Midtøsten – Side 15

Det er 25 måneder siden Yasir Arafat, president for De palestinske selvstyremyndighetene og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), døde. De franske legene som behandlet ham i siste fase av hans sykdom, fant ikke fullstendig ut hva dødsårsaken var. Hvis det ikke dreier seg om en naturlig død framtvinger to naturlige spørsmål reiser seg: hvordan ble han myrdet og av hvem? Den første gåten forblir uten svar. Det andre spørsmålet er ikke lenger en gåte takket være Ariel Sharons venn og mest trofaste, og kanskje mest personlige beundrer gjennom et halvt århundre, Uri Dan, journalisten på den israelske høyresiden. Palestinerne har aldri vært i tvil om at statsminister Ariel Sharon drepte lederen deres. Hadde han ikke flere ganger uttrykt at han ønsket å likvidere den palestinske lederen? Hadde ikke Sharon sammenlignet Arafat med Hitler? Uri Dan går enda lengre. 4. november 2004, allerede en uke før Arafats død, fortalte Dan til dagsavisen Maariv at Sharon 14. april sa til George W. Bush i Det hvite hus at han ikke lenger følte seg forpliktet til å holde løftet han hadde gitt tre år tidligere, i mars 2001, om ikke å røre Arafat.1 I en nylig utgitt bok antyder Dan åpenlyst at hans venn likviderte den palestinske lederen.2 «Med en gang Sharon fikk handlefrihet etter møtet med president Bush 14. april 2004, forverret Arafats helsetilstand seg. Arafat ble transportert til militærsykehuset Percy i Clamart (Frankrike) i oktober og døde 11. november. Arafat vendte kun tilbake til Ramallah for å bli gravlagt.» (s. 403). For å sette prikken over i’en skriver Dan: «Min artikkel i Maariv begynner med disse ordene: Ariel Sharon vil bli stående igjen i historiebøkene som den som likviderte Arafat uten å drepe ham». Alluderer de tre siste ordene til metoden? Å likvidere en demokratisk valgt president forutsetter i det minste en stilltiende overenskomst med den amerikanske presidenten. Men Dan avslører at Bush forble ufølsom, da han hørte Sharon snakke om hans intensjoner i forhold til Arafat. Dan skriver: «Uten å gi Sharon grønt lys for å likvidere Arafat, forsøkte Bush heller ikke å påtvinge ham nye forpliktelser.» (s. 401). Dan avslører enda en betydningsfull detalj. Tiden går og Dan spør den israelske statsministeren hvorfor han ikke gjør noe med Arafat: «Arafat verken drepes eller utvises. Har han fullstendig immunitet?» Sharon svarer: «La meg gjøre ting på min måte!» Dan legger til: «Det var uvanlig mellom oss, brutalt stoppet han samtalen vår.» (s. 403). Oversatt av R.N.

Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas er i dag svært annerledes enn tidligere

To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Den «harde» fløyen ved makten i Israel har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.

Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp

Bosettingene er det største hinderet for en uavhengig palestinsk stat. Mange steder er det store og fattige ultraortodokse familier som bare forsøker å forbedre egne levekår. Slik møtes sosial nød og nådeløst landrøveri.

I kjølvannet av tilbaketrekkingen fra Gaza i august 2005, begynte israelske tropper å ta i bruk nye, mer aggressive og sterkt overdimensjonerte taktikker mot sivilbefolkningen i Gaza. Offisielt begrunnet man dette med at målet var å få en slutt på palestinsk rakettskyts mot Israel. Bombingen skapte massehysteri og terroriserte hele sivilbefolkningen. Ifølge FN falt det 8000 granater her bare i perioden mai til juni. Vi måtte sovne til drønn av granatene som traff noen kilometer fra oss. Vi sov mens de falt. Vi bad bønner om morgenen, og det smalt igjen. Israel begynte dessuten å systematisk stenge handelsgrenseovergangen al-Mintar (Karni), på tross av tidligere lovnader om å ikke gjøre dette. De sa det var grunnet «sikkerhetsmessige bekymringer». Stengingen førte til milliontap for bønder og for økonomien, og til reduserte mat- og medisinlagre. Livet i Gaza er uutholdelig. Det føltes som om «jorden var i ferd med å lukke seg for oss», som den palestinske dikteren Mahmud Darwish har beskrevet det. Vi følte oss maktesløse, ja knust, i forhold til det stygge, forbydende maktapparatet som var større enn livet, og som så ut til å vokse seg større og sterkere for hver dag som gikk. Det virket som om det var allestedsnærværende. Ingen som kunne gjemme seg fra det. Det tynger deg mer og mer. Det gir en følelse av hjelpeløshet og isolasjon, og bryter en ned helt til man begynner å føle at man er alene – selv midt i blant 1,5 million andre mennesker. Noen ganger føltes det som om vi alle befant oss i et kollektivt torturkammer. Når jeg så opp på himmelen og hørte granatene, eller når jeg så de ansiktsløse kamphelikoptrene som sirklet over oss på nattehimmelen, lurte jeg på om de kunne se meg. Og når granatene atter en gang tok til å falle, kunne jeg ikke annet enn å se for meg en 18 år gammel gutt stasjonert ved grensen som kjedet seg. Han avfyrer en ny runde artilleriskyts. Har det gått to minutter allerede? Noen ganger da jeg var på bristepunktet, kunne jeg skrike ut og veive armene mot dem. Hørte de meg? Det var den usynlige okkupasjonen, ledet av spredte stemmer: brølende jagerfly, artilleribatteri i det fjerne, væpnede bulldosere. GAZA HADDE BLITT HELVETE på jord, innbyggerne var omringet på alle sider. De stod uten selv de mest elementære friheter, helt uten rettigheter og suverenitet. Og samtidig ble det forventet at de skulle bøye seg og godta sin skjebne. Er det da overraskende at en nylig undersøkelse viste det slående palestinske flertallet som er for å løse problemet med bortføringen av den israelske soldaten, i bytte mot noe? Mange vil kanskje finne det overraskende at så sent som i juli 2006, var 65 prosent av palestinere, i ulik grad, for å gjenoppta fredsforhandlingene med Israel, hvis sjansen bydde seg. Men slik palestinere ser det, så rakk ikke Israel ut hånden. I stedet bombet de våre byer, holdt tilbake bistand og stengte våre grenser. De sa det ikke fantes en forhandlingspartner på den palestinske siden, likegyldig hvem som satt ved makten. Da jeg journalistisk dekket sammenbruddet at Rafah-grensen i september i fjor, la jeg merke til to unge palestinske gutter. De kunne ikke være mer enn ni år. De stod og tittet nysgjerrig over muren som så lenge hadde holdt dem atskilt fra deres

Det palæstinensiske sundhedssystem er i krise. Patienterne bliver ikke behandlet, fordi der ikke er penge til transport, og hospitalerne er løbet tør for blødermedicin. En fjerdedel af den palæstinensiske befolkning er nu uden indkomst. Ramallah er en hovedstad uden medicin, brændstof og grøntsager. Israels økonomiske våben mod Hamas rammer hospitalerne i Gaza og på Vestbredden.

Bøker som bidrar til økt innsikt i konflikten mellom israelerne og palestinerne.