Palestina – Side 3

Fra bombing av Gaza til suksess i FN. Våpenhvilen i Gaza styrket Hamas regionalt og lokalt. Samtidig har Mahmoud Abbas klart å få Palestinas FN-søknad stemt gjennom i FNs generalforsamling. Men Abbas møter fortsatt motstand, ikke bare fra Israel, USA og flere europeiske land. Også palestinerne er skeptiske til hans lederskap.

Det er tretti år siden massakrene i Sabra og Shatila, og konflikten mellom Israel og Palestina er mer fastlåst enn noensinne. Men engasjementet øker, også i Norge.

Etter en lang sultestreik har de palestinske politiske fangene i Israel fått en avtale om slutt på isolat, begrensning av fengsling uten dom og utvidet rett til besøk. Men det israelske fengselssystemet er fortsatt et sentralt middel for kontroll av de okkuperte områdene.

Eskaleringen i Gaza i mars viser problemene med status quo, og hvor feilslått den israelske strategien er.

Eyal Sivan lager heller filmer om overgriperen enn offeret. Med sin siste film Common State tar han til orde for énstatsløsning i Israel. Truls Lie møtte Sivan i Tessaloniki.

I 1948 nølte USA med å anerkjenne Israel. I 2011 nøler Obama ikke med å blokkere et palestinsk medlemskap i FN. USAs veto tar nok en gang sikte på å utsette beslutningen og satse på bilaterale forhandlinger. Israels forakt for folkeretten levner disse få sjanser til suksess.

En enestående historisk vending. I 1948 var Washington bekymret for en israelsk selvstendighetserklæring, for at den skulle føre til antivestlige reaksjoner i de oljerike araberlandene og skade amerikanske interesser.

Vitnemål fra 750 israelske soldater viser realiteten i den israelske militære kontrollen over hjem og åkre, gater og veier, eiendommer og tid, livet og døden til hver eneste palestiner på Vestbredden og Gaza.

Komiteen som organiserte demonstrasjonene 15. mai oppfordret alle palestinere, i utlandet og i de okkuperte territoriene, til å gå mot Israel. De ba dem avstå fra all vold, og bare bevæpne seg med palestinske flagg. Mobiliseringen er et svar på de mislykkede fredsforhandlingene og blindsporet Hamas og Fatah har havnet i.

Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.

Israelerne har nok en gang lykkes med å splitte palestinerne, denne gangen gjennom klasseskiller.

FN-kommisjonen som har fått i oppdrag å gjøre rede for krigsforbrytelser under Israels angrep på Gaza i årsskiftet 2008–2009, vil offentliggjøre sin rapport i september. Men det er tvilsomt om rapporten vil få rettslige følger for Israel, derfor oppfordrer stadig flere til boikott, sanksjoner og desinvestering for å tvinge Tel Aviv til å respektere folkeretten.

I Palestina-konflikten reduserer israelske medier seg selv til ukritiske talspersoner for hæren. Et hederlig unntak finnes: avisen Haaretz.

En fortelling om krigens uutholdelige letthet i en lukket medieverden på utsiden av Gazastripen.

Israel har lært av tidligere feil. Allerede forut for angrepet på Gazastripen hadde hæren sørget for at ingen journalister kom inn til Gaza. I tillegg utarbeidet de israelske myndighetene en mediestrategi basert på et knippe argumenter, som israelske myndigheter og deres støttespillere ustanselig har hamret inn i vestlige massemedier. La oss se nærmere på argumentene.

Forhandlingene mellom israelerne og palestinerne har strandet. Israelerne har trappet opp blokaden av Gaza. Israelernes undertrykkelse, det langvarige reiseforbudet og striden mellom Fatah og Hamas har splittet palestinerne som bor på Gaza og de som bor på Vestbredden. Le Monde diplomatique har besøkt et «fordoblet» Palestina.

En ny generasjon israelske historikere som ikke er belemret med fortidens synder, er nå i ferd med å avsløre mytene om «uavhengighetskrigen». 14. mai er det 60 år siden Israel erklærte seg selvstendig. 15. mai minnes palestinerne hendelsen som Yawm al-nakba, Katastrofedagen. Hva skjedde forut for og etter opprettelsen av staten Israel?

Vil «Fredskonferansen» i USA i november fører til en ny mislykket prinsipperklæring? I så fall vil kløften mellom Hamas og Fatah bli enda dypere. Aldri tidligere har palestinerne vært så splittet. Sommerens kamper på Gazastripen har minket presset på de israelske okkupantene, mens de palestinske områdene er blitt til kruttønner som når som helst kan eksplodere. Osloavtalen har ført til en «hegemonisk fred» som tjener israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i regionen. Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler som kun har ført til at deres frihet og selvstyrte områder er blitt mindre. Vil en «Oslo 2» igjen gjøre palestinerne til de store taperne?

Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?

Oslo-avtalens største tragedie fra 1993 var dens evne til å gjøre drømmen om en tostatsløsning om til et nytt apartheidmareritt. Helt siden 1994 har palestinerne i praksis blitt innesperret snarere enn frigjort, som følge av Israels adgangskontroll, opprettingen av permanente kontrollposter og hovedterminaler som deler landet i bantustaner, samt doblingen av antallet israelske bosettere. 19. februar stadfestet Ehud Olmert og Mahmoud Abbas deres engasjement for en tostatsløsning overfor Condoleezza Rica. Denne prinsipperklæringen har derimot små sjanser for å lykkes–så lenge kolonialiseringen av Vestbredden fortsetter. Det palestinske lederskapet har også sviktet det palestinske folket på grunn av ineffektivitet, korrupsjonen og de indre konfliktene som tok over etter selvstendighetskampen. Nå hever stadig flere heller stemmen for å opprette én felles demokratisk stat med to nasjoner–i hele det historiske territoriet til Palestina. En idé om én stat for alle innbyggerne–muslimer, jøder og kristne. Og dette fordi regionen går mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.