Verdensomspennende krigslyst
Irak i dag en viktigere base for al-Qaida enn det Afganistan var.
Israels overdrevne hevnpolitikk
De eneste som ble overrasket over Hamas’ valgseier var de som naivt har latt seg fange av den anti-terroristiske retorikken som har erobret mediene og vestlige, internasjonale beslutningstakere.
Egyptiske onder
Ikke en roman, men en politisk bombe. en praktfull freske over hverdagslivet til kvinner og menn i Egypt–korrupsjon, urettferdighet, seksuell utnyttelse og homofili.
En krigsforbryter blir helgen
I media og politikk fremstilles Sharons bortgang som «en trussel mot freden», mens med Arafats bortgang hørte man at «et hinder for fred» ble borte. Den spektakulære iscenesettelsen av evakueringen av 8000 bosettere fra Gaza-stripen hypnotiserte en hel verden. Ifølge statsministerens rådgiver var meningen med tilbaketrekningen fra Gaza å fryse fredsprosessen – den dosen formalin som skulle til for å unngå en politisk prosess med palestinerne. Og den franske regjering klapper med
Et annet Tyrkia
Alevishiaene har hatt en sentral rolle i Tyrkias moderne historie, blant annet fordi de har fungert som en slags støtpute mellom tyrkere og sunnikurdere, men også i drakampen mellom de sekulære og de religiøse, samt i politiske og separatistiske oppgjør.
Venstredreining i Israels politikk
Alle meningsmålinger viser at de fleste israelere vil ha fred, og er villig til å akseptere nesten alle nødvendige innrømmelser, men i nasjonalforsamlingen har dette synet knapt nok vært representert. Nå fremmer Amir Peretz’ Arbeiderpartiet fremmer et seriøst program for fred og etablering av en palestinsk stat.
Kan man bare ta livet av syriske statsledere?
President Bush kunngjorde 11. mai 2004 at det skulle iverksettes økonomiske og finansielle sanksjoner mot Syria. Regimet i Syria er svekket på grunn av sin autoritære politikk. Presidentens familie har lagt beslag på alle beslutningsorganer. Og det er utbredt korrupsjon. Men resolusjonen som nå er foreslått skaper en 'dobbel autoritet' i Syria. Faktisk settes Mehlis-kommisjonens autoritet over statens, og sikrer den fullstendig suverenitet over alle syriske borgere, styrende så vel som styrte–selv om de bare har status som mistenkte. Dette er første gang «internasjonal rett» gir så stor makt til et ikke-valgt organ.
Århundrets røvertokt
«Oppdagelsen» i 2002 av «et hemmelig program for anriking av uran», skal visstnok bevise at Teheran forsøker å skaffe seg atomvåpen. Ved hjelp av en kampanje i mediene og feilaktige argumenter som er blitt gjentatt inntil det kjedsommelige, har Bush-administrasjonen lagt lista så høyt at det er nærmest umulig for Teheran å tilbakevise anklagene. Men i likhet med «avsløringene» om masseødeleggelsesvåpen i Irak, bør den oppleste og vedtatte påstanden undersøkes nærmere. For hva om den egentlige grunnen til USAs press på Iran er ønsket om vestlig monopol på energiproduksjon? Iran har i dag behov for å variere sine elektrisitetskilder fordi befolkningen har tredoblet siden 70-tallet og oljeproduksjonen har gått ned.
Bilder fra sårkanten
Nyhetsdekningen utfolder seg alltid mot en arkitektonisk bakgrunn. Urban krigføring, slik den utviklet seg i Beirut og slik vi nå ser i Bagdad, Mosul og Mogadishu, øker endringshastigheten i den arkitektoniske omverdenen til et nivå hvor den produserer lommer av kulturelt vakuum. Kunstnerne Yacoub/Lasserres arkitektoniske billeddannelser søker å befri territoriene for historisk smerte, tap, skyld og erindring, og å åpne dem for en ny dialog med det betraktende subjektet.
Ble Yasir Arafat forgiftet?
Ariel Sharon har flere ganger erklært åpent at han ønsket å eliminere Arafat. Israelske medier har den siste tiden åpnet for at den palestinske presidenten kan ha blitt «likvidert».
MEMRI – et propagandavåpen
Middle East Media Research Institute (MEMRI) tilbyr Vesten betimelige oversettelser av arabisk-, farsi- og hebraiskspråklige medier, men gir inntrykk av at arabiske medier domineres av en gruppe fanatiske, antivestlige, antiamerikanske og glødende antisemittiske skribenter.
Arabiske israelere
Ariel Sharons besøk på den islamske helligdommen Haram al-Sharif 28. september 2000 utløste den andre intifadaen. Hendelsene siden den gang har svekket ytterligere de arabiske innbyggernes tiltro til den israelske staten, som i dag utestenger den store arabiske minoriteten, som utgjør nesten tjue prosent av Israels befolkning.
Vilje til endring
Kvinnene utgjør 53 prosent av befolkningen, men innehar ikke mer enn 2,5 prosent av de politiske stillingene. Den egyptiske feministbevegelsen, en foregangsfigur i arabisk kvinnekamp, var tradisjonelt ikke-religiøs. Vi har møtt en rekke av dagens holdninger blant kvinner i Egypt.
Elendighetens hovedstad
Nablus er en merkverdig by. Stolt, hektisk og herjet. Israelere kaller den for «terrorismens hovedstad». I Nablus lever 55 prosent av byens 150 000 innbyggere på under to dollar om dagen, mens gjennomsnittet for hele Vestbredden er 38 prosent. Fremtiden er fortsatt uoversiktlig. Får man jobb i morgen? Kommer man seg til Ramallah? Kan man besøke broren sin i fengsel? Ironisk nok er børsen en av de få tingene som gir Nablus-beboerne håp. Det holdes oppe av fristelsen om storgevinst og den berusende tanken om en svipptur til den moderne verden–hvor usannsynlig den enn måtte være.
Politisk spill for galleriet
Sharon skal ha bestemt seg for å gi slipp på Gazastripen, som for ham aldri hadde vært av «nasjonal interesse», for å redde bosettingene på Vestbredden. Ifølge Sharons rådgiver var det dessuten deres mål å fryse forhandlingsprosessen, for å hindre planene om en egen palestinsk stat. Det er nå også avslørt at 2500 ordre om å rive ned ulovlige israelske hus i bosettingsområder er blitt gitt, men ingen utført. Den såkalte Siviladministrasjonen ødelegger imidlertid 300 palestinske hus i året.
Den lærde stedfortrederen
Misnøyen med makthaverne i Teheran har spredt seg langt utover rekkene av desillusjonert ungdom som rammes av arbeidsløshet og fratas grunnleggende friheter. Presidentvalget av den 48 år gamle ikke-geistlige Mahmoud Ahmedinejad oppfattes av mange som et generasjonsvalg. Likevel. Den demokratiske bevegelsen i Iran ble lammet av de revolusjonære omveltningene og lenket til skyttergravene av Saddam Husseins Irak. Tidligere president Rafsanjani (70) er styrtrik og knyttet til den korrupte mullah-eliten som sitter på kapitalen. Fordeling av penger og privilegier i «rentenist-staten» Iran, der hoveddelen av budsjettet stammer fra oljeinntekter, har skapt en ny kategori av statsprofitører. Motsatt fremstår Ahmedinejad som en asketisk og hengiven islamist som mener mange av idealene fra revolusjonen i 1979 er blitt fordervet. Den gang fikk Ayatolla Khomeini sin religiøse legitimitet ved i lang tid å stå for gudstjenesten og lede teologiske seminarer der tusenvis av geislige ble utdannet–som i sin tur ble innflytelsesrike. Vi tar her for oss den såkalte «sjiamuslimske halvmåne».
Etter «sedertrerevolusjonen»
FNs sikkerhetsråd vedtok å beordre uttrekning av syriske tropper fra Libanon–siden har det skjedd en rekke angrep på syriske arbeidere i Libanon. Landet har et politisk system basert på religiøs tilhørighet, klansinndeling og korrupsjon. I dette systemet går makten i arv fra far til sønn, og klanstilhørighet teller mer enn politiske bånd. Det finnes 17 anerkjente trosretninger. De fleste organiserer seg på basis av religiøs tilhørighet. Landet foretrekker å glemme sin fortid–forsøket på å utarbeide en felles lærebok i historie ble nylig gitt opp.
Motstandsbevegelsens kommunikasjonskrig
Den væpnede opposisjonen i Irak driver et intenst informasjonsarbeid via internett. Det handler ikke bare om grufulle gisselvideoer, men et tilsynelatende dynamisk nettverk av grupper som observerer hverandre, allierer seg med hverandre og konkurrerer med hverandre i noe som kan betegnes som en slags voldsøkonomi. Målet med en stor del av propagandaen er å gjøre deres aksjoner kjent og gjenkjent blant deres «kollegaer», enten de er allierte, konkurrenter eller potensielle rekrutter.
Libanon på bristepunktet
USA ønsker å gjøre Libanon til et laboratorium for «demokratisering». Sedertreets land skal få «frihetens vind» til å blåse over hele regionen. Men situasjonen i Libanon er mer kompleks enn som så, og Syria spiller fortsatt en viktig rolle i den arabiske opinionen.
Gi iranske atomvåpen en sjanse!
Land som Iran burde skaffe seg atomvåpen så fort som mulig, skriver Slavoj Zizek. Her forklarer han hvorfor.
Iran neste?
I Teherans vakre gater, tilstoppet av apokalyptiske trafikkorker, kan man ikke se noen redsel for et eventuelt militært angrep fra USA, som nå er tilstede både i Afghanistan og i Irak – på dørstokken til Iran. Ingen uro på flyplassene, der sikkerhetstiltakene virker bemerkelsesverdig avslappede sammenlignet med omstendelige prosedyrer på flyplasser i Europa og i USA. Lokale medier forsøker heller ikke å helle bensin på bålet, de bruker spaltene på andre saker: president Khatamis reise i Afrika, rettssaken mot Charles Graner, «torturisten fra Abu Ghraib», og valget i Irak.Men bak den tilsynelatende roen ligger engstelsen på lur. Iransk presse nølte ikke med å gjengi Seymour Hershs artikkel «The Coming Wars» i sin helhet.1 Her hevder Hersh at etter Irak vil «krigen mot terrorisme» fortsette med et angrep mot Iran. Etter råd fra «den sivile ledelsen i Pentagon» (herrene Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz og Douglas Feith) skal George W. Bush ha gitt klarsignal for hemmelige operasjoner i Iran. Ved hjelp av israelsk og pakistansk etterretning skal amerikanske kommandogrupper siden juli i fjor ha jaktet på informasjon om over 30 aktuelle mål knyttet til det iranske atomprogrammet, samt kjemiske programmer og rakettprogrammer. Om ikke lenge vil presisjonsangrep fra amerikanske spesialstyrker kunne sikte seg inn mot disse målene.Pentagon dementerte ikke opplysningene Seymour Hersh kom med. Og da president Bush ble spurt av tv-kanalen NBC om han avviste en militæraksjon mot Iran, svarte han slik: «Jeg håper vi kan løse dette på diplomatisk vis. Men jeg utelukker ingenting.» De vi snakker med i Teheran holder hodet kaldt, enten de er offisielle representanter eller regimekritikere. En av dem, professor Mahmood Kashani, moderat opposisjonell, sier: «Nå har USA hatt Iran i sikte i 25 år. I 1995 erklærte Washington handelsboikott mot Iran, som siden ble forsterket av Amato-loven.2 Deretter har Bush innlemmet oss i ‘ondskapens akse’ og den nye utenriksministeren Condoleezza Rice har nylig beskrevet Iran som en av ‘tyranniets forposter’ i verden. Vi er vant til fiendtlighet fra den kanten. Atomspørsmålet er bare en ny unnskyldning.» Den iranske forsvarsministeren Ali Shankhani har vært mer kontant i sine uttalelser: «Vi kan i dag hevde at vi har så stort styrkenivå at ingen land har interesse av å angripe oss. Ingen av våre motstandere vet nøyaktig hvor stor vår militære kapasitet er, og heller ikke vår evne til å iverksette helt nye strategier. Vi har i løpet av kort tid produsert utstyr som gir oss stor avskrekkingsevne.»3Iran har hele tiden hevdet at landets atomprogram kun er sivilt og holder seg innenfor rammene av ikke-spredningsavtalen for atomvåpen, som Iran har underskrevet.4 I november i fjor gikk Iran med på å stanse sine forsøk med anriking av uran etter forhandlinger med Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Disse tre stormaktene sto denne gangen sammen om et felles diplomatisk initiativ for å få Iran til å gå bort fra enhver ambisjon om militær atomkapasitet, og dermed forhindre en opptrapping lik den som i mars 2003 førte til invasjonen av Irak.5Men Israel er overbevist om at det iranske atomprogrammet snart vil ha nådd et nivå der det ikke er noen vei tilbake. «Hvis ingenting gjøres, kan Iran produsere anriket uran i løpet av seks måneder, slik at de vil kunne produsere sin første atombombe innen 2008,» hevdet general Aharon Zeevi, sjef for Israels militære etterretningstjeneste, 12. januar. Han understreket til og med at
En reise fra Tel Aviv til Jaffa
Bare en times kjøring fra Gaza ligger den moderne israelske byen Tel Aviv. Like ved ligger Jaffa, «de triste appelsinenes by». De to byene er offisielt én
Erindringer om Yassir Arafat
Mens nogle gisner om Arafats dødsårsag og andre om fremtidsudsigterne for Arafats efterladte formue, forsøger Eric Rouleau i denne personlige beretning at give et billede af mennesket Yassir Arafat. Frem kommer indtrykket af en sorgløs og idealistisk politiker, der aldrig mistede troen på det forjættede land.
Gaza-plan med baktanker
Yasir Arafats død og George W. Bushs gjenvalg har fått flere til å antyde at fredsforhandlingene i Midtøsten vil gjenopptas. Ariel Sharons tilbaketrekningsplan for Gaza har også avfødt positive reaksjoner, men planen handler først og fremst om å sette fredsprosessen på vent.