Palestina – Side 4

Israel har en rekke strategier for å undertrykke palestinerne. Bosetningene er et kjent virkemiddel. Mindre kjent er deres totale kontroll over kommunikasjonsrutene for å avsondre det palestinske rommet, redusere befolkningens mobilitet og ødelegge enhver sjanse for økonomisk utvikling. Eksempelvis forbyr en ny lov enhver israeler eller «fastboende» palestiner å transportere en ikke-jødisk innbygger fra Vestbredden i bilen. Den nye muren tegner også et bilde av en diagonal etnisk rensning. Men muren skiller ikke israelerne fra palestinerne, den avsondrer palestinerne fra sine skoler, åkrer og olivenlunder, fra sykehus og gravsteder. Eksempelvis kan ikke rundt 40 prosent av legene, sykepleierne og lærerne ikke lenger komme seg til arbeidsplassene i Jerusalem.

Det er 25 måneder siden Yasir Arafat, president for De palestinske selvstyremyndighetene og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), døde. De franske legene som behandlet ham i siste fase av hans sykdom, fant ikke fullstendig ut hva dødsårsaken var. Hvis det ikke dreier seg om en naturlig død framtvinger to naturlige spørsmål reiser seg: hvordan ble han myrdet og av hvem? Den første gåten forblir uten svar. Det andre spørsmålet er ikke lenger en gåte takket være Ariel Sharons venn og mest trofaste, og kanskje mest personlige beundrer gjennom et halvt århundre, Uri Dan, journalisten på den israelske høyresiden. Palestinerne har aldri vært i tvil om at statsminister Ariel Sharon drepte lederen deres. Hadde han ikke flere ganger uttrykt at han ønsket å likvidere den palestinske lederen? Hadde ikke Sharon sammenlignet Arafat med Hitler? Uri Dan går enda lengre. 4. november 2004, allerede en uke før Arafats død, fortalte Dan til dagsavisen Maariv at Sharon 14. april sa til George W. Bush i Det hvite hus at han ikke lenger følte seg forpliktet til å holde løftet han hadde gitt tre år tidligere, i mars 2001, om ikke å røre Arafat.1 I en nylig utgitt bok antyder Dan åpenlyst at hans venn likviderte den palestinske lederen.2 «Med en gang Sharon fikk handlefrihet etter møtet med president Bush 14. april 2004, forverret Arafats helsetilstand seg. Arafat ble transportert til militærsykehuset Percy i Clamart (Frankrike) i oktober og døde 11. november. Arafat vendte kun tilbake til Ramallah for å bli gravlagt.» (s. 403). For å sette prikken over i’en skriver Dan: «Min artikkel i Maariv begynner med disse ordene: Ariel Sharon vil bli stående igjen i historiebøkene som den som likviderte Arafat uten å drepe ham». Alluderer de tre siste ordene til metoden? Å likvidere en demokratisk valgt president forutsetter i det minste en stilltiende overenskomst med den amerikanske presidenten. Men Dan avslører at Bush forble ufølsom, da han hørte Sharon snakke om hans intensjoner i forhold til Arafat. Dan skriver: «Uten å gi Sharon grønt lys for å likvidere Arafat, forsøkte Bush heller ikke å påtvinge ham nye forpliktelser.» (s. 401). Dan avslører enda en betydningsfull detalj. Tiden går og Dan spør den israelske statsministeren hvorfor han ikke gjør noe med Arafat: «Arafat verken drepes eller utvises. Har han fullstendig immunitet?» Sharon svarer: «La meg gjøre ting på min måte!» Dan legger til: «Det var uvanlig mellom oss, brutalt stoppet han samtalen vår.» (s. 403). Oversatt av R.N.

Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas er i dag svært annerledes enn tidligere

To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Den «harde» fløyen ved makten i Israel har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.

Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp

Bosettingene er det største hinderet for en uavhengig palestinsk stat. Mange steder er det store og fattige ultraortodokse familier som bare forsøker å forbedre egne levekår. Slik møtes sosial nød og nådeløst landrøveri.

Det palæstinensiske sundhedssystem er i krise. Patienterne bliver ikke behandlet, fordi der ikke er penge til transport, og hospitalerne er løbet tør for blødermedicin. En fjerdedel af den palæstinensiske befolkning er nu uden indkomst. Ramallah er en hovedstad uden medicin, brændstof og grøntsager. Israels økonomiske våben mod Hamas rammer hospitalerne i Gaza og på Vestbredden.

Bøker som bidrar til økt innsikt i konflikten mellom israelerne og palestinerne.

Nablus er en merkverdig by. Stolt, hektisk og herjet. Israelere kaller den for «terrorismens hovedstad». I Nablus lever 55 prosent av byens 150 000 innbyggere på under to dollar om dagen, mens gjennomsnittet for hele Vestbredden er 38 prosent. Fremtiden er fortsatt uoversiktlig. Får man jobb i morgen? Kommer man seg til Ramallah? Kan man besøke broren sin i fengsel? Ironisk nok er børsen en av de få tingene som gir Nablus-beboerne håp. Det holdes oppe av fristelsen om storgevinst og den berusende tanken om en svipptur til den moderne verden–hvor usannsynlig den enn måtte være.

Mens nogle gisner om Arafats dødsårsag og andre om fremtidsudsigterne for Arafats efterladte formue, forsøger Eric Rouleau i denne personlige beretning at give et billede af mennesket Yassir Arafat. Frem kommer indtrykket af en sorgløs og idealistisk politiker, der aldrig mistede troen på det forjættede land.

Yasir Arafats død og George W. Bushs gjenvalg har fått flere til å antyde at fredsforhandlingene i Midtøsten vil gjenopptas. Ariel Sharons tilbaketrekningsplan for Gaza har også avfødt positive reaksjoner, men planen handler først og fremst om å sette fredsprosessen på vent.

Det foreligger konkrete planer om bygging av industriparker langs Israels «separasjonmur». Dette vil være en gråsone der israelsk lønnsnivå og arbeidslivsbestemmelser ikke gjelder. Både palestinske og israelske forretningsmenn ser dette som en unik mulighet til å bruke billig palestinsk arbeidskraft i et «sikret» område.

Konflikten mellom palestinerne og israelerne er ikke en kamp mellom de «gode» og de «onde», men konflikten har en klar ubalanse som er blitt stadig sterkere.

Kan palestinernes situasjon sammenlignes med apartheidsystemet i Sør-Afrika? Utviklingen de ti siste årene har gjort spørsmålet stadig mer relevant. Osloavtalen la grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, skriver Leila Farsakh.

Den andre palestinske intifadaen befinner seg i en strategisk blindgate, med ledere som trekker i vidt forskjellige retninger. Statsminister Mahmoud Abbas setter sin lit til Bush-administrasjonen, mens Hamas går den militaristiske veien. Ingen av dem argumenterer for å mobilisere hele den palestinske befolkningen til kamp for demokrati og selvstyre.