
Terrorisme er et vagt begrep, hvor terroristen først og fremst er den Andre. Problemet er at denne hendige fienden tilslører den politiske virkeligheten i Midtøsten, og gir næring til en «sivilisasjonskrig» med dødbringende konsekvenser.
Den saudiarabiske wahhabismen og Det muslimske brorskap er ideologiske motstandere, men i likhet med deres felles avlegger, jihadismen, får de stadig større oppslutning.
Statsminister Netanyahu har skrevet ut nyvalg 17. mars i håp om å sikre sin posisjon. Han kan raskt gå på et nederlag, men ingenting tyder på at det vil føre til noen kursendring i israelsk politikk.
En avtale om det iranske atomprogrammet kan tine opp forholdet mellom USA og Iran. Men begge har vansker med å legge bak seg fortidens svik og ydmykelser.
Det er umulig å ta feil, vi ser nå en relansering av «krigen mot terror» i Midtøsten, i rett linje fra korstoget George W. Bush startet etter angrepene 11. september 2001.
Et moment mangler i analysen av hvorfor den arabiske våren har endt i tragedie: Den økonomiske hjelpen G8-landene lovet, men aldri ga.
Uenighet om Irans atomprogram og krigen i Syria til tross: Israel og Russland blir stadig bedre venner i et politisk landskap preget av USAs svekkede innflytelse.
Den islamske stats raske erobringer i Syria og Irak har overrasket en hel verden. Jihadistbevegelsens militære suksess henger mer sammen med de falleferdige statene i Midtøsten og USAs strategi enn bevegelsens ufordøyde ideologi og militære evner.
Flere israelske soldater har det siste tiåret forsøkt å fortelle hva som egentlig skjer i de okkuperte territoriene. Snarere enn å beskytte Israels sikkerhet, dreier det seg om å kontrollere stadig mer av det palestinske området, sier israelske Avihai Stollar fra veteranorganisasjonen Breaking the Silence.
I store deler av Palestina er lokalbefolkningens tilgang til vann, varer og skolegang fullstendig kontrollert av okkupasjonsmakten. Palestinerne fordrives gradvis, fordi okkupanten ønsker å skape et Israel «fra elva til havet».
Gaza tok imot 200 000 palestinske flyktninger fordrevet av Israel i 1948. Under elendige levekår vokste det her fram en politisk bevissthet og motstandsvilje, som Israel i over 60 år har prøvd å kvele med ekstrem brutalitet.
Myndighetene i Bagdad har mistet grepet om det nordlige Irak. Og de irakiske kurderne har sett sitt snitt til å sikre seg Kirkuk, som de ser på som sin historiske hovedstad.
Etter at han fikk æren for å ha stoppet borgerkrigen i Irak, har statsminister Nuri al-Maliki gjort sitt for å så splid mellom de ulike militsene og religiøse gruppene i landet.
Kartet stemmer ikke lenger med terrenget i Midtøsten. Og statene synes ikke lenger i stand til å håndtere uroen og spenningene i regionen. Vi er nå vitne til den moderne nasjonalstatens fullstendige kollaps i regionen.
Grunnen til at forhandlingene mellom Israel og Palestina brøt sammen og aldri vil lykkes.
Kampanjen for boikott, deinvesteringer og sanksjoner er etter et tiår i ferd med å overbevise mektige økonomiske aktører til å trekke investeringer så lenge Israel nekter palestinerne grunnleggende rettigheter.
Saudi-Arabia i stormens øye. Kongedømmet er omringet av urolige naboland, men frykter mest av alt at Iran skal bli tatt inn i varmen.
Yngre generasjoner rammes av sine fedres konflikter og problemer i Israel og Palestina. Men i de nye generasjonene finnes også håpet om å bryte med fedrenes synder.
I allianse med president Erdogan presset Gülen-bevegelsen hæren ut av politikken. Nå har bevegelsen skilt lag med Erdogan etter hans autoritære, islamistiske og korrupte vending.
Demonstrasjonene i Istanbul i fjor viste en annen side av det tyrkiske samfunnet. En side vi også gjenfinner hos en ny generasjon forfattere.
Konflikten i Syria sprer seg til Irak. Volden i Irak har ikke vært så høy siden krigen mellom militsene i 2006–2008 og uttrekningen av de amerikanske styrkene. Volden skyldes både konflikten i Syria og den irakiske statsministerens maktstrategi.
Atomavtalen som ble underskrevet i november er et stort skritt mot forsoning mellom Washington og Teheran. Det iranske lederskapet virker fast bestemt på å innlede en konstruktiv dialog med USA.
Israel står overfor to valg: Enten å realisere den tjue år gamle fiksjonen om en tostatsløsning, en isolert stat for jøder alene, eller på sikt skape en sekulær demokratisk stat for begge nasjoner.
EU har vedtatt et nytt direktiv mot finansiering av israelske institusjoner som opererer i de okkuperte territoriene. Men den nobelprisvinnende unionen sliter med å sette makt bak ordene.