Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp
Bosettingene er det største hinderet for en uavhengig palestinsk stat. Mange steder er det store og fattige ultraortodokse familier som bare forsøker å forbedre egne levekår. Slik møtes sosial nød og nådeløst landrøveri.
I kjølvannet av tilbaketrekkingen fra Gaza i august 2005, begynte israelske tropper å ta i bruk nye, mer aggressive og sterkt overdimensjonerte taktikker mot sivilbefolkningen i Gaza. Offisielt begrunnet man dette med at målet var å få en slutt på palestinsk rakettskyts mot Israel. Bombingen skapte massehysteri og terroriserte hele sivilbefolkningen. Ifølge FN falt det 8000 granater her bare i perioden mai til juni. Vi måtte sovne til drønn av granatene som traff noen kilometer fra oss. Vi sov mens de falt. Vi bad bønner om morgenen, og det smalt igjen. Israel begynte dessuten å systematisk stenge handelsgrenseovergangen al-Mintar (Karni), på tross av tidligere lovnader om å ikke gjøre dette. De sa det var grunnet «sikkerhetsmessige bekymringer». Stengingen førte til milliontap for bønder og for økonomien, og til reduserte mat- og medisinlagre. Livet i Gaza er uutholdelig. Det føltes som om «jorden var i ferd med å lukke seg for oss», som den palestinske dikteren Mahmud Darwish har beskrevet det. Vi følte oss maktesløse, ja knust, i forhold til det stygge, forbydende maktapparatet som var større enn livet, og som så ut til å vokse seg større og sterkere for hver dag som gikk. Det virket som om det var allestedsnærværende. Ingen som kunne gjemme seg fra det. Det tynger deg mer og mer. Det gir en følelse av hjelpeløshet og isolasjon, og bryter en ned helt til man begynner å føle at man er alene – selv midt i blant 1,5 million andre mennesker. Noen ganger føltes det som om vi alle befant oss i et kollektivt torturkammer. Når jeg så opp på himmelen og hørte granatene, eller når jeg så de ansiktsløse kamphelikoptrene som sirklet over oss på nattehimmelen, lurte jeg på om de kunne se meg. Og når granatene atter en gang tok til å falle, kunne jeg ikke annet enn å se for meg en 18 år gammel gutt stasjonert ved grensen som kjedet seg. Han avfyrer en ny runde artilleriskyts. Har det gått to minutter allerede? Noen ganger da jeg var på bristepunktet, kunne jeg skrike ut og veive armene mot dem. Hørte de meg? Det var den usynlige okkupasjonen, ledet av spredte stemmer: brølende jagerfly, artilleribatteri i det fjerne, væpnede bulldosere. GAZA HADDE BLITT HELVETE på jord, innbyggerne var omringet på alle sider. De stod uten selv de mest elementære friheter, helt uten rettigheter og suverenitet. Og samtidig ble det forventet at de skulle bøye seg og godta sin skjebne. Er det da overraskende at en nylig undersøkelse viste det slående palestinske flertallet som er for å løse problemet med bortføringen av den israelske soldaten, i bytte mot noe? Mange vil kanskje finne det overraskende at så sent som i juli 2006, var 65 prosent av palestinere, i ulik grad, for å gjenoppta fredsforhandlingene med Israel, hvis sjansen bydde seg. Men slik palestinere ser det, så rakk ikke Israel ut hånden. I stedet bombet de våre byer, holdt tilbake bistand og stengte våre grenser. De sa det ikke fantes en forhandlingspartner på den palestinske siden, likegyldig hvem som satt ved makten. Da jeg journalistisk dekket sammenbruddet at Rafah-grensen i september i fjor, la jeg merke til to unge palestinske gutter. De kunne ikke være mer enn ni år. De stod og tittet nysgjerrig over muren som så lenge hadde holdt dem atskilt fra deres
Det palæstinensiske sundhedssystem er i krise. Patienterne bliver ikke behandlet, fordi der ikke er penge til transport, og hospitalerne er løbet tør for blødermedicin. En fjerdedel af den palæstinensiske befolkning er nu uden indkomst. Ramallah er en hovedstad uden medicin, brændstof og grøntsager. Israels økonomiske våben mod Hamas rammer hospitalerne i Gaza og på Vestbredden.
Etter at Hamas vant valget i januar, har Israel og Vestens økonomiske blokade av den palestinske regjeringen skapt dramatiske tilstander på Vestbredden og i Gaza. Demokratisk valgte Hamas har bred støtte i det palestinske samfunnet, fordi de så langt ikke har befattet seg med korrupsjon.
Bøker som bidrar til økt innsikt i konflikten mellom israelerne og palestinerne.
Ariel Sharon har flere ganger erklært åpent at han ønsket å eliminere Arafat. Israelske medier har den siste tiden åpnet for at den palestinske presidenten kan ha blitt «likvidert».
Nablus er en merkverdig by. Stolt, hektisk og herjet. Israelere kaller den for «terrorismens hovedstad». I Nablus lever 55 prosent av byens 150 000 innbyggere på under to dollar om dagen, mens gjennomsnittet for hele Vestbredden er 38 prosent. Fremtiden er fortsatt uoversiktlig. Får man jobb i morgen? Kommer man seg til Ramallah? Kan man besøke broren sin i fengsel? Ironisk nok er børsen en av de få tingene som gir Nablus-beboerne håp. Det holdes oppe av fristelsen om storgevinst og den berusende tanken om en svipptur til den moderne verden–hvor usannsynlig den enn måtte være.
Sharon skal ha bestemt seg for å gi slipp på Gazastripen, som for ham aldri hadde vært av «nasjonal interesse», for å redde bosettingene på Vestbredden. Ifølge Sharons rådgiver var det dessuten deres mål å fryse forhandlingsprosessen, for å hindre planene om en egen palestinsk stat. Det er nå også avslørt at 2500 ordre om å rive ned ulovlige israelske hus i bosettingsområder er blitt gitt, men ingen utført. Den såkalte Siviladministrasjonen ødelegger imidlertid 300 palestinske hus i året.
Mens nogle gisner om Arafats dødsårsag og andre om fremtidsudsigterne for Arafats efterladte formue, forsøger Eric Rouleau i denne personlige beretning at give et billede af mennesket Yassir Arafat. Frem kommer indtrykket af en sorgløs og idealistisk politiker, der aldrig mistede troen på det forjættede land.
Yasir Arafats død og George W. Bushs gjenvalg har fått flere til å antyde at fredsforhandlingene i Midtøsten vil gjenopptas. Ariel Sharons tilbaketrekningsplan for Gaza har også avfødt positive reaksjoner, men planen handler først og fremst om å sette fredsprosessen på vent.
Det foreligger konkrete planer om bygging av industriparker langs Israels «separasjonmur». Dette vil være en gråsone der israelsk lønnsnivå og arbeidslivsbestemmelser ikke gjelder. Både palestinske og israelske forretningsmenn ser dette som en unik mulighet til å bruke billig palestinsk arbeidskraft i et «sikret» område.
Konflikten mellom palestinerne og israelerne er ikke en kamp mellom de «gode» og de «onde», men konflikten har en klar ubalanse som er blitt stadig sterkere.
Kan palestinernes situasjon sammenlignes med apartheidsystemet i Sør-Afrika? Utviklingen de ti siste årene har gjort spørsmålet stadig mer relevant. Osloavtalen la grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, skriver Leila Farsakh.
Jeg skal ikke glemme å snakke om selvmordsbomberne. De er de palestinske barna, denne krigens frukter, og jeg kjenner dem. Jeg kjenner dem som ikke lyktes med å dø, jeg representerer dem, skriver den israelske advokaten Leah Tsemel.
Den andre palestinske intifadaen befinner seg i en strategisk blindgate, med ledere som trekker i vidt forskjellige retninger. Statsminister Mahmoud Abbas setter sin lit til Bush-administrasjonen, mens Hamas går den militaristiske veien. Ingen av dem argumenterer for å mobilisere hele den palestinske befolkningen til kamp for demokrati og selvstyre.
