolkningene selv. I Tsjetsjenias tilfelle har de lokale ressursene blitt systematisk ødelagt. Gammer rekonstruerer hele historien: tsarstyrkenes ankomst, opprøret ledet av sjeik Mansur, massakrene, massedeportasjonene, motstandsbevegelsen … Sovjetiseringen som ikke brakte fred; den påtvungne kollektiviseringen som ble etterfulgt av undertrykkelse av intelligentsiaen. Men den mest dramatiske hendelsen, særlig sett i lys av de konsekvensene den fikk i det lange løp, var at Stalin i 1944 besluttet å deportere befolkningen i sin helhet til Sibir og Sentral-Asia. Mange døde av sult eller kulde. Tsjetsjenske kilder oppgir at 60 prosent omkom, og antyder et folkemord. Skadevirkningen av deportasjonen kaster lys over hva som egentlig ansporer den hardnakkede motstanden mot Russland. Kunne krigen som startet i 1994 ha vært unngått? Ifølge Gammer måtte i så fall Moskva ha endret sin holding til Kaukasus og til Tsjetsjenia. Historikeren Stephen Jones har valgt en helt annen innfallsvinkel for å fortelle Kaukasus’ historie: han analyserer den spesielle rollen det georgiske sosialdemokratiet spilte i området mellom 1883 og 1917, og hva dette har betydd for den europeiske politikkens historie. Den russiske mensjevismen hadde sine dypeste røtter i denne regionen, ikke minst i Georgia. Det var her sosialdemokratenes budskap ble spredt av en liten intelligentsia som rev med seg arbeiderne i byene og klarte å mobilisere bøndene til opprør. Den georgiske sosialdemokratiske bevegelsen oppsto på grunnlag av en nasjonalistisk tankegang. På denne tiden forsøkte georgiske bønder og en svekket adel å finne måter å bedre sine kår på i byen, men den russisk-dominerte administrasjonen hindret dem, samtidig som dørene til handels- og fabrikkeiermiljøet, som stort sett besto av armenere, var stengt for dem. På spørsmål om hvorfor sosialismen ble så populær i Georgia, svarer Jones: «Sosialismen der er ikke noe universelt fenomen, det er et nasjonalt anliggende.» Socialism in Georgian Colors er en betraktelig kilde til lærdom, ikke bare om den politiske historien til det moderne Kaukasus, men også om postkoloniale splittelser generelt. Den skildrer hvordan en europeisk sosialistisk ideologi med bakgrunn i en nasjonal frigjøringsbevegelse utviklet seg. Dette georgiske eksperimentet innebærer også et forsøk på en tredje løsning, som kombinerer lokaldemokrati, privat eiendomsrett og sosialistisk ideologi. Vicken Cheterian. Oversatt av K.S.

Régis Debray

Etter Brasil, Nicaragua og Venezuela

I dag, over et kvart århundre etter revolusjonen, finnes det ikke noe definitivt svar på spørsmålet

Hva kan tre romaner fra den spanske borgerkrigen fortelle oss om historien’Viljen til å bevare minnet om den spanske borgerkrigen er sentral i disse bøkene. Skriften gir en detaljert beskrivelse av livet i leirene, av «forfallsspiralen». I dag gjør flere organisasjoner et omfattende arbeid for å åpne de gamle massegravene. Men noen fransk anerkjennelse av gjelden de står i til de spanske republikanerne er fortsatt marginal.

«Nica’ene» fra Nicaragua utgjør en uønsket tiendedel av befolkningen i Costa Rica. Costa Rica har en velfungerende økonomi og velferdsstat som er unik for regionen

Det siste bindet av Bob Woodwards triologi som kommer ut i disse dager, framstiller presidenten som en komisk figur. Den 83 år gamle Kissingers nye rolle er å være fyrstens rådgiver.

Grensene mellom tradisjonelle medier som maleri, tegning og skulptur flyter i stor grad over i hverandre. Maleriet kan ikke i dag deles inn i ulike, etterfølgende kunstbevegelser, epoker eller skoler. To nye bøker gir nå oversikt over henholdsvis maleri og tegning. Selv i disse internett-tider, bruker mange tegning til avkobling, inspirasjon og idéutvikling.

Et typisk bilde på Sør-Amerika

Kvinner og politikk i Midtøsten

Mumia Abu-Jamal er en forteller. I boken Live fra Death Row gjenskapte han for leseren de innsattes infernalske hverdag. Boken We want freedom tar for seg en annen historie. Det er en avhandling om Black Panthers-partiet, med partiet historiske og politiske forankring samt forfatterens eget vitnesbyrd. Mumia stilte selv i rekkene til Black Panther Party (BPP) i Philadelphia i 1969. Også her får man oppleve forfatterens fortellertalent. Mumia Abu meldte seg inn i organisasjonen som ble partiet til den svarte befolkningen i Amerikas gettoer. Partiet ble opprettet etter den såkalte Free Huey-kampanjen hvor man demonstrerte for løslatelsen av den fengslete BPP-lederen. En storstilt rekruttering skjedde i kjølvannet av drapet på Martin Luther King den 4. april 1968. Fra 1968 til 1971, tok partiet i bruk en retorikk om revolusjon og svart nasjonalistisk selvfølelse. Mot 70-åra begynte oppslutningen å dale helt til partiet til slutt forsvant. The Black Panthers utførte dessuten et sosialt arbeid som gjorde dem populære i de områdene de opererte. BPP ble en indre fiende for FBI. Den amerikanske etterretningstjenesten infiltrerte organisasjonen. Man opprettet mapper på aktivistene og fabrikkerte bevis for å diskreditere dem med propaganda og farseaktige rettssaker. Aktivister ble drept med lokalpolitiets delaktighet. I 1971 ble kontraspionasjeprogrammet Counter Intelligence Programme (Cointelpro) avslørt. Dette var ledet av FBI, i tillegg til at CIA og amerikanske sikkerhetsagenter i utlandet hadde begått overtramp. Avsløringen førte til at Senatet opprettet en granskningskomité. I 1976 stemte Kongressen for Freedom of Information Act (FOIA) – lov om innsyn i offentlig forvaltning – som gir enhver borger rett til å kreve å få se dokumenter omhandlende sin person som ikke er sikkerhetsklassifiserte. I 1978 fikk man igjennom Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) – lov om kontroll av kontraspionasje – som forplikter etterretningstjenestene og FBI å få utstedt ransakingsordre av en dommer på grunnlag av «sterke indisier». Disse to lovene befinner seg nå i begivenhetenes sentrum siden Bush-administrasjonen har brutt FISA-loven i sin krig mot terror. New York Times-journalisten James Risen fordømmer et presidentskap som baserer seg på hemmelighold og som med vilje ignorerer personvernet som ble opprettet av Kongressen for å begrense overtramp og ulovlig overvåkning i USA. «I dag avlytter de (Bush-administrasjonen) bortimot fem hundre personer i USA. De har tilgang til telefonsamtaler og e-poster til en million mennesker. Alt dette uten en eneste ransakingsordre eller kontroll fra uavhengige instanser». CIA har hemmelige steder, fjernt fra det amerikanske rettsystemet, hvor de holder flere personer fanget. Deriblant innflytelsesrike Al-Qaida ledere som Abu Zubeida og Khaled Sheikh Mohammed, antatt leder for attentatene 11.september. CIA kontrollerer forhørene og har makt over de innsattes liv og død. Et av disse stedene går under kodenavnet Bright Light. En av Risen sine kilder sier at «sendes man til Bright Light, vender man aldri tilbake». Mumia Abu-Jamal var en indre fiende, mens Abu Zubeida er en ytre fiende. Begge befinner seg nå et sted man aldri vender tilbake fra… Marie-Agnes Combesque. Oversatt av C.S.C. 1 Mumia Abu-Jamal, Live from Death Row, Addison Wesley Publishing Company, New York, 1995, 215 s. 2 Mumia Abu-Jamal, We want freedom. A life in the Black Panther Party, South End Press, Cambridge, Massachusetts, 2004, 292 s. 3 Huey P. Newton var én av grunnleggerne til BPP. I et sammenstøt i Oakland, USA, ble en politibetjent skutt og drept, en annen såret. H.P. Newton, som