De store pengegavene til Palestina, særlig fra EU, har skapt enklaver av kunstig rikdom på Vestbredden. Samtidig fortsetter israelerne å opprette nye bosettinger, og den israelske hæren gjør seg klar for nye konflikter, i Libanon, Iran eller på Vestbredden, i jakten på en illusorisk avgjørende seier.
Utsiktene for fred i Midtøsten er mindre enn på lang tid, på tross av Barack Obamas forsonende retorikk. En viktig komponent i denne utviklingen er høyredreiningen i israelsk politikk. Det engang dominerende israelske arbeiderpartiet ligger med knekket rygg, i likhet med resten av Israels venstreside. Hva har skjedd?
I tråd med prinsippet om universell jurisdiksjon forsøkte en spansk domstol å etterforske drapet på en Hamas-leder i Gaza. Men den spanske regjeringen ga etter for amerikansk og israelsk press.
Apartheidregimet oppsto i Sør-Afrika nesten samtidig som staten Israel ble proklamert. De to landene utviklet raskt et tett samarbeid, der Israel blant annet hjalp Sør-Afrika til å skaffe seg atombomber. Hvordan kunne to så tilsynelatende ulike regimer samarbeide tett i over førti år?
Høyredreiningen i Israel truer med å gjøre livet til Israels mange arabere enda vanskeligere. Høyreekstremistenes drøm om en jødisk stat utsetter stadig flere av Israels halvannen million palestinere for det de kaller en snikende apartheid. Nylig ville jødiske politikere forby arabiske partier å stille til valg. Mangfold og like rettigheter står ikke på den -politiske -dagsorden, det gjør derimot en retorikk som består av regelrette angrep på en femtedel av befolkningen. Le Monde diplomatique har besøkt de arabiske lokalsamfunnene israelske myndigheter gjør alt for å bli kvitt.
Det kommer stadig flere vitnesbyrd om krigsforbrytelser begått av den israelske hæren under det nylige angrepet på Gaza. Og påstandene kommer ikke bare fra sivile palestinere og hjelpearbeider, men også fra soldater som deltok i offensiven. Det kan virke som Israel har tapt kampen om hva som er legitim maktbruk, og dermed står i fare for å kunne bli stilt til rette for krigsforbrytelser. Men hvor sannsynlig er det at noen vil bli dømt?
Israel presenterer seg som staten for alle verdens jøder, og ekskluderer dermed en fjerdedel av sine statsborgere. Segregasjonen er ideologisk begrunnet i en overbevisning om at alle jøder har en felles opprinnelse i landet som i dag huser Israel og Palestina. Men har denne identitetspolitikken noen som helst historisk forankring?
Avraham Burgs Å beseire Hitler har ramaskrik i Israel, men han får også mye støtte fra kvinner og menn som ønsker en grunnleggende reform av staten Israel.
Finkelstein gir en velbegrunnet analyse av Israels kriger.
Israelske Joseph Cedar vant sølvbjørnen på Berlinialen med filmen Beaufort. Det blåser for tiden en ny vind i israelsk film. Men hvordan forholder de seg til de konfliktfylte realitetene i landet? Mens dokumentaristene er opptatt av hverdagens tragedier og søker etter årsaker til dem, unngår de fleste fiksjonsfilmene direkte referanser til palestinerne og okkupasjonen.
Franske selskaper er med på å bygge den nye «apartheidtrikken». Denne nye bybanen fratar palestinerne en avgjørende trafikkakse. Vil det bli alternerende vognsett reservert for hver av de to befolkningskategoriene? Dessuten befinner en stor del av de potensielle passasjerene befinner seg bak muren. Den nye aktuelle traseen er ifølge folkeretten ulovlig.
Et nytt jødisk museum på muslimsk gravsted i Jerusalem provoserer både isralere og muslimer.
Når det gjelder moralske verdier har Israel sunket så langt ned man kan komme. Mer enn 60 år etter at landet ble grunnlagt har Israel lykkes verken med å skape et sterkt sivilt samfunn, som er i stand til å stå imot økonomiske og politiske autoriteter, eller å etablere effektive sosialiserende instanser. Den kollektive angsten bidrar til å videreføre troen på militærmakt. Avigdor Lieberman er tilbake i regjeringen.
De eneste som ble overrasket over Hamas’ valgseier var de som naivt har latt seg fange av den anti-terroristiske retorikken som har erobret mediene og vestlige, internasjonale beslutningstakere.
I media og politikk fremstilles Sharons bortgang som «en trussel mot freden», mens med Arafats bortgang hørte man at «et hinder for fred» ble borte. Den spektakulære iscenesettelsen av evakueringen av 8000 bosettere fra Gaza-stripen hypnotiserte en hel verden. Ifølge statsministerens rådgiver var meningen med tilbaketrekningen fra Gaza å fryse fredsprosessen – den dosen formalin som skulle til for å unngå en politisk prosess med palestinerne. Og den franske regjering klapper med
Alle meningsmålinger viser at de fleste israelere vil ha fred, og er villig til å akseptere nesten alle nødvendige innrømmelser, men i nasjonalforsamlingen har dette synet knapt nok vært representert. Nå fremmer Amir Peretz’ Arbeiderpartiet fremmer et seriøst program for fred og etablering av en palestinsk stat.
Ariel Sharon har flere ganger erklært åpent at han ønsket å eliminere Arafat. Israelske medier har den siste tiden åpnet for at den palestinske presidenten kan ha blitt «likvidert».
Ariel Sharons besøk på den islamske helligdommen Haram al-Sharif 28. september 2000 utløste den andre intifadaen. Hendelsene siden den gang har svekket ytterligere de arabiske innbyggernes tiltro til den israelske staten, som i dag utestenger den store arabiske minoriteten, som utgjør nesten tjue prosent av Israels befolkning.
Sharon skal ha bestemt seg for å gi slipp på Gazastripen, som for ham aldri hadde vært av «nasjonal interesse», for å redde bosettingene på Vestbredden. Ifølge Sharons rådgiver var det dessuten deres mål å fryse forhandlingsprosessen, for å hindre planene om en egen palestinsk stat. Det er nå også avslørt at 2500 ordre om å rive ned ulovlige israelske hus i bosettingsområder er blitt gitt, men ingen utført. Den såkalte Siviladministrasjonen ødelegger imidlertid 300 palestinske hus i året.
Bare en times kjøring fra Gaza ligger den moderne israelske byen Tel Aviv. Like ved ligger Jaffa, «de triste appelsinenes by». De to byene er offisielt én
Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.
«Det eneste demokratiet i Midtøsten» blir mindre og mindre demokratisk. Ikke bare i forhold til de 3,5 millioner palestinerne som bor i de okkuperte områdene, men også overfor egne borgere.
Israel oppleves nå som en større trussel mot verdensfreden enn Iran og Nord-Korea. Likevel får Israel fortsette sin kjernefysiske opprustning i fred.
Til tross for iherdige statlige forsøk på å tvinge gjennom en informasjonsstopp, begynner det nå å sive ut informasjon om Anlegg 1391, et israelsk fengsel hvor det i mer enn ti år skal ha foregått tortur og umenneskelig behandling av innsatte under sterkt hemmelighold.
