Jo større løgnen er
Israel har lært av tidligere feil. Allerede forut for angrepet på Gazastripen hadde hæren sørget for at ingen journalister kom inn til Gaza. I tillegg utarbeidet de israelske myndighetene en mediestrategi basert på et knippe argumenter, som israelske myndigheter og deres støttespillere ustanselig har hamret inn i vestlige massemedier. La oss se nærmere på argumentene.
Slik mistet Obama kontroll over Irak-politikken
Innen 16 måneder skal de amerikanske troppene være ute av Irak, lovet Obama under valgkampen i høst. Men et snedig renkespill utført av Bush-administrasjonen og USAs militære ledere gjør det vanskelig for Obama å holde løftet sitt. Selv SOFA-avtalen, som Bush nylig inngikk med de irakiske myndighetene, ser ut til å bli et nyttig redskap for haukene og de militæres ønsker om langvarige tilstedeværelse i Irak.
Palestinsk splittelse
Forhandlingene mellom israelerne og palestinerne har strandet. Israelerne har trappet opp blokaden av Gaza. Israelernes undertrykkelse, det langvarige reiseforbudet og striden mellom Fatah og Hamas har splittet palestinerne som bor på Gaza og de som bor på Vestbredden. Le Monde diplomatique har besøkt et «fordoblet» Palestina.
Midtøstens nye byer
Et femtentalls nye byer bygges for tiden i Golflandene. Og enda flere er under planlegging. Byene skal bøte på den enorme boligmangelen i regionen, og sørge for økonomisk diversifisering. Men miljøbelastningen vekker bekymringer i lokalbefolkningen, som på ingen måte er sikret at den vil nyte godt av boligbyggingen. Le Monde diplomatique har besøkt byggeplassene.
Palestinsk gjenoppbygging
Libanon ønsker å gjenoppbygge den palestinske flyktningleiren Nahr al-Bared, som i fjor ble pulverisert av den libanesiske hæren. Et forsøk på å få kontroll over leirene?
Myten om det jødiske folket
Israel presenterer seg som staten for alle verdens jøder, og ekskluderer dermed en fjerdedel av sine statsborgere. Segregasjonen er ideologisk begrunnet i en overbevisning om at alle jøder har en felles opprinnelse i landet som i dag huser Israel og Palestina. Men har denne identitetspolitikken noen som helst historisk forankring?
Hizbollahs maktoppvisning
I mai sto Beirut nok en gang i flammer. Hizbollah tydde til makt som et «veto» mot regjeringens beslutning om å avvæpne organisasjonen. Igjen kom Hizbollah styrket ut av kamphandlingene. Mens Bush, til Israel, som under sin Midtøstenturné i mai på ny visste sin støtte, mistet enda mer terreng i «den tredje fronten i krigen mot terror». Er maktbalansen i ferd med å skifte fullstendig øst i Middelhavet?
Grusomhetsfaktoren
En ny generasjon israelske historikere som ikke er belemret med fortidens synder, er nå i ferd med å avsløre mytene om «uavhengighetskrigen». 14. mai er det 60 år siden Israel erklærte seg selvstendig. 15. mai minnes palestinerne hendelsen som Yawm al-nakba, Katastrofedagen. Hva skjedde forut for og etter opprettelsen av staten Israel?
Lengselen etter en imaginær fortid
I august 2007 demonstrerte titusener i Jakarta for gjeninnføring av det islamske kalifatet. Bak disse kravene står Det islamske frigjøringspartiet. Partiet som i lang tid har hatt en heller laber oppslutning, har de siste årene fått en oppblomstring blant frustrerte arabere. Og ikke minst har det blitt omfavnet av forkjemperne for «krigen mot terror» som kan hevde å ha bevis for trusselen om en islamsk konspirasjon om å ta over verden.
De som ble igjen
Algeries kamp for uavhengighet skulle vise seg å bli svært blodig. Den franske kolonimakten og de franske bosetterne med OAS i spissen slo brutalt ned på enhver motstand. Flere hundretusen algeriere måtte bøte med livet før landet ble uavhengig i 1962. De fleste franske bosetterne dro umiddelbart til moderlandet, tilsynelatende i frykt for represalier, men noen ble igjen. Hva skjedde med dem som ble igjen? Le Monde diplomatique har besøkt de gjenværende «pieds-noirs».
Avraham Burgs «andre jødedom»
Avraham Burgs Å beseire Hitler har ramaskrik i Israel, men han får også mye støtte fra kvinner og menn som ønsker en grunnleggende reform av staten Israel.
Arabisk demokrati i terrorismens tidsalder
Hvor har det blitt av de progressive kreftene i den arabiske verden? Siden den første Golfkrigen har de arabiske landene i Midtøsten opplevd en rekke store omveltninger. Likevel har de fleste makthavere taklet de politiske og sosiale utfordringene, og klarte å bevare arkaiske strukturer som verken andre verdenskrig eller avkoloniseringen fikk bukt med. Det finnes få effektive opposisjonsbevegelser som kjemper for sårt etterlengtede endringer. Og regimene som så ut til å miste all troverdighet, har spilt kortene riktig i «krigen mot terror». Er alt håp ute for en demokratisering av den arabiske verden?
Hvem vinner krigen?
USA har hatt suksess i Irak de siste månedene. Dødstallene både blant sivile og egne tropper har gått kraftig ned. Mot slutten av 2006 virket situasjonen uutholdelige for de amerikanske troppene, og kravet om tilbaketrekning økte kraftig. Bush nektet å endre kurs. Han har pøst på med soldater og kjøpt seg mange allierte. Men irakerne ser fortsatt på USA som en okkupant med en egen agenda. Noe som viser seg i de daglige strømbruddene, omfattende mangelen på rent drikkevann og manglende helsetjenester. Det hvite hus hørte ikke på irakerne i 2003. Er det rede til å gjøre det i dag?
Demokratisering eller re-turbanisering?
Etter at det islamske Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) vant valget i juli, har fundamentene til den sekulære tyrkiske staten begynte å briste. AKP ønsker å reformere grunnloven for å gjøre den mer demokratisk. Og ortodokse kemalister svarer med å anklage statsministerer Erdogan og president Gül for å ville innføre et Iran-lignende system. Men det dreier seg hovedsakelig ikke statsledernes tro eller militærets rolle som garantist for en sekulær stat. Sakens kjerne er hvor mye makt kemalistene egentlig har. I det sekulære Tyrkia er «kemalistreligionen» overalt, alle tyrkiske landsbyer har en byste av det moderne Tyrkias grunnlegger. Kemalistene kontrollerer ikke bare militæret, men også de hemmelige tjenestene og politiapparatet så vel som store deler av rettsvesenet, universitetene og byråkratiet. Og i øst blir kurderne stadig mer aktive. Le Monde diplomatique har besøkt Tyrkia.
«Fedrelandet skal aldri deles!»
Den tyrkiske hæren trapper opp kampen mot de kurdiske separatisten. På tross av at det ble erklærte våpenhvile i oktober 2006, har det militære nærværet i den kurdiske delen av Tyrkia og langs grensen til Irak økt. Og sammenstøtene inntreffer fortsatt mellom den tyrkiske hæren og PKK. Hærens og medienes krigeriske holdninger står ikke i stil med den reelle trusselen PKKs 3000 soldater utgjør. Den omfattende ødeleggelsesoperasjonen den tyrkiske hæren påbegynte i 1992 har ført til stor utvandring fra de rurale områdene, og svekket den politiske kampen for selvstendighet. Le Monde diplomatique har kjørt gjennom de kurdiske områdene. Vil et selvstendig Kurdistan noen sinne se dagslys?
Fra Irak til Iran
USA VS. IRAN: For tiden er Iran i USAs øyne den store fienden. USAs språkbruk blir stadig mer aggressiv. Men er Iran virkelig dette skumle, mangehodete uhyret som Washington melder om? Hvor stor er atomfaren? I over 15 år har amerikanske rapporter meldt at Iran ville få atombomben i løpet av to eller tre år. Men Iran besitter fortsatt ikke atomvåpen. I tillegg er landets presteskap splittet over Irans styreform. Bruker Bush Iran som en avledningsmanøver for problemene i Irak?
USAs nye «bakgård»
USAs visjon om «Stor-Midtøsten» har bidratt til å skape en «ekstrem krigssone». Regionen er i dag åsted for en rekke blodige konflikter, der vestlige hærstyrker deltar direkte. Dette er vår tids avgjørende ideologiske krig, sier George W. Bush. Regionen erstattet Latin-Amerika som USAs «bakgård». For Washington finnes det ikke lenger noe palestinsk problem eller noen somalisk statskrise, men en verdensomspennende konfrontasjon mellom det Gode og det Onde. Denne retorikken gir næring til Al-Qaidas propaganda om en krig mot «korsfarerne». Står vi foran en total kollaps i Midtøsten?
En ny Osloavtale?
Vil «Fredskonferansen» i USA i november fører til en ny mislykket prinsipperklæring? I så fall vil kløften mellom Hamas og Fatah bli enda dypere. Aldri tidligere har palestinerne vært så splittet. Sommerens kamper på Gazastripen har minket presset på de israelske okkupantene, mens de palestinske områdene er blitt til kruttønner som når som helst kan eksplodere. Osloavtalen har ført til en «hegemonisk fred» som tjener israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i regionen. Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler som kun har ført til at deres frihet og selvstyrte områder er blitt mindre. Vil en «Oslo 2» igjen gjøre palestinerne til de store taperne?
I hjertet av PKK-leirene
Situasjonen er svært anspent i det irakiske Kurdistan. Den tyrkiske hæren truer med massive intervensjoner mot soldater fra Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK). Dette er nok en kilde til ustabilitet i en allerede eksplosiv region. Men hvem er disse mennene og kvinnene som er klare til å dø for å virkeliggjøre den gamle drømmen om en kurdisk renessanse?
Bøndenes evinnelige kamp
Regimet i Egypt fortsetter å slå hardt ned på alle tilløp til protester. På landsbygda kjemper bøndene nå en innbitt kamp for retten til jord. Før revolusjonen i 1952 levde de egyptiske bøndene under svært harde arbeidsvilkår i et tilnærmet føydalt landbruk. Gamal Abdel Nasser mislikte oppblomstringen av en uavhengig bondebevegelse, men han gjennomførte likevel en landbruksreform i 1961. Nå truer nye lovreformer med å gjeninnføre føydale tilstander.
Iran: krig eller diplomati?
CIA har det siste tiåret utført hemmelige operasjoner mot regimet i Teheran. Men fram til nå har de måtte gå gjennom stedfortredere, som Pakistan og Israel. Bush har nå formalisert disse operasjonene gjennom et «hemmelig» direktiv. Hva vil opptrappingen føre til?
Å få sannheten fram
I oktober 2006 ba den daværende franske presidenten Jacques Chirac filosofen Régis Debray om å «gjennomføre en granskning på stedet av situasjonen til de forskjellige etnisk-religiøse folkegruppene i Midtøsten». 15. januar 2007 mottok de franske myndighetene et notat fra Debray om Palestina og farene ved den internasjonale politikkens bedragerske retorikk. Dette notatet har senere blitt referert til i flere offisielle rapporter fra institusjoner som Verdensbanken og FN. Selv om teksten tar hensyn til notatsjangerens strenge regler (kortfattet og forsiktig), mener vi at den gir en nøkkel til å forstå den lange utviklingen i gal retning i Midtøsten. Debray påpeker motsetningen mellom den konkrete, tragiske situasjonen i de palestinske områdene og de internasjonale avtalenes retorisk blendende makkverk. LMD bringer her Debrays tekst.
Myter og virkelighet
Finkelstein gir en velbegrunnet analyse av Israels kriger.
Har verden våknet?
Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?