Fra Argentinas græsrødder til parlamentarikere florerer heftig debat om ny medielov, der øger statskontrollen men også pluralismen over de private monopoler. Men hvis et flertal af borgerne ikke har økonomiske og kognitive ressourcer til at drage nytte af lovændringen, er al snak om demokratisk, juridisk eller digital over/underskud sekundær.
En besynderlig seiglivet myte om at Salvador Allende skulle begå kupp mot seg selv hjemsøker Chiles historie. Etter kuppet 11. september 1973 forfalsket kuppmakerne en rekke dokumenter som høyreavisene velvillige trykket. Selv etter lang tid med demokrati lever forestillingen om «Plan Z» i beste velgående. Den kan til og med få innvirkning på valget 13. desember.
Maquiladora-ene, de meksikanske fabrikkene som er blitt et symbol på arbeidsforhold fra en annen tid, påfører befolkningen lidelse også når de legger ned eller kutter produksjonen. Arbeidsmarkedet blir enda mer nådeløst etter hvert som køene for å få dagsjobb vokser.
Chilenerne har stor tiltro til president Michelle Bachelet. Hun har en oppslutning på hele 80 prosent i befolkningen. Men arven fra diktaturet og nyliberalismens herjinger har gitt henne en vanskelig oppgave, og svekket det chilenske Sosialistpartiets sjanse til å forbli i presidentpalasset etter valget i desember.
I 1994 gjorde zapatistene i Chiapas i Mexico opprør for «demokrati, frihet og rettferdighet». Etter mye medieomtale på 90-tallet har det vært stille de siste årene. Hvor står zapatistenes kamp femten år senere?
Den 66. utgaven av filmfestivalen i Venezia var kjennetegnet av personlige beretninger om politiske hendelser, men også filmer som problematiserer det politiske og moralske engasjementet for et verdig liv, mener Le Monde diplomatiques Truls Lie som var til stede på Lidoen.
Femten politikere har blitt myrdet og flere hundre innbyggere har forsvunnet. Regimet Roberto Micheletti har innstiftet etter statskuppet mot Manuel Zelaya 28. juni, vekker minnene om diktaturene på 1970- og 1980-tallet. Og i likhet med Honduras? tidligere diktatorer er båndene til USA langt fra ubetydelige.
I februar 2008 ble to bønder drept av politifolk som angrep en veisperring under en landsomfattende jordbruksstreik i regionen Ayacucho-regionen. Noen dager seinere erklærte den peruvianske presidenten, Alan García, følgende: «Politiet handlet med fast overbevisning og besluttsomhet, jeg vil rose dem, det er utmerket at de forsvarer Peru […]. Forhåpentlig vil det være en lærepenge for de som offentlig oppmuntrer til streik og uro, slik at de skjønner hva det fører til.»1 Disse truslene hviler på et lovverk som ble etablert av regjeringen til Alberto Fujimori, og ytterligere innstrammet av Garcías regjering. Lovverket gjør det mulig å kriminalisere sosiale bevegelser, og gir straffefrihet til de væpnede styrkene. I likhet med politiet, har de fullmakt til fritt å bruke våpnene sine mot demonstranter uten å måtte stå rettslig til ansvar for skadde og døde. Definert som «utpressere» risikerer demonstranter inntil 25 års fengsel. Lokalmyndigheter som støtter streikene kan også bli dømt for «utpressing». Hvem som helst kan arresteres uten arrestordre og bli innesperret uten kontakt med omverdenen i ti dager. Politiet kan gjennomføre forhør uten at forsvarer er til stede. Fujimoris regjering oppmuntret til paramilitære styrker, García skapte et lovverk som legitimerer aktivitetene deres. ALIANZA POPULAR Revolucionaria Americana (Apra), regjeringssjefens parti, ble dannet på 1920-tallet, og har i tidens løp gjennomgått betydelige ideologiske forandringer. I stedet for antiimperialismen til grunnleggeren, Victor Raúl Haya de la Torre, har man fått Garcías doktrine, som blir kalt doktrinen til «gartnerens hund»: «Den som ikke sulter, men som hindrer de andre i å spise».2 Helt siden 2007 har han irettesatt de fattige: «[De] må slutte å mase, det gjør dem til parasitter.»3 Ved å knytte sosiale bevegelser, urbefolkning, naturvernere og venstreorienterte til «gartnerens hund», definerer president García dem som fiender av hans «moderniseringspolitikk». Denne «moderniseringen» er for en stor del utarbeidet innenfor rammen av de bilaterale forhandlingene som førte fram til frihandelsavtalen TLC, som ble undertegnet med USA 4. desember 2007. Her finner man nyliberalismens klassiske ingredienser: privatisering av natur- og energiressurser, oppretting av konsesjonsparseller i hjertet av Amazonas’ regnskog for å tiltrekke privat kapital, salg av jord i områder der det bor bønder og urfolk, intensivering av gruveindustrien ved hjelp av skattelette, privatisering av vann til landbruket. Til og med havet blir stykket opp og delt ut til private selskaper. I Peru er privatiseringen av jord der urbefolkningen bor ikke bare et økonomisk problem (som i seg selv er alvorlig nok). Det dreier seg også om angrep på en viss verdensanskuelse. For indianerne representerer jorda ikke bare et produksjonsmiddel som ble tatt fra dem ved starten av den europeiske koloniseringen, men også et sted der «barna våre kan leve» og «være lykkelige». En filosofi der det å forsvare miljøet ganske enkelt er det samme som å forsvare livet. Dette er grunnlaget for kampen de fører mot dekret 1090 (loven om skog og skogfauna) og 1064 (lovbestemmelser for utnytting av landbruksjord), som godkjenner kommersialiseringen av Amazonas og småsamfunnenes jord. Tolv måneder med grasrotprotester ledet av Den interetniske foreningen for utvikling av den peruvianske skogen (Aidesep), ble fulgt av en regional streik som varte i nesten seksti dager. Et forslag fra en rundebordskonferanse arrangert av Aidesep for å få i stand forhandlinger, ble av regjeringen møtt med unntakstilstand. En aksjon fra ordensmakten 5. juni i Bagua for å fjerne flere tusen indianere som blokkerte veikryss, endte
Han ville forstå årsaken til volden Polícia Militar utøver i Rio de Janeiro, hvilken rolle utdanningen og den underliggende ideologien spilte. Derfor gjennomførte den brasilianske journalisten Raphael Gomide opptaksprøvene og ble tatt opp som rekrutt i 2008. I løpet av syv måneder fikk han et unikt innblikk i organisasjonen og menneskene som for 2500 kroner i måneden står ansikt til ansikt med døden, en død de selv ofte er årsak til.
Obama har fordømt statskuppet i Honduras, mens Hillary Clinton har åpnet for en fordelaktig løsning for kuppmakerne.
Denne måneden feires trettiårsdagen for diktatoren Anastasio Somozas fall i Managua. Sandinistene som kastet diktatoren i 1979 sitter igjen med makten etter at Daniel Ortega ble valgt til president- i 2006. Vil partiet som nå har makten på alle nivåene i landet, fullføre den sosiale omfordelingen som ble sabotert av contras på 1980-tallet, eller har veien til makten medført for mange hestehandler?
Da finanskrisen bygde seg opp mente president Lula at Brasil ikke ville bli rammet, fordi landene i «periferien» var i ferd med å frikoble seg fra «sentrum». Noen måneder senere slo krisen innover landet for fullt. Hvis vi ser bort fra Lulas villedende retorikk, er Brasil et skoleeksempel på hvordan drømmen om økonomisk uavhengighet har blitt forvandlet til sin motsetning.
Hvilket regime er det Norge vil inngå frihandelsavtale med?
Latin-Amerikas nære historie er full av plutselige omveltninger. De siste årene har de fleste landene valgt mer eller mindre sosialistiske ledere med sterk tilknytning til grasrotbevegelser. Vil kontinentets folkebevegelser vise vei for venstresiden verden over, eller er faren fortsatt til stede for at fortidens diktatoriske tilbøyeligheter igjen vil få fotfeste i landene?
I Soderberghs todelte film om revolusjonssymbolet Che Guevara er det dialektikken snarere enn maskinpistolen som står i sentrum. Splittingen i to deler og den påfølgende syntesen framstår som den eneste mulige måten å vise revolusjonens tilfeldighet på.
Er vejen frem for Argentinas økonomi belagt med togskinner og genopbygning af Sydamerikas tidligere største jernbanenet? De sidste 20 års afmontering af det argentinske jernbanenet er symptomatisk for en national afmontering af Latinamerikas tidligere mest udbyggede velfærdsstat.
President Uribe strammer grepet i Colombia. Enhver politisk motstand blir slått i hartkorn med FARC-geriljaen.
50 år etter at Castro veltet diktatoren Batista raser debatten om sosialismens framtid på Cuba.
Chile er det eneste landet i verden som har våget seg på en fullstendig privatisering av pensjonene. Siden 1981 har nærmest hele den chilenske befolkningen vært nødt til å betale pensjonsinnskudd til private foretak. Det siste året har de chilenske fondene mistet 26,7 prosent av sine verdier. Argentina ønsker å unngå samme skjebne og nasjonaliserer nå pensjonsordningene. Vil flere land følge etter?
Den argentinske journalist José Natanson har taget pulsen på de sidste par års mere eller mindre venstredrejede regeringer i Sydamerika. Hvad ligger der bag, kan de overholde fremover, hvorfor har de til forskel fra den tidligere venstrefløj styr på statsfinanserne? Natansons La nueva izquierda (Det nye venstre) er en roadbook, en rundrejse, til Argentina, Brasilien, Chile, Ecuador, Paraguay, Peru, Venezuela og Uruguay.
I fem tiår har CIAs «sjokkteam» sørget for å fremme amerikanske interesser, koste hva det koste vil. Fra Chile og Vietnam til Nicaragua, via statskupp, mord på ledere, våpen- og narkotikasmugling, har CIAs «sjokkteam» vært et av USAs hemmeligste og mest morderiske utenrikspolitiske instrument.
Den argentinske forfatter Uki Goñi håber med hans reviderede udgave af The Real Odessa: Smuggling the Nazis to Perón´s Argentina på en kædereaktion, der får familier verden over til at træde frem med hemmeligheder om nazisternes krigsforbrydelser.
«Krigen» mot narkohandelen i Mexico har vært fullstendig feilslått, så feilslått at president Felipe Calderón nå går
inn for å legalisere visse stoffer. I 2006 ble hæren satt inn for å bekjempe kartellene uten at det har fått bukt med volden
som følger i narkoens kjølvann, snarere tvert imot: Så langt i 2008 har 3800 blitt ofre for narkohandelens brutale forretningslogikk.
Le Monde diplomatique har besøkt «narkodelstaten» Sinaloa, der det antas at 60 prosent av økonomien er knyttet til narkotika.
1. august opprettet Brasils president Luiz «Lula» Silva Amazonasfondet. Fondet skal sikre midler til å bevare regnskogen. Mange private og offentlige investorer har kastet seg på, deriblant Norge. I september lovet Stoltenberg 15 milliarder kroner over fem år til fondet. Men ikke alle i Amazonas-regionen er begeistret for slike fond. Lokale miljøforkjempere påpeker at fondene gjør at utlandske selskaper kan kjøpe opp skogen, og mener det kun dreier seg om «nedhugging med en miljøvennlig fasade». Le Monde diplomatique har besøkt Amazonas-regionen.
