
Med økende fare for full krig med Israel, har Hizbollah så langt vært tilbakeholdne i et Libanon som er delt i synet på det sjiamuslimske partiets «støttefront» for palestinerne i Gaza.
Mens israelske ledere stadig gjentar målet om å utslette Hamas, er de svært tilbakeholdne om hva som skal skje med enklaven når krigen er over.
Sovjetunionen støttet både Israel og Palestina, og Russland har bevart sine forbindelser til alle partene i konflikten. Men krigen i Ukraina og USAs monopolisering av fredsprosessen gjør en meklerrolle for Russland usannsynlig.
Gjennom rolleblanding, oppkjøp og føringer fra mektige eiere har Israel sikret seg innflytelse over franske medier, med en skjev dekning av krigen mot Gaza som resultat.
Mens Israels krig mot Gaza fortsetter og den humanitære situasjonen blir stadig verre, har en skjebnesvanger konflikt mellom Israel og Iran blitt midlertidig avverget. Men krigshissingen vil trolig blusse opp igjen mellom erkefiendene.
Helt siden sin spede begynnelse har sionismen hentet motiver fra religionen for å gi prosjektet legitimitet.
Krigen mot Gaza har vært preget av religiøs retorikk fra Israels regjering. Denne sammenblandingen av politikk og religion fra ellers sekulære ledere er langt fra ny.
Rezső Kasztner reddet flere jøder fra holocaust enn Oskar Schindler, men ble stemplet som kollaboratør i et politisk spill fra Israels høyreside.
De arabiske landene har høylytt fordømt Israels angrep på Gaza, men gjort lite. Med Saudi-Arabia og Emiratene i førersetet ofres Gaza for andre interesser og ambisjoner.
USAs støtte til Israels krig mot Gaza har fått houthiene til å trappe opp angrepene mot konteiner- og tankskip. Samtidig sliter USA med å få en internasjonal koalisjon på beina for å beskytte skipsfarten.
Hamas-angrepet 7. oktober er en konsekvens av at de israelske lederne har nektet å søke en politisk løsning på Palestina-spørsmålet. Krigen i Gaza vil bare gjøre vondt verre.
Mens den ene siden frykter en gjenoppblomstring av voldelig jødehat, frykter den andre en gjentakelse av nakba i 1948. Å anerkjenne frykten på begge sider er en forutsetning for fred, men i dag er det utvilsomt palestinerne som har mest å frykte.
En gang drømte deler av sionist-bevegelsen om en bi-nasjonal stat med like rettigheter for jødene og araberne i Palestina.
Etter andre verdenskrig ble verden enig om regler for å beskytte sivile i krigstid. Hvorfor får Israel begå brudd på den internasjonale humanitærretten, som vi knapt har sett maken til i nyere tid?
Israels voldsomme og vilkårlige represalier som svar på massakrene Hamas begikk inne på israelsk territorium, har lagt Gaza i ruiner. Tusenvis av sivile er drept og skadet. Nå risikerer palestinerne å bli fordrevet for godt fra enklaven.
Benjamin Netanyahu har ikke påtatt seg noe ansvar for svikten som angrepet fra Hamas avdekket. Han har også blitt kritisert for å vise lite medfølelse med ofrenes familier. Nå avhenger hans politiske framtid av krigen.
Med sitt overraskelsesangrep har Hamas framprovosert en destruktiv reaksjon mot befolkningen og infrastrukturen på Gaza. Selv om islamistpartiet nå hevder å være fanebærer for den palestinske motstanden, truer massakrene de begikk mot sivile, partiets politiske framtid.
Palestina-spørsmålet så ut til å være fortrengt for godt etter at Israel undertegnet normaliseringsavtaler med flere arabiske stater. Men angrepet til Hamas har brakt det fram igjen og viser at det ikke vil bli varig fred og sikkerhet før det blir gjort noe med virkeligheten på bakken.
I flere måneder har det amerikanske diplomatiet presset på for en tilnærming mellom Saudi-Arabia og Israel. Nå truer krigen med å velte planene. Uansett hva utfallet blir, har USAs anstrengelser styrket kronprins Mohammed bin Salmans status.