Teherans transseksuelle mænd
Den kvindelige instruktør Sharareh Attari har fået tilladelse af Ministeriet for Islamisk Retledning og Kultur til at vise sin film om transseksuelle i hjemlandet. Men kun én gang. Iran har siden revolution i 1979 været underlagt islamisk lovgivning, og aktive homoseksuelle kan idømmes dødsstraf. Hvordan kan Irans dybt konservative præstestyre støtte et så kontroversielt fænomen som kønsskifteoperationer? Ud fra et traditionelt islamistisk synspunkt burde et kønsskifte være den ultimative manifestation af en dekadent vestlig kultur.
Kleptomane okkupanter
De amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak har mislyktes med å gjenoppbygge landet. I det siste har historier om grufull inkompetanse og forsømmelser dukket opp. USA har for eksempel brukt penger fra Olje-for-mat-programmet til å gi amerikanske selskaper lukrative kontrakter. Det finnes dessuten dusinvis av eksempler på slurvete arbeid, varer som aldri har blitt levert, og utstyr som aldri har fungert. Og i flere tilfeller har pengene simpelthen forsvunnet. Det er mulig Bush-administrasjonen ikke ser sammenhengen mellom det irakiske opprøret og det bedrøvelige gjenoppbyggingsforsøket. «Frigjøringen» av Irak er ikke lenger noe irakerne tror på.
Sikkerhetsrådets «domstol» i Libanon
Tidligere har FN bare opprettet straffedomstoler for å imøtekomme behovet for å dømme de alvorligste internasjonale krigsforbrytelsene–som domstolene utnevnt som reaksjon på den «etniske rensningen» i det tidligere Jugoslavia eller folkemordet på tutsiene i Rwanda. Nå blir FNs spesialdomstol for Libanon den første internasjonale jurisdiksjon som behandler forbrytelser som er «internasjonale» i lys av Sikkerhetsrådets beslutninger–forbrytelser som hittil kun har vært underlagt den libanesiske strafferetten. Det internasjonale rettsvesenet framstår som styrt av politiske baktanker. De syriske myndighetene anser Sikkerhetsrådets opprettelse av en domstol for å være en operasjon rettet mot dem. Hizbollah anser den internasjonale domstolen som et redskap for disse stormaktene. Det at forbrytelsene betegnes som «terrorhandlinger» kan spores tilbake til resolusjon 1595. Eksempelvis tilføyer resolusjon 1636 at mordet på Rafic Hariri er underlagt kapittel VII av FN-charteret.
Palestinsk selvbestemmelse
Som første land, har Norge endte sin boikott av Hamas. Hamas har så langt fått sin legitimitet gjennom krigen mot Israel, men kampen mot Israel viser seg ofte å være sekundær i forhold til målet om å gjøre Palestina til en islamsk stat.
Oppskrift på muslimsk borgerkrig
En liten jødisk stat med 5.5 millioner jøder, omgitt av to hundre millioner arabere, gjør hele den arabiske verden til sin fiende. Det finnes ingen garanti for at en slik stat kan overleve. Å redde palestinerne betyr derfor også å redde Israel. Men USA har de siste tiårene aldri tatt hensyn til arabiske og muslimske interesser. De har hatt sine egne motiver for å sikre en stabil oljeforsyning og demonstrere sitt hegemoni som den eneste supermakten. Følgen er at den amerikanske katastrofen i Irak har gitt Iran nye muligheter til å lede den arabiske motstanden under islamsk flagg. Kan dette være grunnen til at den amerikanske presidenten og hans visepresident har åpnet for muligheten til å bruke atomvåpen? Eller kan Saudi-Arabia og Gulf-landene, Egypt, Jordan, kurderne, irakiske og libanesiske sunnier og palestinske fatah-tilhengere med støtte fra USA og Israel, motvirke innflytelsen til det sjiadominerte Iran, alawitedominerte Syria og deres allierte i Libanon, og Hamas i Palestina? For å oppnå en fornuftig løsning må vestlig ledere forstå at Al-Qaida, Baath, Hamas, Syria og Iran ikke kan puttes i den samme kategorien − «ondskapens akse».
Filmens Israel
Israelske Joseph Cedar vant sølvbjørnen på Berlinialen med filmen Beaufort. Det blåser for tiden en ny vind i israelsk film. Men hvordan forholder de seg til de konfliktfylte realitetene i landet? Mens dokumentaristene er opptatt av hverdagens tragedier og søker etter årsaker til dem, unngår de fleste fiksjonsfilmene direkte referanser til palestinerne og okkupasjonen.
En felles demokratisk stat – to nasjoner?
Oslo-avtalens største tragedie fra 1993 var dens evne til å gjøre drømmen om en tostatsløsning om til et nytt apartheidmareritt. Helt siden 1994 har palestinerne i praksis blitt innesperret snarere enn frigjort, som følge av Israels adgangskontroll, opprettingen av permanente kontrollposter og hovedterminaler som deler landet i bantustaner, samt doblingen av antallet israelske bosettere. 19. februar stadfestet Ehud Olmert og Mahmoud Abbas deres engasjement for en tostatsløsning overfor Condoleezza Rica. Denne prinsipperklæringen har derimot små sjanser for å lykkes–så lenge kolonialiseringen av Vestbredden fortsetter. Det palestinske lederskapet har også sviktet det palestinske folket på grunn av ineffektivitet, korrupsjonen og de indre konfliktene som tok over etter selvstendighetskampen. Nå hever stadig flere heller stemmen for å opprette én felles demokratisk stat med to nasjoner–i hele det historiske territoriet til Palestina. En idé om én stat for alle innbyggerne–muslimer, jøder og kristne. Og dette fordi regionen går mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.
Uuttalt apartheid
Israel har en rekke strategier for å undertrykke palestinerne. Bosetningene er et kjent virkemiddel. Mindre kjent er deres totale kontroll over kommunikasjonsrutene for å avsondre det palestinske rommet, redusere befolkningens mobilitet og ødelegge enhver sjanse for økonomisk utvikling. Eksempelvis forbyr en ny lov enhver israeler eller «fastboende» palestiner å transportere en ikke-jødisk innbygger fra Vestbredden i bilen. Den nye muren tegner også et bilde av en diagonal etnisk rensning. Men muren skiller ikke israelerne fra palestinerne, den avsondrer palestinerne fra sine skoler, åkrer og olivenlunder, fra sykehus og gravsteder. Eksempelvis kan ikke rundt 40 prosent av legene, sykepleierne og lærerne ikke lenger komme seg til arbeidsplassene i Jerusalem.
En sporvogn kalt schizofreni
Franske selskaper er med på å bygge den nye «apartheidtrikken». Denne nye bybanen fratar palestinerne en avgjørende trafikkakse. Vil det bli alternerende vognsett reservert for hver av de to befolkningskategoriene? Dessuten befinner en stor del av de potensielle passasjerene befinner seg bak muren. Den nye aktuelle traseen er ifølge folkeretten ulovlig.
Israelsk toleranse?
Et nytt jødisk museum på muslimsk gravsted i Jerusalem provoserer både isralere og muslimer.
Atomstrid skygger for menneskerettigheter
Den iranske fredsprisvinneren og menneskerettighetsforkjemperen Shirin Ebadi mener vestlige mediers ensidige fokusering på atomstrid og Vestens egen sikkerhet gjør at verden glemmer menneskerettighetsbruddene i Iran.–Dette gjelder også norske medier, sier den iranske sosiologen Sharam Alghasi til Le Monde diplomatique. Bare én av syv Iran-saker i norsk presse de tre siste månedene i 2006 handlet om menneskerettigheter eller sosiale forhold, mens hver annen sak handlet om atomstriden.
Ble Arafat myrdet?
Det er 25 måneder siden Yasir Arafat, president for De palestinske selvstyremyndighetene og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), døde. De franske legene som behandlet ham i siste fase av hans sykdom, fant ikke fullstendig ut hva dødsårsaken var. Hvis det ikke dreier seg om en naturlig død framtvinger to naturlige spørsmål reiser seg: hvordan ble han myrdet og av hvem? Den første gåten forblir uten svar. Det andre spørsmålet er ikke lenger en gåte takket være Ariel Sharons venn og mest trofaste, og kanskje mest personlige beundrer gjennom et halvt århundre, Uri Dan, journalisten på den israelske høyresiden. Palestinerne har aldri vært i tvil om at statsminister Ariel Sharon drepte lederen deres. Hadde han ikke flere ganger uttrykt at han ønsket å likvidere den palestinske lederen? Hadde ikke Sharon sammenlignet Arafat med Hitler? Uri Dan går enda lengre. 4. november 2004, allerede en uke før Arafats død, fortalte Dan til dagsavisen Maariv at Sharon 14. april sa til George W. Bush i Det hvite hus at han ikke lenger følte seg forpliktet til å holde løftet han hadde gitt tre år tidligere, i mars 2001, om ikke å røre Arafat.1 I en nylig utgitt bok antyder Dan åpenlyst at hans venn likviderte den palestinske lederen.2 «Med en gang Sharon fikk handlefrihet etter møtet med president Bush 14. april 2004, forverret Arafats helsetilstand seg. Arafat ble transportert til militærsykehuset Percy i Clamart (Frankrike) i oktober og døde 11. november. Arafat vendte kun tilbake til Ramallah for å bli gravlagt.» (s. 403). For å sette prikken over i’en skriver Dan: «Min artikkel i Maariv begynner med disse ordene: Ariel Sharon vil bli stående igjen i historiebøkene som den som likviderte Arafat uten å drepe ham». Alluderer de tre siste ordene til metoden? Å likvidere en demokratisk valgt president forutsetter i det minste en stilltiende overenskomst med den amerikanske presidenten. Men Dan avslører at Bush forble ufølsom, da han hørte Sharon snakke om hans intensjoner i forhold til Arafat. Dan skriver: «Uten å gi Sharon grønt lys for å likvidere Arafat, forsøkte Bush heller ikke å påtvinge ham nye forpliktelser.» (s. 401). Dan avslører enda en betydningsfull detalj. Tiden går og Dan spør den israelske statsministeren hvorfor han ikke gjør noe med Arafat: «Arafat verken drepes eller utvises. Har han fullstendig immunitet?» Sharon svarer: «La meg gjøre ting på min måte!» Dan legger til: «Det var uvanlig mellom oss, brutalt stoppet han samtalen vår.» (s. 403). Oversatt av R.N.
Det nye Hamas
Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas er i dag svært annerledes enn tidligere
Nye øyne på sionismen
De sionistiske myndighetene hadde ingen skrupler med å benytte seg av terroristmetoder for å skremme jøder på flukt fra eget land
Hizbollah sett fra Midtøsten
Hizbollah har siden organisasjonen ble dannet framstått som et uttrykk for hevn over måten samfunnene i Midtøsten har håndtert den israelske makten. På 90-tallet uttømte sunniislamismen seg i uendelige krangler over de legitime vilkårene for religiøs tilhørighet. Sjiaislamismen ble på den andre siden båret oppe av den iranske staten. Både innføringen av en sjiitisk makt i Irak i mars 2003, Hizbollahs ideologiske, sosiale og militære makt i Libanon, og Irans inntreden som regional makt, legger til rette for de verste framtidsforventningene for sunniislam i regionen.
Drømmen om en komplett løsning
Visjonen som her skal legges fram, er en «avvikende» visjon som vil bli kalt urealistisk og farlig. Vi mener likevel at det er viktig å presentere den.
På halv stang
Når det gjelder moralske verdier har Israel sunket så langt ned man kan komme. Mer enn 60 år etter at landet ble grunnlagt har Israel lykkes verken med å skape et sterkt sivilt samfunn, som er i stand til å stå imot økonomiske og politiske autoriteter, eller å etablere effektive sosialiserende instanser. Den kollektive angsten bidrar til å videreføre troen på militærmakt. Avigdor Lieberman er tilbake i regjeringen.
President Mahmoud Ahmadinejads Iran
Med president Ahmadinejad har maktforholdene i Iran gjennomgått omfattende endringer. Hele det politiske og institusjonelle hierarkiet er fullstendig omrokert, og flere tusen stillinger er blitt besatt av nye embetsmenn. Regimet er helt klart anti-demokratisk. Denne måneden er det regionalvalg og valg til Vokterrådet i Iran. Dermed er det igjen duket for nye konfrontasjoner mellom konservative og reformister. Mens presidentperioden til Khatamis (1997-2005) var svært fordelaktig for de rikeste og middelklassen, lovet president Mahmoud Ahmadinejad derimot et bedre liv for de fattige og kamp mot de rikes mafia. Men prisene på livsnødvendige varer har skutt i været og rammer de fattige. Økningen i oljeprisen de siste årene har også gitt mye makt Irak og deres nye middelklasse. Geopolitisk har dessuten Washington paradoksalt nok gitt Teheran større politisk og militær makt ved å eliminere Irans tradisjonelle fiender (Saddam Hussein i Irak og Taliban i Afghanistan). Irans myndigheter vil nå også erstatte alliansen med Vesten ved å nærme seg «Moskva-Beijing-aksen».
Den amerikanske politikkens støttespillere
Det arabiske mediefeltet endret seg etter at lanseringen av tv-kanalen Al-Jazeera brøt det saudi-libanesiske monopolet i november 1996. I hjertet av Riyadhs propagandaapparat framstiller også Al-Chark Al-Awsats seg selv som «arabernes internasjonale avis». I dag forsvarer en gruppe journalister og intellektuelle den amerikanske strategien i Midtøsten. Radikaliseringen av den nyliberale diskursen i saudiske panarabiske medier har blitt mer verdifull for den amerikanske politikken i Midtøsten etter at amerikanernes egen kommunikasjonsstrategi overfor den arabiske verdenen har mislykkes. I tider med spenning blir spaltistenes mindretallssynspunkter ofte presentert for resten av verdenen som synspunktene til det arabiske flertallet. Spaltistene konstruerer i denne pressen «en imaginær arabisk verden», som var positivt innstilt til den amerikanske krigen i Irak i 2003 og den israelske hærens forsøk på å knuse libanesiske Hizbollah i 2006. Mange feilaktige signaler har blitt sendt til de mediepolitiske miljøene som har utarbeidet USAs Midtøstenpolitikk.
Den palestinske labyrinten
To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Den «harde» fløyen ved makten i Israel har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.
Beirut: sannhet, løgn og videotape
Etter attentatet mot tidligere statsminister Rafic Hariri 14. februar 2005, krevde en større del av den libanesiske befolkningen at de syriske troppene skulle forlate landet. De ville vite «sannheten» om mordet. I flere måneder var det mange store demonstasjoner i landet, som til slutt førte til at den syriske hæren trakk seg ut. En teltlandsby reiste seg på en stor plass i Beirut. Hundrevis av unge libanesere engasjerte seg, diskuterte og debatterte landets framtid. Gjennom den unge studenten Nadines øyne følger den libanesiske regissøren Mai Masri det som deler av pressen kalte «uavhengighetsintifadaen». I likhet med mange andre unge libanesere – kristne så vel som muslimske – forestiller den unge studenten seg et nytt Libanon. Filmen skaper et ærlig og rørende portrett av en generasjon (særlig studenter), og dens vilje til å ta et oppgjør med fortiden og legge borgerkrigen bak seg. Men drømmene blir knust. Opposisjonspartiene, som velter regjeringen og utskriver nyvalg, beslutter å «stenge landsbyen» uten å ha forandret det politiske systemet. Scenen som utspiller seg på den store plassen i Beirut er bare et skyggeteater. Det tiltrekker seg de internasjonale mediene som velvillig ser en gjentakelse av de fargerike revolusjonene i Øst-Europa. De generelle slagordene («sannhet», «frihet», «uavhengighet») skjuler tomheten i de tradisjonelle partiprogrammene. I kulissene styrer partiene spillet, muligens med press fra USA og Frankrike. En av demonstrantene sier: «Vi lever i en lang amerikansk film». Opposisjonspartiene har bare et mål: at de syriske troppene skal trekke seg ut. Ingen av dem vil reformere Libanon – la oss ikke glemme at med unntak av general Michel Aoun, har alle disse partiene på et en eller annet tidspunkt samarbeidet med Syria. Parlamentsvalgene mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren 2005 utfordret det konfesjonelle systemet og førte til naturstridige allianser for å beholde de sittende representantene i parlamentet. Etableringen av Hanna Sinioras regjering støttet seg til en såkalt anti-syrisk majoritet. Et år senere er regnskapet skrekkelig: verken økonomiske eller politiske reformer er innført. Det politiske systemet domineres fortsatt av de mektige familiene, Joumblatt, Gemayel og Franjieh – menn som alle har blod på hendene. Filmen avslutter med den israelske krigen mot Libanon – innledningen til en ny kriseperiode. Den svært personlige vinklingen til Mai Masri gjorde at filmen vant prisen for beste spillefilm under den åttende Biennalen for arabisk film, som ble arrangert av Institut du monde arabe (Institutet for den arabiske verden, i Paris). Filmen gir et vakkert portrett av den unge generasjonen libanesere. Likevel er det ikke sikkert at alle av bevegelsens tvetydigheter er synlige for dem som ikke kjenner til Libanons historie. Alain Gresh. Oversatt av R.N.
Den israelsk-palestinske vulkan
Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp
Libanons sårbare status
Opprettelsen av Israel truet de gode, sekulære relasjonene mellom kristne og muslimer i Midtøsten. Libanon ble den gang framhevet som antitesen til den israelsk livssynseksklusiviteten. Libanons demokratiske friheter og mangfoldige politiske synspunkter ble omdannet til en resonansboks for de sterke spenningene som ble skapt i hele den arabiske verdenen etter den israelske krigsseieren i 1967. Men hva var betingelsene som muliggjorde dannelsen av Guds parti, Hizbollah?
Etter konfliktens 32 grusomme dager
Våpenhvilen kom etter en krig der en av de mektigste armeene i verden, den israelske Tsahal, mislyktes med å vinne over Hizbollah, en gerilja med et par tusen krigere. Israels forsvarssjef Dan Halutz, forsvarsminister Amir Peretz og statsminister Ehud Olmert har opplebvd et massivt fall i popularitet, og vil nå stilles overfor en granskningskommisjon. Vil den gi svar på hvorfor etterretningstjenestene verken klarte å forutse Hizbollahs operasjon, eller hvorfor soldatene ikke var forberedt på å kjempe mot en gerilja? Bakenfor alt dette må kommisjonene framfor alt besvare følgende spørsmål